Bokelskere.no

Til min overraskelse ble også Giles`øyne fyllt av tårer. "Jeg skal kanskje ikke være den som kritiserer. Mange ganger lurer jeg på om jeg har vært for streng mot guttene mine, for rask til å peke på det som har vært dårlig, istedenfor det som er bra. Men de har alltid vært kjekke gutter. Jeg ser det mye klarere nå. Hvorfor maste jeg så veldig om små ting som egentlig ikke spilte noen rolle?"

Ta meg med deg. Ikke dra fra meg og la meg leve alene i denne verden. Intet annet enn du er av noen verdi i mitt liv. Det er tomhet, intethet, en evighet av bortkastet tid. Hva skal jeg gjøre på denne jorden uten deg?

Her kommer dere alltid og snakker om at dere er sultne, men si meg en ting, hvem har noen gang sett en bonde som sulter?

Selv om Sudder Opiumfabrikk ubestridelig var både stor og vel bevoktet, var det ingenting i det ytre som kunne sette en utenforstående på tanken at den var blant de kosteligste juvelene i dronning Victorias krone.

Det var for å redde ham fra en slik kismet at familien hadde skipet ham ut som "marsvin" - det var det de kalte en kahyttsgutt på en indiafarer i gamle dager - fordi alle fritt kunne tråkke på dem og gjøre som de ville med dem.

Kan ikke taushetsplikten være like vakker som ytringsfriheten?

Jeg liker forresten tanken på at det var en drosjesjåfør jeg først fortalte det til, at jeg hadde Chaplins syndrom. Da behøvde jeg ikke fortelle det til noen andre.

Trudde han at kjærlighet og det som følger med var fornøyelser? I hans alder? Å nei, kunne hun love. Det var slit, det var hardt arbeid, det var nederlag og glede om hverandre.

Men når alt kom til alt var det ingen trøst i å vite at andre hadde det verre.

Jeg begynte å få panikk. Alt jeg ikke rakk. Alt jeg ikke ville få ferdig. Alt jeg aldri ville klare. Alt som hang i en tynn tråd og det var det meste, særlig jeg, min tråd var den tynneste, jeg følte meg som et blylodd festet til restene av et spindelvev.

Verden er full av alt som ikke ble noe av. Det var nesten ikke til å holde ut.

Dag følger dag som skrevet står. Det meste blir som det blir, men ikke før det har blitt det, som også skrevet står, og derfor stod fremdeles mulighetene åpne, som dører på gløtt innover til rom etter rom hvor et lys jeg ikke visste omfanget av ventet og bak meg ventet et like stort mørke, men mørket var jeg ferdig med, var jeg ikke, det lå jo allerede bak meg.

Magen kjentes som en tørketrommel, en rusten tørketrommel i et nedlagt vaskeri i en fuktig og muggen kjeller. Sånn følte jeg meg. Det var kvelden før vi skulle på sesjon.

Tolstojs mursteinsroman var høvla ned til en enakter.