Jeg leste en bok i 2011 med nøyaktig samme tittel, men med en annen forfatter. Boken jeg leste het The Gallows Curse og den er skrevet av Andrew Hammond. Denne boken høres et par knepp bedre ut enn den jeg leste, den var god på sitt vis kanskje spesielt for unge gutter.

En underlig, men interessant bok. I 1886 åpner fenomenet Nattens sirkus, som kun er åpent når sola ikke står på himmelen. De eneste fargene på sirkusområdet er svart og hvitt. Og om du allerede ikke har skjønt det, er ikke dette et vanlig sirkus. Det hele er satt sammen av mange små telt, som viser hver sin forestilling som alle er underlige og unike. Faktisk, så kan man se ekte magi! Bakgrunnen for sirkuset er en konkurranse mellom de to magikerne Celia og Marco. De er opplært av hver sin mester, men vet ikke at kun en av dem kan stå levende igjen som vinner... Når de to i tillegg faller for hverandre, blir det hele enda mer komplisert.

Jeg synes dette var en interessant bok, og jeg likte spesielt godt stemningsbildene fra sirkuset - når forfatteren snakker direkte til deg og forteller deg hva du ser, lukter og opplever. Historien var interessant, med flere underfortellinger. Det jeg ikke likte, og som forvirret meg en del, var tidsperspektivet som hoppet fram og tilbake for hvert kapittel -fra 1901 til 1902 og tilbake igjen!

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

The Fault In Our Stars av John Green
The Hunger Games av Suzanne Collins

Boka er nesten som en erindringsbok, om bl.a. "gada's galne Gutter", båtbyggere og seilskuter, om dampbåter og rutebåter med sine faste plasser på havna.
Krag forteller historier om byorginaler, konsuler, generaler og andre godtfolk's gjøren og laden i ei svunden tid på sitt breie mål med mange flere bløde konsonanter enn det blir brukt i dag.
Her er også historien om SankHansfeiring i Baneheia der ungdommen tigget gamle prammer og som de slepte med seg med "Fjeldgutten med Violinen siddende i baugen på baaden opp kvarteret i "Lusebyen" der Dagslyset sivede ind gjennem de smaa Kjøkkenvinduer, grønne af Elde og Lort og Flueskit".
Her er så mange fine hverdagshistorier om stort og smått, fattige og rike mennesker

Jeg skal begynne på Min kamp, femte bok. Ja, jeg er treig.

En positiv overraskelse, dette. Boken er velskrevet (av Marit O. Bromark) og uvanlig lettlest til politisk biografi å være. Språket er i muntlig stil, og det er holdt i en lite høytidelig tone som står godt til Solheims personlighet. Til tider er den direkte morsom - noen ganger med hensikt, oftere på grunn av at det tydeligvis ikke er noen som har påtatt seg oppgaven med å redigere ned Solheims latterlig oppblåste selvbilde. Akkurat dette er kanskje ikke så bra for subjektet selv, men helt klart et pre for boken.

Det er i det hele tatt noe av et paradoks at en mann så til de grader kan fremstå som uhøytidelig egomanisk. Solheim legger aldri skjul på hvor fantastisk han er, eller hvor utrolig mye han har fått til. For eksempel er han overbevist om at det var en genistrek å gjøre ham til "superminister" med ansvar for både miljø og bistand. (Andre vil si det førte til halvgjort jobb i begge departementene.) Samtidig er han helt klart i stand til å innrømme feil, i hvert fall i de få tilfellene hvor han har vært ansvarlig for noe som ikke ble helt usedvanlig vellykket.

Paradoksalt nok (igjen) fremstår dette som en usedvanlig ærlig bok. Man må altså bare se bort fra hvordan Solheim ser på seg selv og sin egen innsats. Andre får sine pass påskrevet. Jens (her er vi hele tiden på fornavn) er en grundig, sjelløs administrator. Jonas engasjert og irriterende perfekt. Kristin en snill og tålmodig menneskekjenner, men ikke tøff nok. Audun er en dust. Torbjørn en inkompetent tåkefyrste med tusenvis av liv på sin manglende samvittighet.

Mest forbausende er det nok hvor romslig Solheim er i omtalen av politiske motstandere. Kristin Clemet, Jan Petersen, Ketil Solvik-Olsen kommer bedre utav det enn de fleste i SV eller AP.

Solheim fokuserer hovedsaklig på de siste syv årenes rødgrønne prosjekt. Det har, slik han ser det, gått veldig bra. Men ikke så bra som om man bare hadde fulgt hans råd. I stedet fikk han sparken. Helt utrolig. Ikke bare ville han mest av alle, men han var jo også ansvarlig for en endeløs rekke med politiske suksesser.

Var jeg slem nå? Egentlig ikke. Men det gjenstår å nevne at vi også får interessante innblikk bak regjeringens kulisser. Og at Solkongen - unnskyld, Solheim - åpenbart både har et godt hjerte og en hjerne som tidvis tenker gode tanker. Det har vært med på å gjøre dette til en åpen og god bok som vil vil gi leserne både innsikt og underholdning, uansett politisk ståsted.

Jeg slukte Din vakre jævel med hud og hår, men samtidig er det en problematisk fortelling da den tar for seg et seksuelt forhold mellom en voksen kvinne og en gutt på 15 år.

Jeg har null problemer med å forstå at leserne har nominert boken til Uprisen. På samme tid har jeg et veldig ambivalent forhold til historien, den gav den meg rett og slett en ekkel smak i munnen. Dette handler om en voksen person som innleder et forhold til en som, sett med lovens øyne, fortsatt regnes som et barn. Hovedpersonen Hedvig, som er den voksne, er klar over at dette er galt og det nevnes flere ganger, allikevel velger hun å innlede et forhold til 15 år gamle Robin.

Hva hvis historien hadde handlet om en 15 år gammel jente og en 25 år gammel mann? Da vil jeg tro at meningene om boken hadde vært lang flere og sterkere enn hva vi har sett frem til nå. Det kan jo også diskuteres hva en kvinne på 25 har tilfelles med en gutt i tenårene.

Det var i korte trekk min mening om boken, en noe lengre omtale kan de som finner det interessant finne på min bokblogg.

Ild skuffer ikke og er en verdig oppfølger til fenomenet Sirkelen.

I Ild kjemper den svenske jentegjengen(heksegjengen) fortsatt med tiden mot apokalypsen, som skal være rett rundt hjørnet. Men også denne gangen får de andre utfordringer de må ta løse på ferden frem mot endetiden. En sekt, Positiv Engelsfors, dukker opp fra tilsynelatende ingensteds og store deler av stedets befolkning har latt seg hjernevaske.

Det jeg kanskje liker aller best med denne trilogien er den fine blandingen av fantasy og realisme. Og jeg liker det faktum at en rekke forskjellige personligheter tvinges til å se forbi forskjellene seg i mellom og samarbeidet for "the greater good".

Da har jeg fått med det viktigste, dersom du ønsker en noe fyldigere omtale kan du lese en annen omtale på min bokblogg.

Baby's In Black er en gripende tegneserieroman basert på forholdet mellom Stuart Sutcliff, det femte Beatles medlemmet, og den tyske jenta Astrid Kirchherr. Men man behøver ikke å vite spesielt mye om Beatles for å kunne like historien som den er.

Starten på en karriere
I Baby's In Black møter vi The Beatles i sin spede begynnelse, tidlig i 1960. På denne tiden befant de seg i Tyskland, nærmere bestemt Hamburg, hvor de hver eneste kveld spilte konsert på en klubb i nærhetene av Reeperbahn. Astrid blir overtalt til å ta en tur på klubben, et sted ingen skikkelige, unge dame burde bli observert på denne tiden, og hun blir umiddelbart fascinert av både musikken og guttene.
Ingen musiker

Kunstner
Astrid Kirchherr arbeidet på denne tiden som fotograf og hun tilbrakte en del tid med bandet for å ta fotografier av dem. Disse tidlige bildene av den opprinnelige Beatles besetningen, og andre nyere bilder av bandet, er Astrid kjent for verden over. Tiden går, Astrid og Beatles bassisten Stuart Sutcliff faller for hverandre. Stuart var aldri egentlig noen musiker, det var kunst han virkelig brant for. Like før Stuart ble medlem av gruppen hadde han solgt et av sine malerier, pengene ble han overtalt av sin gode venn John Lennon til å bruke på en bassgitar.

Alt i alt en gripende, lærerik, sørgelig og god roman! Det eneste minuset med boken var at jeg slet litt med å se forskjell på guttene i historien i en start.

En noe mer utfyllende omtale, intervju med Astrid Kirchherr og bilder fra boken finnes på bloggen min for de som er interessert i det.

Forfatteren Ruta Sepetys har skapt så fine folk at det er litt trist å tenke på at de ikke har noe liv utenfor bokens to permer. Historien finner sted i sørstatene, nærmere bestemt til nabolaget "the French Quarter" i byen New Orleans, Louisiana, på 1950-tallet. Dette er en nydelig, historisk roman om Josie, som er datter av en bordellansatt.

Historien kunne vært tragisk, men den er fremtids rettet og hjertevarm med et rikt persongalleri. I tillegg har jeg sansen for at enkelte av karakterene er inspirert av personer som faktisk levde i New Orleans i tidsperioden boken er lagt til.

Ønsker du en fyldigere omtale kan du ta turen innom bokbloggen. Der finner du også bilder fra "The French Quarter" og en interessant video hvor forfatteren av boken forteller om tilfeldighetene som førte til at Out of the Easy ble skrevet.

Eve er en dystopisk ungdomsroman som jeg rett og slett ikke orket å lese ferdig. Årsaken til at jeg avbrøt historien var ikke fordi den i seg selv var så dårlig, men fordi historien fokuserte mye på hvor horrible gutter var, gutter og menn tenkte kun på sex og de var langt på vei styrt av sine lyster.

Tilgivelig?
I første omgang tilgav jeg dette, fordi EVE er en dystopisk fortelling hvor gutter og jenter har blitt holdt adskilt, og jentene ble hjernevasket til å tro at den mannlige delen av befolkningen kun ønsket å utnytte dem. Da jeg først hadde begynt å tenke over denne fremstillingen ble jeg litt besatt av dette fokuset, jeg forsøkte å observere om det var noen endring å spore i fortellingen. En ting var at jentene hadde en forestilling av hvordan gutter skulle være, en helt annen ting var at fortellerstemmen speilte denne oppfattelsen. Fortelleren observerte gutter som kastet sultne blikk på jentene og kom med slibrige kommentarer.

Trilogi
Jeg håper, og antar jo, at forfatteren kanskje endrer noe på dette synet mot slutten av denne trilogien. Det ville jo være merkelig om de to kjønnene ikke skulle forstå at de har blitt holdt for narr av overmakten og forsones i bok #3. De lære seg kanskje å leve sammen i harmoni også The END?

For spesielt interesserte kan jeg nevne at jeg har skrevet en lengre bloggpost om dette temaet.

Ja, det er en stor bok. Leste den for mange år siden, og etter det kjøpte jeg den til mange andre. Det er en bok om å reise seg etter harde slag - at det ikke er noe særlig til alternativ IKKE å gjøre det. Hovedpersonen bestemmer seg for å våge livet og gjør det fullstendig uten sikkerhetsnett.