Bokelskere.no

Å, Mykle. Jeg elsker Mykle. Så bra han var. Takk!

Tore

Topp! Ibsen er et fjell, det er bare å begynne å klatre på ham. Tusen takk :)

Tore

Wow, Kipling! Her ramler det ene overraskende forslaget etter det andre inn dørene, så bra; jeg skal sporenstreks finne fram det diktet og sette meg til for å lese

tore

Ja, ja, ja! Selma! At jeg ikke tenkte på den, veldig bra, her blir det mye å jafse i seg for så å spy det ut igjen :)

Tore

Så friskt, og fra Frankenstein! Salut, dette var deilig, tusen takk

Tore

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

SEBRA

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,

og aldri, aldri, aldri, aldri
spør jeg en sebra om striper igjen.

Shel Silverstein

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Denne boka treffer meg midt i magen. Rett og slett knallbra bok.

http://tenktom.blogspot.com/2010/01/et-annet-liv.htmlhttp://tenktom.blogspot.com/2010/01/enqust-studerte-bort-troen.html

Det er en forskjell som slår meg når jeg tenker på det du skriver. Knausgård er jo så utrolig engasjert når han skriver. Så du blir revet med selv av røykepauser og bleieskift. For ikke å snakke om alle de mellommenneskelige spenningene han dissekerer. Rune Christiansen skriver med en kjølig distanse og ro som skaper en totalt forskjellig stemning.

http://tenktom.blogspot.com/2009/12/gaven-du-ikke-br-kjpe-til-jul.html

Det er noe med denne boka. På en måte engasjerer den jo nesten ikke. Men jo mer du leser, jo mer blir du fylt av en stille, hverdagslig følelse som ligner glede. Som ligner forsoning, aksept og lett forundring. Som når en ser livet litt fra avstand og kjenner at det er ikke verst likevel.

Tenkte på Jan Erik Vold som jeg hørte på TV i dag:

• det er ikke annet
  enn livet det her, vi er alle borte - nå
  eller om litt, take it easy menneske
  but take it, det er ikke
  annet enn virkelighet
  vet du ...

3 kommentarer til denne boka til nå, - er alle litt negative. Det har jeg vanskelig for å forstå, og jeg vil gjerne gi den en varm anbefaling. En fantastisk fortettet liten roman. Språket er rikt og mangefasettert, fortellermåten innviklet, men utrolig talende og innholdsmettet. Det er en hard virkelighet som skildres og nåden er dyrt kjøpt, om den da er mer enn en sorgtung drøm. Det er en bok som kan leve lenge i deg.

Jeg har lest The Road i norsk oversettelse - Veien - ved Knut Ofstad, og det er en utrolig godtflytende utgave som ivaretar McCarthys storhet. Nå er jo The Road en enklere romantekst enn f.eks. Blood Meridian, som jeg har lest på engelsk i påvente av den norske utgaven, en ekstremt kompakt og utfordrende roman. Jeg kan anbefale McCarthy på norsk for de som liker det best, rett og slett fordi han er i gode oversetterhender. Men mestrer man engelsk godt, er selvsagt originalspråket alltid å foretrekke.

Denne tråden ga meg en anledning til å gå tilbake og mimre litt om min utvikling som leser, den gangen for snart 50 år siden. Kanskje ikke av interesse for så mange nå, men dog allikevel...

Det startet selvsagt med Egner og Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Astrid Lindgren. Så kom guttebøkene for fullt; Hardy-guttene, Biggles, Fem-serien og slike. Samtidig mer seriøse handlingsmettede bøker for barn; Leif Hamre, Håkon Evjenth, Finn Havrevold, Barbra Ring, Gabriel Scott og mange andre. Ture Sventon, Privatdetektiv av Åke Holmberg var en favoritt.

Gyldendals serie med klassikere tilrettelagt for ungdom var med og forberedte overgangen til voksenlitteraturen : Skatten på sjørøverøya,Kong Salomos Miner,B S Ingemans historiske romaner, Ivanhoe, Quo Vadis og andre. Jules Verne var topp: En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants Barn, Tsarens kurer o.a. Disse fantes på barneavdelingen på biblioteket.

På voksenavdelingen fant jeg først Rafael Sabatinis sjøromaner. Herlige eventyr for en gutt! Like eventyrlige for meg, men mange hakk nærmere dagens virkelighet var Upton Sinclairs romaner. Et gløtt inn i den store verden; Lanny Budd den store helten med penger nok og likevel sosial samvittighet.Eventyr og historiekunnskap i fin blanding. De andre amerikanske forfatterne fra mellomkrigstiden ble også lemmet inn i lesningen: Hemingway, Steinbeck, Dreyser, Richard Wright, Faulkner, Wilder m.fl. Og da var veien over til samtidslitteraturen kort.

En periode på gymnaset var det de store norske som dominerte, Hamsun, Falkberget, Undset, Borgen - og ikke minst Duun og Vesaas. De to siste leste jeg samlede verker av - så intenst at jeg en dag oppdaget at jeg drømte på nynorsk.

Siden har jeg vært så godt som altetende, synes alltid det er morsomt å prøve å følge med på det nye norske.Og er blitt bare mer og mer glad i lyrikk. Krim har jeg også fått mer og mer sans for, men det går litt i perioder.

Sitter og koser meg med en av høstens diktsamlinger : Denne Kjærligheten av Johann Grip.

KJÆRLIGHETEN STÅR FOR DØREN

Å, jeg har ventet
så lenge

sier Kjærligheten

Hørte du ikke
at jeg ringte på, du da?

En kveld - nei, to,
følger du Kjærligheten hjem

Å,det skulle jeg visst,
sier Kjærligheten,

at det var meg.

He he, forstår godt din sans for det rustikke; det har en egen eim. Blir du Mann-fan, så kan du glede deg til en dag å gå løs på kvartetten Josef og hans brødre; kanskje det beste han skrev?

Tips, siden du sitter der og leser en av de store romanene fra en av de store forfatterne; jeg leste først den utgaven du har, fra 1935, og så kom Gyldendal med en ny oversettelse i 2002, og jeg kan love deg at den er betraktelig bedre (sjekk f.eks. tittelen, "Der Zauberberg", og se på den eventyraktige "Trollfjellet" vs den mer fortrollende "Trolldomsfjellet"); så om du liker den du nå leser, og det er klart du gjør det, vil du falle nesegrus for den Per Qvale leverte i 02.