Bokelskere.no

Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.

Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!

Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.

Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?

Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.

Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.

En fin anmeldelse i bloggen din!

Jeg ble også begeistret for denne boka. Synes den er svært velskrevet. Den balanserer godt slik at den ikke blir så snill at den blir intetsigende, og heller ikke så utleverende at den framstår som et oppgjør.

Bortkastede penger er selvfølgelig ergerlig, men bortkastet lesetid i tillegg blir på en måte dobbelt ergerlig. Jeg kjøpte bøker gjennom mange år og har tilslutt innsett at jeg ikke har plass til fler (bortsett fra kindle). Låner på biblioteket og kan da droppe bøker som ikke fenger.

Må du lese bøker du synes er kjedelige eller dårlige? For noen år siden leste jeg alltid ut bøker jeg begynte på, men etterhvert fant jeg ut at det er så utrolig mange gode bøker at kjedelige/dårlige bøker vil jeg ikke kaste bort tid på.

Takk for tipset - den skal jeg legge til i lista.

Å ja, denne hadde jeg glemt! Morsomt at du fant den igjen nå. Jeg har ikke kommet igang med Syv fantastiske fortellinger ennå, men var og fikk lånt den på biblioteket i går. Så nå skal jeg bare lese ferdig Linn Ullmanns De urolige før jeg starter på felleslesingsboka.

Har sett interessante tankar om tekstene (liknar på mine eigne). Trur det er viktig å hugse at dette er forteljingar, ikkje noveller, og da blir den gode, erfarne lesarens krav til tematikk mindre. Det blir stemninga, miljøet, handlinga eog tankane som kjem i sentrum.

Utvalget av dikt her er ikke særlig sprelskt (Alcools f.eks. er full av ordentlig frekke og på-kornet- dikt som her stort sett uteblir), og til tross for at denne samlinga er gjendikta av Ragnar Hovland, er tonen og språket overraskende (for Hovland) og ukarakteristisk (for Apollinaire i original) lite friskt. Litt skuffende, men fint å komme over Apollinaire på norsk uansett.

Som jeg skrev et annet sted:

Vanskelig å si
i gjendiktning av haiku
hva man går glipp av.

Men når det er sagt: Her er det en del gammelvanklende og av-moten ord som jeg tror vrir en del ut (altså vekk) fra originalens antakelig enklere og la oss si renere språk. Verdt å lese likevel. Håper på ny gjendiktning.

Bruk Samsøk-funksjonen på Biblioteket og bestill.

Hørte anmeldelse av "Håndbok for vaskedamer" på Bokprogrammet på P2, og den virket fristende. Med lovord også fra deg, så er den nå notert opp på lese-lista mi. Takk for tips :))

Eg har lese ei dansk utgåve med kommentarar til historiske ting o.l. som blir nemnde. Bokklubben har eit hefte, ja, og slike hefte bruker å handle om forfattaren og om verket. Hefta, relativt fyldige, blir gitt ut separat, saman med boka. Eg har ikkje sett heftet til denne boka.