Bokelskere.no

Så bra, det gleder meg at du ønsker å lese mer Gabriel Scott. "Alkejegeren" er også ei bok jeg setter stor, stor pris på. "Fant-Josefa" er om de reisende folk langs kysten, en veldig god bok. "Pider Ro's historier er også fornøyelig lesning.
"Jernbyrden 1+2", meget bra. jeg skal se en teateroppsetting basert på første boka nå i begynnelsen av juli, meget bra bøker og som utendørsteater er den glimrende.
Til jul må du lese den fornøyelige "Tante Pose". Ja, her er det bare å ta for seg, og jeg håper du får glede av bøkene.

Er det ikke nydelig skrevet? Det er så poetisk, klinger så godt i mitt øre med sin gode rytme.

Jeg har den samme utgaven som deg. Når jeg registrerte den så jeg ikke at det var to ulike utgaver. Jeg valgte den utgaven som hadde flest "følgere" og trodde det var to like utgave bare med ulike omslag. Så feil kan man ta altså, jeg er ikke så nøye på om bøkene har det omslaget jeg har eller ei.
Men siden det er andre ulikheter vil jeg bytte om så det blir riktig. Bra du svarte meg slik at jeg oppdaget det, takk til deg Bjørg.

Jeg holder på å lese boka, flere fine noveller så langt. Har lest "Thomas F's siste nedtegnelser" før og den er en favoritt hos meg også. Gleder meg til å lese videre, for Askildsen har mye han vil si oss.

En veldig søt bok! Fikk lyst til å ta en pilegrimsreise selv;)

Children of the Jacaranda Tree følger flere personer over en tidsperiode fra 1983 til 2011. Romanen starter med en svært sterk skldring av Azar som skal føde sin første datter i fengsel. Neda, som datteren blir kalt, blir en positiv distraksjon for Azar og de andre kvinnene som sitter fengslet, men lykken skal ikke vare. I romanen stifter vi også bekjentskap med andre karakterer som hver på sitt vis blir påvirket av måten regimet i Iran behandler opposisjonelle, eller mennesker myndighetene anser som en trussel.

Delijani har skrevet en svært sterk og bevegende bok. Åpningsscenen sitter rett i magen, og hun skriver og skildrer med så sterke følelser at det er umulig ikke å bli grepet - ikke til å undres over egentlig, siden forfatteren har sagt at hun skriver om sin egen slekt. Skrivestilen er intens og tett. Det er mange sterke skjebner i denne boken, og det de opplever gir også et innblikk i måten regimet i Iran opererte på. Jeg leste ut boken på en dag, men den satt i meg en stund etterpå.

Det er flere temaer som behandles i romanen: det handler om hvordan urett kan påvirke og i visse tilfeller skade fremtidige generasjoner. Det handler om kjærlighet, mellom mann og kvinne og mellom barn og deres foreldre. Det handler om å ta farvel og hvor vanskelig dette kan være. Children of the Jacaranda Tree skildrer håpløshet og lengsel, men er samtidig en bok om å finne håp på de mørkeste steder. Delijani har også mange ord til ettertanke og refleksjon, noe hun deler med Khaled Hosseini. Det er flere sitater å merke seg i boken, som dette:

Hele anmeldelsen her

Jau, den der er akkurat det jeg var på leting etter, mange takk!

God kveld! Jeg bare lurte på om en av dere kjenner til om et utvalg av Boris Pasternak sine dikt foreligger på norsk, svensk eller dansk i en utgave det er mulig å gå til innkjøp av. Jeg snublet over noen små fraser av ham i en dansk antologi her forleden og ble litt for nysgjerrig til at jeg kan la være å lete etter flere ord av mannen.

Mine Saramago-favorittar til no er En beretning om blindhet, Dødens uteblivelse og Den andre mannen. Akkurat den du nevner har eg ikkje lese, men det må eg gjera, så takk for tipset.

To bøker som har gjort stort inntrykk på meg i det siste er Mine venner (Emmanuel Bove) og De utrøstelige (Kazuo Ishiguro). Gløymer ikkje dei med det første.

Armand av Emmanuel Bove (engelsk).
En vinterdagbok av Emmanuel Bove (svensk).

Undervurdert/gløymt forfattar, dette her. Så vidt eg kunne finne ut er kun Mine venner omsett til norsk, men den var såpass interessant at han fekk meg til å kjøpe desse to andre.

Even, som er hovedpersonen i boka blir født inn i fattige kår. Han merker tidlig at han har evner utenom det vanlige, han ser ting og etter hvert får han også helbredende evner i perioder som voksen. Vi er på 1700 tallet en gang, og det er ikke enkelt for Even og hans nærmeste og holde hans tilstand skjult, spesielt for presten og bygdesladder.
Han gjør gode gjerninger i det skjulte men i et lite samfunn går det ikke å holde slike sensasjonelle ting hemmelig, og det får han også merke.
Her er det heldigvis ikke hastverk i fortellingen, men en lun og god bok der Scott skriver så mye mellom linjene, så beskrivende og utdypende som bare han kan.
Så folkens, her er ei bok for de som har lyst på ei stille og rolig bok.

Jeg har ikke lest så veldig mye i helgen, men jeg har rukket å bli ferdig med Karen Russels seneste novellesamling - Vampires in the Lemon Grove. To av de åtte novellene ga meg ikke så veldig mye, men de øvrige seks var virkelig flotte alle sammen. På sitt beste skriver Russell med en slags stillferdig intensitet, og flere av novellene hennes maner frem bilder fylt av en morbid skjønnhet. Den aller beste av dem, "Proving Up", viste seg å være en sånn novelle som er så god at den får meg til å føle at noe inne i meg faktisk har forandret seg permanent.

Even, som er hovedpersonen i boka blir født inn i fattige kår. Han merker tidlig at han har evner utenom det vanlige, han ser ting og etter hvert får han også helbredende evner i perioder som voksen. Vi er på 1700 tallet en gang, og det er ikke enkelt for Even og hans nærmeste og holde hans tilstand skjult, spesielt for presten og bygdesladder.
Han gjør gode gjerninger i det skjulte men i et lite samfunn går det ikke å holde slike sensasjonelle ting hemmelig, og det får han også merke.
Her er det heldigvis ikke hastverk i fortellingen, men en lun og god bok der Scott skriver så mye mellom linjene, så beskrivende og utdypende som bare han kan.

Boka kom ut i 1880 og i følge forordet står det at paven forbød katolikkene å lese den, og de ansvarsbevisste foreldre låste den inne i bokskap for at ikke ungdommen skulle få fingrene i den.
Det skal vel godt gjøres at de ikke fikk det da.
Boka har vært Zolas mest leste bok, og det er nok takket være handlingen i boka der det handler om erotikk, utukt og om prostitusjon i stor skala. Ja, hele boka handler om Nana, som prøver seg som skuespiller og samtidig prostituerer seg etter hvert som ønsket om luksus øker. Mennene står i kø i hjemmet til Nana for å komme inn på soverommet hennes. Målet er å kapre de rikeste menn og tyne de for den formuen de måtte ha. Hun omgås andre prostituerte og de konkurrerer om hvem de kan få kapre. Her er gifte menn og kvinner, de lever også et løssluppet liv i Paris.
Her har mannfolkene hett blod i årene, og damene defilerer bl.a.i sine landauere i Boulogneskogen på jakt etter de.
Den litterære verdien er vel så som så, det er vel heller det vågale språket og hva disse menn og kvinner bedriver som gjør boka spesiell i sin tid. De fleste var nok klar over at det forgikk mye prostitusjon men det skulle ikke snakkes høyt om det, å i alle fall ikke skrives om.
Jeg må si jeg hadde noen hyggelige timer sammen med Nana og hennes likstilte i datidens Paris. Om mennenes jakt etter de mest attraktive kvinner, som de nesten gjør hva som helst for å ha et forhold til,

Jeg koser meg, og er snart ferdig med "Nana" av Emile Zola. Ei vågal bok når den kom ut i Frankrike i 1880.
Leser også "Helgenen" av Gabriel Scott, "Klokke uten visere" av Carson McCullers ligger klar.
Det blir mye bra å lese i helga.

Jeg mener slett ikke at tegneserier er fordummende, snarere tvert imot, og jeg skriver jo også at det finnes "en hel masse dyptpløyende, viktig litteratur" innenfor tegneseriesjangeren. Boksamlingen min her inne bærer vel også preg av at jeg liker tegneserier svært godt.

Jeg skriver også at jeg er enig i at det viktigste er at folk faktisk leser, men jeg kan ikke helt se hvorfor det er et poeng at folk skal lære mest mulig om verdenslitteraturen om de ikke er interessert i å lese den. Om valget står mellom å lese forenklede, og ofte litt blodfattige, utgaver av kanonisert litteratur og å ikke lese i det hele tatt, er selvsagt det første alternativet å foretrekke, men i realiteten har man nærmest uendelig med muligheter, og da har jeg vanskelig for å forstå hvorfor du mener at akkurat Disneys utgaver av klassisk litteratur er et bra startsted, selv om du åpenbart har hatt mye glede av disse utgavene.

Hva er høyverdig litteratur? Definisjonen forandrer seg avhengig av hvem du spør, og den forandrer seg også med tiden. Tidligere ble romaner betraktet som lettleste greier som passet best for kvinner, men i dag er romanen trolig den litterære sjangeren som nyter høyest anseelse hos lesere flest. Tegneserier får sakte men sikkert høyere status, men det er nok langt igjen før akkurat denne sjangeren kommer inn i varmen. Det finnes riktignok en hel masse dyptpløyende, viktig litteratur innenfor sjangeren, men det hjelper lite så lenge den jevne leser forbinder tegneserier med primærfarger, superhelter og vitsestriper.

Å lese en slags "disneyfisert " utgave av en av litteraturens store klassikere er slett ikke det samme som å lese originalverket. I beste fall får man et helt greit bilde av hva som finnes i romanen tegneserien er basert på, og kanskje blir man inspirert til å prøve seg på originalen også. At Donald Pocket skal kunne lære meg innholdet i klassikerne "på rams" har jeg vondt for å tro, selv om jeg også har hatt stor glede av å lese disse pocketbøkene. Det blir vel litt som å innbille seg at man har god innsikt i arthuriansk litteratur fordi man har sett Monty Python and the Holy Grail. Om man kun har som mål å tilegne seg overfladiske kunnskaper om innholdet i bøkene som regnes med i en eller annen litterær kanon, kan man kanskje få like mye ut av å lese slike pocketbøker som av å lese f.eks. Wikipedia-artikler, men folk leser vel ikke klassikerne kun for å oppnå dannelse? Jeg liker i alle fall å tro at folk leser kanonisert litteratur ikke bare fordi den er kanonisert, men også fordi denne litteraturen faktisk evner å gi folk gode leseopplevelser.

At hovedsaken er at folk faktisk leser kan jeg dog være enig med deg i.