Bokelskere.no

intelligent tullball er også tullball. Oversettelsen fikk en pris, det kan man forstå selv om man ikke har lest på originalspråket. Men det blir for krampaktig tullete for meg.

En svært gripende beretning om situasjonen for de revolusjonære i Egypt under den såkalte arabiske våren. Får fram de forferdelige dilemmaene som mennesker på alle sider i konflikten må forholde seg til. Det litterære grepet er på en måte at boka aldri fremstiller seg som litteratur.

En fantastisk bok! Trist og vakker, skrevet i et språk som er fullstendig originalt og som gjennom en enkelt setning kan gi deg følelsen av at du forstår , forstår hvordan det var, forstår hvordan de hadde det, akkurat der, akkurat da ...

Viktig tema, virker solid fundert, men det ble for langt og for mange gjentagelser.

Noen ord fra Lars Noren i boka Fragment gjorde meg nysgjerrig: "Elias Canetti, uutholdelig å lese, dypt fascinerende i minnet - altså vender jeg tilbake - til minnet."
Bokelskerne har gitt terningkast 6 i gjennomsnitt, 6 lesere har boka som favoritt. Forfatteren fikk Nobelprisen i 1981, dette er hans eneste roman. Den er uutholdelig å lese, jeg har skummet de siste par hundre sidene. Det er noe fascinerende der, det skal han ha. Men når jeg ikke orker å lese, - da gir jeg terningkast 1.

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Jeg hadde lyst til å legge den fra meg etter 50 sider, men det var noe der som dreiv meg videre. Etter hvert oppdaget jeg at den fenget meg mer og mer, og de siste 100 sidene leste jeg med stor glede. En tvers igjennom original bok, tankevekkende og fascinerende.

En historisk roman om livet på Ulefoss i Telemark, et av Norges eldste industrisamfunn. Forfatteren bygger på solid lokalhistorisk kunnskap og forteller en interessant historie om jernverksarbeidere, bønder og kondisjonerte i det klassedelte 1700-talls-samfunnet.

Jeg nølte litt med å gi meg i kast med boka, den krevde jo en del tid så jeg. Så tenkte jeg at jeg kunne jo skumme litt, omtalen fristet, og jeg var svak for Buzz Aldrin. Så ble jeg bare regelrett oppslukt, det ble langt mellom skumlesingene, jeg koste meg med språket og de filosofiske betraktningene om så mangt. En stor bok om livets små og store spørsmål, og ikke minst en sjarmerende vandring i musikkens og billedkunstens nyere historie. Avslutningen følger skremmende godt opp bokas gjennomgående fascinasjon for Apokalypse nå og gir deg mye å grunne på i lang tid.

Hvis du googler "kristne romaner" kan du få fram bøker som hos bokelskere er plassert i bokylle med denne tittelen. Der finner du de mest solgte romanene fra kristne forlag av Francine Rivers, Janette Oke o.a.
Går du noen år tilbake var Ben Hur og Quo Vadis kanskje de mest leste spesifikt kristne bøkene.
Ellers er det jo en rekke klassikere som kan nevnes, Undset, Falkberget, Tolstoi, Dostojevski. I tillegg vil jeg trekke fram Vera Henriksen, Gabriel Scott, Alfred Hauge.
Graham Greene bør med, kanskje spesielt Makten og æren, Den dypeste grunn og Slutten på leken.
Don Camillo- bøkene fortjener å bli lest fortsatt.
Av nåværende norske forfattere bør Edvard Hoem og Hanne Ørstavik nevnes.

En bok som ikke ligner noe jeg har lest før. Akkurat det er jo fascinerende. Mye annet er også fascinerende med denne boka; vakre bilder, spennende fakta, fine setninger, overraskende tanker og betraktninger. Men det blir liksom for mye, den mister grepet på meg og jeg finner at jeg ønsker den var slutt snart. Og når den var slutt, så var det egentlig litt trist at den var slutt. Egentlig en bok man kan komme tilbake til og nyte på nytt i små porsjoner. En bok som øker summen av undring i verden.

En venn av meg stakk til meg denne boka og sa jeg måtte lese den. Han antydet at det var en bok som ville få ungdom til å forstå hva som er viktig og være med å føre dem til Gud.For meg var det vanskelig ikke å legge boka fra meg. Formen var så absolutt ikke min, kjekkaseri og klisjeer, forblommede bilder og new age-preget selvutviklingsfilosofi. Men heldigvis kan jeg si til min venn at det er mye godt med boka. Mange vil ha godt av å ta til seg grunntankene og rådene som gis. Og når jeg greide å legge godviljen til, greide jeg å kjenne litt av feel-good-sjarmen også