Jeg drømmer også om et engelsk bibliotek, og aller helst med en slik globus man kan åpne og gjemme whisky og konjakk i!

Et eller annet sted leste jeg at såkalte "parallel novels" er en slags form for høyverdig fan-fiction. Det vil si, disse bøkene låner karakterer eller plott fra eksisterende bøker, og utbroderer f.eks. historien til karakterer som har en nokså beskjeden rolle i originalverket.

• Grendel snur Beowulf på hodet, og gjenforteller hele historien fra monsterets synsvinkel.
• Wide Sargasso Sea er en slags forløper til Jane Eyre, og tar for seg historien til Mr. Rochesters kone.
• The Hours handler om tre kvinner, deriblant Virginia Woolf, og hvordan disse tre påvirkes av romanen Mrs. Dalloway. Historiene til disse tre kvinnene speiler dessutene flere situasjoner Mrs. Dalloway opplever i den originale romanen.
• Foe tar for seg historien til en kvinne som forliser på den samme øyen som Robinson Crusoe.

Lørdag var jeg på et bokantikvariat og kom ut med 3 bæreposer med bøker.
Fant bl.a.2 jeg hadde på ønskelista mi her, og det var "Herre" av Niels Fredrik Dahl og "Klokke uten visere" av Carson McCullers.
Samtidig havnet det bøker av Vilhelm Krag, Gabriel Scott, Johan Bojer, Jon Fosse, Haldis Moren Vesaas, Kjell Askildsen og Tor Ulven pluss noen flere i posene.

Jeg fikk dessverre ikke kjøpt med meg lesetid derifra så jeg får sette i de overfylte bokhyllene for uleste bøker.

Jeg kommer ikke på noen andre eksempler på bøker som hører sammen på samme måte som Lotte i Weimar og Under Werthers lidelser, men det finnes jo en del eksempler på det som på engelsk kalles for "parallel novels", for eksempel Grendel av John Gardner (som hører sammen med Beowulf), Wide Sargasso Sea av Jean Rhys (som hører sammen med Jane Eyre av Charlotte Brontë), The Hours av Michael Cunningham (som hører sammen med Mrs. Dalloway av Virginia Woolf) og Foe av J. M. Coetzee (som hører sammen med Robinson Crusoe av Daniel Defoe).

Ellen er inne på noe der, det høres ut som du mener Scott
Det første avsnittet begynner slik:
Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille på jorden. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?

Har du prøvd å lete på ordtak.no?

1.Beste roman om ulykkelig kjærlighet og om lykkelig kjærlighet opplevd av kvinne
2.Beste roman om ulykkelig kjærlighet og om lykkelig kjærlighet opplevd av mann

Mitt forslag er uten tvil "Victoria" av Knut Hamsun. Boka har det meste av det, men den har du kanskje lest.

Hunden min er ganske lydig, men det er alltid noe nytt å lære om hundetrening.

Takk. :)

Dickinson er et meget godt forslag! Jeg har ikke lest så veldig mye av henne, men jeg har lest nok til at jeg vet at jeg liker henne. Det samme gjelder egentlig Södergran, men Boye har jeg bare så vidt stiftet bekjentskap med i norskundervisningen på videregående, så kanskje jeg må ta fatt på noen av hennes skriverier også.

Jeg skal lese "100 % positiv hverdagslydighet" og "100 % positiv promblemløsning" (hundebøker). Men mest av alt skal jeg pugge sjøveisregler, kartsymboler og knuter til det gror alger på huden min før jeg tar båtførerprøven på mandag.

God helg!

Jeg likte Dan Brown før, men nå synes jeg det blir for snobbete. Her har vi en fyr som har vært overalt, har sett alt og kan alt om absolutt alt, og den eneste negative egenskapen hans er at han er litt klaustrofobisk. Og med all historien og arkitekturpratet ble det for mye faktabok og for lite spenning, synes jeg.

Du kan lese den som en enkelstående bok, det har jeg. Vet forresten ikke om jeg har lest de to andre bøkene. Jeg ser de kom ut i 1940-41 og 47. Kanskje det er pga av titlene "Våren - Sommeren - Høsten" at de blir kalt en trilogi. ?
Bare kjør i vei du Hedvig, tror du kommer til å like den.

Heh, dette var vanskeligere enn jeg trodde det skulle være, men så vidt jeg kan se har du ikke lest noe av F. Scott Fitzgerald, så da anbefaler jeg deg Den store Gatsby - kanskje det nærmeste man kommer "The Great American Novel", med en uforglemmelig historie og et språk som er tilnærmet perfekt.

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Han pynter ikke på vanskelighetene oppi all elendigheten, den godeste Bjørneboe. Han var en vågal forfatter som ofte skrev om det skitne, de asosiale mennesker med problemer og utfordringer i livet, som de vi treffer her i boka.
Sem Tangstad strir hele livet, men han er ikke alene om det, han treffer noen likesinnende som forstår hvordan han har det med seg selv og sin kunst.
Jeg lar meg nok en gang begeistre på Bjørneboes valg av tema og måten han presenterer den på. En god bok rett og slett.

Ah, dette er et umulig spørsmål! Det hadde vært bedre å spørre meg hvilke bøker jeg ikke leser flere ganger. En bok som kun kan leses én gang må det jo være noe galt med? Å lese bøker om igjen gir meg i de fleste tilfeller langt mer enn å lese en bok for første gang. Ved første gjennomlesning er karakterene fremmede, stedene ukjente, handlingen et mysterium. Når jeg leser bøker på nytt, kan jeg i større grad konsentrere meg om vakkert språk og om alle mulige små detaljer jeg kanskje ellers ikke ville lagt merke til.