Takk for vel utført "jobb". Selvfølgelig må du prioritere helsen framfor Lesehelgen. Håper formen bedrer seg, så du kan nyte litt sommer etterhvert :-)
Jeg leser "Brødrene Karamasov" for tiden. Nærmer meg slutten av bok 2 og må vel legge inn en pause med noe annet for ikke å ligge for langt foran hovedfeltet. På lydbok hører jeg "Klokkene ringer for deg" av Ernest Hemingway. Jeg trodde jeg var dritt lei 2. verdenskrig, men denne var fin å lytte til. Jeg fryder meg over språket, betraktningene og stemningen.

Jeg har lest 12 bøker i Mars og gitt terningkast 6 til 2 av dem:

• LEGO Star Wars Bildlexikon (med minifigur) - Uppdaterad och utökad version
• Tegneserienes historie

Det er jo en begynnelse, he-he! Da har jeg bestilt ny utgave av bind 3 på biblioteket. Jeg har egentlig ikke noe i mot å lese gammeldags språk, men jeg reagerer på setninger og utsagn nærmest uten mening og ikke minst at teksten er uten flyt og rytme.

Jeg har kommet halvveis i del 2, og får mer og mer i mot språket til Broch. Vurderer sterkt å anskaffe Solums versjon. Synes du Solums oversettelse er bedre enn Brochs?

Min beste leseopplevelse i mars var Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Den er litt langdryg til tider, men inneholder mange fine betraktninger og enkelte herlig ondskapsfulle karakteristikker. Jeg skal på Glittre lungesykehus til høsten, og tror jeg må ha med boken, samt ta et nytt besøk i museet (fra Tuberkulosesanatoriet) og se på alle de gamle skrekk-instrumentene.
Dette var min andre Mann-bok og det blir nok flere.

Heilt einig med deg. Og det ville nok Dostojevskij vere òg.

II.5.I Forlovelsen
Over på femte bok, «Pro og contra». Fyrste kapitlet her er om ei truloving.

Karerina Khokhlakova fortel Aleksej om at Katerina Ivanovna fekk hysterisk anfall. Frua verkar ikkje heilt i balanse, ho heller. Aleksej diskuterer episoden med stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov med Lise: «- Det viktigste nå er å få ham til å innse at han står på like fot med oss, selv om han tar disse pengene, fortsatte Aljosja henrykt, - og ikke bare på like fot, men på en høyere fot… […] Vet De, Lise, Sosima sa en gang: menneskene må behandles som barn, og enkelte til og med som pasienter på et sykehus…»

Samtalen dreier seg deretter om «friarbrevet» frå Lise. «[…] men jeg er også en Karamasov», seier Aleksej. Han ber på «en hemmelig sorg», og brørne hans «styrter seg i undergangen», seier han, og han tek opp att at han òg er ein Karamasov. At han «kanskje ikke engang tror på Gud» kjem overraskande på oss.

Aleksej ser at han blir aleine når staretsen går bort - «Jeg kommer til Dem, Lise», seier han. Ikkje overraskande har fru Khokhlakova lytta, men brevet frå Lise til Aleksej får ho ikkje lese. «Datterens kjærlighet blir morens død», konkluderer ho. Aleksandr Gribojedov, som ho viser til, var ein russisk forfattar i fyrste delen av 1800-talet, og frua føler seg som Famusov i det komiske versedramet Горе от ума, som handlar om den ulykka det er å ha vett og forstand.

I.4.VII Og ute i frisk luft
Uttrykket «frisk luft» har jo her, som stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov så riktig nemner, dobbel botn. Offiseren fortel bakgrunnen for bitinga, sonen Iljusjka ville ta faren i forsvar overfor Dmitrij, og snakkar om forholdet sitt til Fjodor Pavlovvitsj og Agrafena Aleksandrovna, og ikkje minst om at Iljusjka vart mobba og forholdet mellom far og son («Det var ingen som så oss, ingen annen enn Gud; kanskje husker han det når jeg en gang skal stå til rekneskap for ham»).

Aleksej kjem fram med ærendet sitt, og det er ikkje måte på korleis Nikolaj Iljitsj meiner at dei to hundre rublane frå Katerina Ivanovna kan hjelpe på livssituasjonen til familien - før han krøllar sedlane saman og trampar på dei: «Si til dem som har sendt Dem at børsten ikke selger sin ære for penger!» Han har, for å seie det mildt, sterkt skiftande sinnsstemningar når han og Aleksej går frå einannan.

Eit ikkje heilt enkelt kapittel, dette.

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

1.5.VII "Med en klok mann er det interessant å få en samtale"

Jeg har lest ferdig bind 1 i Boklubbens utgave. Jeg har litt blandede følelser. Fortellingen er tidvis drivende god, man får mye å tenke over underveis, men så blir det litt for mye religion for meg. Jeg sliter med å holde interessen oppe i disse (ofte lange) partiene.

Betyr det at du ikke vil vurdere et blokkeringsalternativ slik som Lillevi og mange andre foreslår?

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

I.4.V Spente scener i salongen

Aleksej tenkjer på rivaliseringa mellom brørne – og at han er glad i begge. Vi lærer, med tanke på namnelista til kjellk, at fru Khokhlakova heiter Katerina Osipnova.

Aleksej trur på Katerina Ivanovna, men kva er sant av det som ho og Ivan Fjodorovitsj seier? Katerina Osipnova seier «Tro aldri en kvinnes tårer, Aleksej Fjodorovitsj», og dette kan vi vel, som lesarar av denne romanen, altså, legge oss på sinne.

Sitatet «Den Dank, Dame, begehr ich nicht, –» er frå Schillers «Die Handschuh». Dei gamle russarane, dei som kunne lese og skrive av dei (3/4 av innbyggarane var analfabetar ved slutten av 1800-talet; i 1940 hadde den sovjetiske regjeringa fått redusert prosentdelen til 20), kunne klassikarane sine – sjå – eller les, da – berre korleis adelen hos Tolstoj snakkar fransk…

Katerina Ivanovna fortel at Dmitrij hadde oppført seg dårleg mot ein tidlegare offiser, Snegirjov (var det sonen hans som kasta stein på og beit Aleksej?), og ho vil at Aleksej skal levere pengar til denne mannen. Igjen er Aleksej bodbringar (eg kom på at «engel», ἄγγελος, jo tyder «sendebod» – og rett etter seier fru Khokhlakova at Aleksej har opptredd som ein engel).

Dette ble en favorittbok hos meg også. Litt trist å levere den tilbake til biblioteket, så jeg kommer nok til å kjøpe den, selv om det er fullt i bokhyllene fra før.

II.4.IV Hos Khokhlakovs

Aleksej kjem til fru Khokhlakova og Lise (som mora seier fekk hysterisk anfall da ho høyrde at Aleksej var ventande). Har opptrinnet i II.4.III som funksjon å vise at Lise har rett når ho seier at «etter dette må man jo tro at De bare er en liten guttunge»)? Nå vil Lise, av forståelege årsaker, ha att brevet frå I.3.XI.

Katerina Ivanovna, er der òg, i samtale med Ivan; dermed er neste kapittel førebudd. «[…] hun elsker Deres bror Ivan Fjodorovitsj, men prøver å innbilde seg at det er Deres bror Dmitrij Fjodorovitsj hun elsker», seier fru Khokhlakova til Aleksej.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!