Hei dere.
Jeg har en svigerfar som er glad i å lese. Han synes derimot at mange bøker han har lest er veldig mørke. Enten er det tragisk handling man får vondt i magen av, eller så er det mye blod og vold - dette er liksom ikke helt hans gate. Han er glad i gode fortellinger, gjerne med mye spenning - og det går fint med noen drap og fæle ting - men det må være litt happy ending og litt lys underveis. Det må være god litteratur, kanskje ikke mursteinstjukke. Jeg vil gjerne ha mange gode tips av dere. Hva passer til en mann på 82 år som vil komme i god stemning gjennom bra litteratur?

Spennende og lærerikt - Jungersen har gjort en grundig research! Skremmende, rørende og tankevekkende... Jeg har fått mer innsikt i hva det innebærer å stå i slike vannvittig krevende livssituasjoner. Fikk medfølelse med Mia, men det ble en fryktelig komplisert og sørgelig situasjon. Antagelig ganske realistisk.. Godt skrevet, originalt og fint med bilder mellom kapitlene.

Et oppslagsverk om de ulike retningene innenfor coaching

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til innlegget (fordi det er for stort til å få inn her - dessuten med mange linker i teksten og bilder.)

Takk selv, hyggelig å høre! Håper du liker boken, da :)

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!

En festlig liten bok om et eldre ektepar på landsbygda i Sverige. De lever et relativt søvnig a4-liv, uten de helt store hendelsene. Da nabodatteren Disa flytter tilbake til barndomshjemmet, begynner saker og ting å skje... Ekteparets ellers så stillferdige liv blir satt på prøve, og ingenting blir som før.

Rosa elefanter er en søt sak til de som trenger noe annet å tenke på, som ikke blir for avansert eller vanskelig. Her er koselig humor og humreverdige skildringer. Som noen i lesesirkelen sa: "Jeg gleder meg til å bli gammel!"

Spennende og actionfylt om Adrian som blir nødt til å legge ut på reise i den store verden, da foreldrene og søsteren Beate plutselig en morgen er forsvunnet. Politiet kan ikke hjelpe ham, og da han kommer over en relativt stor slump med penger hjemme, samt en eneste ussel ledetråd, tar Adrian saken i egne hender. Han reiser med tog og buss, og finner stadig løse tråder som han forsøker å få til å henge sammen. På veien ser han mye, oppdager mye, og treffer flere interessante personer.

Jeg synes dette var en herlig spennende bok, hvor alt stemte! Det ble ikke kjedelig, ikke teit, ikke for overdrevent. Svingen har kokt i hop en glimrende fortelling litt utenom det vanlige, som nok kan falle i smake særlig hos gutter. Språket er enkelt og greit, selv om jeg noen ganger får en følelse av at forfatteren prøver å skrive veldig kult og hipt. Men det er ellers alt jeg har å sette fingeren på. Anbefales!

En trist, liten perle om Tiril som går i andre klasse da hun mister faren sin. Han har vært hennes klippe, deres hjem har vært et trygt og godt sted. Moren passer bare Tiril i helgene, og kompanserer den lille tiden de har sammen ved å gå på restauranter, kafeer etc. Men moren kjenner ikke sin egen datter, og setter jobben høyere enn Tiril. Det blir en total klinsj da Tiril skal bo hos moren på heltid - for dem begge. Moren takler datterens leseproblemer dårlig, og overser at at Tiril er forkjølet og syk, fordi det ikke passer inn i timeplanen hennes. Om nettene får ikke Tiril sove, og da hun blir kjent med hesten Natt som plutselig står utenfor vinduet hennes. Hun setter seg mellom vingene hans for å lete etter pappa, som har dratt til Måneskinnslandet.

Måneskinnslandet er som sagt en sørgelig bok, skrevet av Gunn Hild Lem som mistet mannen sin og faren til deres to døtre. Det er ingen tvil om at Lems egne erfaringer er flettet inn i denne boken, og nettopp det gjør det triste så ekte. Dette er en barnebok, men jeg vet ikke om den egentlig passer for barn. Jeg tror den blir litt for vanskelig og alvorlig. Voksne kan derimot ha nytte av å lese den, for man får et innblikk i barns sorg som jeg mener er realistisk og ekte. Kanskje deler av boken kan brukes i samarbeid med barn, men jeg ser for meg at dens helhet kan bli for heavy. Uansett er det en nydelig bok. Husk lommetørkle!

Aha, det har gått meg hus forbi.

Jeg tror A. Nesse skrev her inne tidligere, at om noen sletter profilen sin, blir stjernene de har gitt stående.

Kan det hende at noen som har gitt deg 70 stjerner har slettet profilen sin?

Wow! Har den endelig kommet ut etter alle disse årene!!!! Dette kommer til å bli gaveidé nr. 1 i tiden fremover!

Med selvmord som tema

Stefan Zweig (f. 1981 d. 1942) utga i løpet av sitt liv mengder med noveller, romaner og biografier, og var ansett som en av mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Da han og hans kone begikk selvmord i 1942, mens de befant seg i eksil i Brasil, på flukt fra nazismen i Europa, mistet verden en forfatter av stort format. Heldigvis lever hans skrifter videre i beste velgående - i alle fall i andre land enn Norge - og noen av novellene hans er man ganske enkelt henvist til å lese på andre språk enn norsk. Min drøm er en norsk utgivelse av Stefan Zweigs samlede verker - verken mer eller mindre!

I novellesamlingen "Amok and Other Stories" er temaet selvmordet og dets natur. Selvmordet gjør seg nemlig gjeldende i samtlige fire noveller i samlingen; "Amok", "The Star above the Forest", "Leporella" og "The Incident on Lake Geneva". "Amok" og "Leporella" er for øvrig oversatt til norsk tidligere (i hhv. 1928 og 1954), og den førstnevnte er inntatt i novellesamlingen "Amok" (hvor novellen har fått tittelen "Amokløper"), og i og med at jeg allerede har omtalt denne novellen i min omtale av denne novellesamlingen, går jeg ikke nærmere inn på den her.

I "The Star above the Forest" møter vi kelneren François som forelsker seg i den vakre polske baronessen Ostrovska, og som opplever at dette snur opp-ned på hele hans liv. Under hennes opphold sørger han hele tiden for å være i nærheten av henne, og da han hører at hun skal forlate rivieraen for å reise hjem, ser han ikke lenger noen grunn til å leve ... Vi følger ham i de siste desperate timene av hans liv, der han planlegger hvordan hans endeligt skal skje.

I "Leporella" møter vi den grå og fargeløse tyroler-kvinnen Crescentia Anna Aloisia Finkenhuber, som arbeider som tjener hos en baron og en baronesse. Baronessen har giftet seg under sin stand med en mann som litt for raskt etter ekteskapsinngåelsen viser seg å være en lykkejeger, hvis eneste formål med ekteskapet har vært å komme til penger slik at han slipper å arbeide og kun kan drive dank. Nokså raskt faller ekteparet inn i et mønster preget av gjensidig forakt for hverandre, og baronessen tar ut all sin skuffelse på tjenerskapet. Sympatien for baronen øker, og da baronessen får et nervøst sammenbrudd og drar på sanatorium, våkner kvinnen i Crescentia opp fra hennes anonyme og grå fasade. Hun oppvarter baronen etter alle kunstens regler, og selv om elskerinner kommer og går mens husets frue er utenbys, opphører ikke hennes beundring for baronen. Selv ikke da baronen og hans elskerinne omdøper henne til "Leporella", etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera, skjønner hun at de driver gjøn med henne.

Så kommer baronessen hjem igjen, og det går ikke lang tid før ekteparet atter holder på å gå i strupen på hverandre. Baronen reiser på jakt - en jakt som blir avbrutt av at han får beskjed om at hans kone har begått selvmord. Men er det virkelig et selvmord?

"The Incident on Lake Geneva" handler om en russer som blir plukket opp av Lake Geneva av en fisker i 1918. Han trodde at han skulle finne sitt hjemland på den andre siden av vannet, men kommer til et sted så totalt fremmed i forhold til det han er vant til. Han vil bare hjem til Russland, hvor hans kone og barn befinner seg, men er ute av stand til å vende hjem på grunn av den pågående krigen i Europa. Og fordi han er totalt uvitende om at krigen snart skal ta slutt, er det å nekte ham hjemreise som å gi ham dødsdommen ...

I bokas etterord skriver oversetter Anthea Bell at spesielt den siste novellene har en klar parallell til forfatterens eget selvmord i 1942. Som russeren i "The Incident on Lake Geneva", ante heller ikke Stefan Zweig og hans kone at krigen faktisk skulle ta slutt og at nazismen ville bli nedkjempet. Han hadde da vært vitne til antisemitismens fremvekst i Europa gjennom mange år (noe han spesielt gjør rede for i sin dokumentarbok "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv), og fenomenet Hitler som alle i begynnelsen bare lo av og ikke tok alvorlig, kunne nettopp pga. at ingen tok det alvorlig, få virke nærmest upåaktet hen - inntil Nazi-Tyskland var faretruende nær å legge under seg hele Europa og vel så det.

"The Star above the Forest" og "The Incident on Lake Geneva" er nokså enkle og kortfattede i formen, men inneholder like fullt svært mye mellom linjene. Dessuten er disse novellene - og i særdeleshet den første - meget poetiske. "Amok" og "Leporella" er mer komplekse og sammensatte, og jeg kjente veldig på det noe uhyggelige i stemningen, spesielt i den sistnevnte novellen, som nesten har form som en kriminalnovelle. "Leporella" handler på mange måter om en misforstått lojalitet, mens "Amok" reiser mange etiske spørsmål forbundet med legegjerningen. Her er det bare å ta av seg hatten for Stefan Zweig, for det må bli toppkarakter! Terningkast seks!

Har du sjansen så kan jeg anbefale den forstillingen, den er så bra. De setter den opp hvert annet år. Jeg las bøkene før jeg var der, det er nok en fordel, men ikke helt nødvendig for du får info underveis.
Håper du kan få det til, så vær tidlig ute med å kjøpe billetter de kan fort bli utsolgt.

Hvis det er noen som skal nedover til Sørlandet har jeg et godt tips til dere fra 30 juni. Jernbyrden av Gabriel Scott blir oppsatt i Høvåg, Lillesand kommune. Jeg har sett utendørsforestillingen før og har kjøpt billetter i år også. Så bra syntes jeg det var.
Her kan du kjøpe billetter, ikke vent for lenge, det er begrenset med plasser.
Å lese "Mine gleders by" av Richard Herrmann før en reiser til London er lurt, han skriver historikken til byen på en fremragende måte. Du kan utforske byen og finne de små finessene ved å lese den, det har jeg gjort.

Jeg blir litt forvirret av ordet "hobbylesere". Er ikke alle det? Er det noen her inne som får betalt for å lese bøker? Hvor melder jeg meg på? ;)

Et år leste jeg 125 bøker - det neste året leste jeg 13, og jeg følte meg ikke mindre velkommen da. Jeg har vært borte flere måneder i strekk innimellom, og plutselig stikker jeg innom igjen, og ingenting er forandret. I perioder er jeg drittlei av å lese, eller har rett og slett lyst til å gjøre andre ting som interesserer meg, og da ser jeg ikke noe poeng i å være her. Men plutselig slumper jeg til å høre at en forfatter jeg pleide å sluke (ikke forfatteren da, men bøkene...) har gitt ut en ny bok uten at jeg har fått det med meg, og så får jeg lyst til å lese igjen, og så går jeg inn her og ser alt jeg har gått glipp av og blir inspirert og setter opp en altfor lang liste over bøkene jeg må lese helst i går, og så begynner jeg å titte inn i vinduet på biblioteket til og fra jobb og tenker at jeg må gå dit igjen snart. Og da er Bokelskere mitt andre hjem. Jeg deltar ikke så mye i diskusjonene - ikke fordi jeg tror man må ha studert litteratur og lest alle bøkene i "1001 bøker du må lese før du dør" før man blir tatt på alvor her inne - men fordi jeg ikke er så pratsom, men jeg leser hva andre skriver med stor interesse, og hvis jeg får lyst til å skrive noe selv er det ingen som stopper meg, eller sier "Nei, du er bare 22 år og skriver aldri bokomtaler, vi gidder ikke høre på deg, gå og se på tv i stedet, du".

Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg.

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne.

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn.

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser.

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et!