Veeldig enig med deg, burde gitt seg etter ligge i grønne enger....

Eg skulle til å sette opp oversikt over personane, men det var altså alt gjort! Fin! Også eg beit meg merke i at forteljaren lèt Tarrou karakterisere Rieux for oss - lurt grep.

Den triste skildringa av byen og omgivnadene blir utdjupa: "La mer elle-même avait perdu son bleu profond et, sous le ciel brumeux, elle prenait des éclats d'argent ou de fer, douloureux pour la vue."

Slik vi før gjekk frå den fyrste rotta til det fyrste dødsfallet, går vi nå til neste steg, kjensgjerninga: «Il semble bien que ce soit la peste.» Og så blir ordet peste uttalt for fyrste gong.

Litteraturen er full av allegoriar som La peste; badeanstalten i En folkefiende er vel den som ligg næmast for oss, saman med bøker av Vesaas og Duun.

VI.12.VI Statsadvokatens tale. Karakteristikk
Etter forhøyra av Ivan, Aljosja og Katerina Ivanovna er det tid for eit langt innlegg frå statsadvokaten. Litt rart at han «betraktet denne talen som sitt livs chef-d'œuvre, som sin svanesang»; hovudverk og svanesong er da på ingen måte synonym! Som representant for det beståande samfunnet er det naturleg for han å kritisere trekk i tida som uttrykk for «at våre moralske prinsipper er i ferd med å rokkes i sine grunnvoller, eller at vi kanskje ikke har noen moralske grunnprinsipper i det hele tatt?». Som å høyre Cicero rase mot Catilina, dette: «O tempora, o mores!» …

Statsadvokaten siterer «en av våre største forfattere», som i hovudverket sitt «sammenligner Russland med en troika som jager av sted mot et ukjent mål». Denne forfattaren, er eg ganske sikker på, er Gogol, og verket er Мертвые души, «Daude sjeler».

Han siterer Ivan, som har sagt til Smerdjakov det han hevda tidleg i forteljinga, at «alt er tillatt». Ivan liknar mest av alle sønene på faren, seier han, og Aljosja er sjølve motsetninga av Ivan. Interessant er at han seier «jeg vil også forsvare tiltalte! Jeg er nok anklager, men jeg er vil også være forsvarer».

VI.12.V En plutselig katastrofe
Nå er det Ivan, som er kommen til hektene att. Litt, i alle fall: «Jeg føler meg helt elendig.» Ivan, ved sin «fulle, onde forstand», seier at Smerdjakov var mordaren. OG han ber om vatn, ironisk nok «for Kristi skyld». Om seg sjølv seier han «jeg er ikke sinnsyk, bare morder», ei påminning om at vi alle er skyldige? Han snakkar om djevelen han hadde besøk av – og eg, som nettopp har lytta til Åse-Marie Nesses gjendikting av Faust, da! Djevelen, held han fram, «er nok til stede i salen her», ja, visst er han det!

Katerina Ivanovna skrik ut at det er Mitja som er mordaren og viser fram brevet frå denne Karamasovbroren, der det står: «Jeg skal slå ham i hel, så fort Ivan er reist.» Skyldmotivet blir forsterka når ho siterer Ivan: «hvis det er Smerdjakov som er morderen (…), så er vel jeg også skyldig».

Takk for presisering. Du har heilt rett.

Hyggeleg - om ein kan bruke eit slikt ord om denne boka - gjenmøte med La peste etter eit kvart hundreår. Dei to fyrste kapitla burde få medalje for genial opning: Fyrst byen Oran, som blir skildra som "laide", "sans pigeons, sans arbres et sans jardins". Folk her arbeider berre for pengane si skyld. Snart går Camus - eller fortlejaren - over til hovudmotivet i boka: "Ce qui est plus original dans notre ville est la difficulté qu'on peut y trouver à mourir" - det skal bli mykje død framover i denne byen som er "sans âme". Og i neste kapittel begynner det: Dokter Rieux finn "un rat mort"; kapittelet opnar med akkurat dette og lèt det gå slag i slag med fleire og fleire rotter heilt fram til det fyrste dødsfallet. "Il est mort", seier Rieux om le concierge*. Meisterleg, uhyggeleg anslag, dette!

Jeg var inne på Haugenbok og tittet på utvalget i natt og forhåndsbestilte 3 stk og la 18 til ønskelista mi. De jeg bestilte var:

• 33 utrolige nordmenn
• Europas naturskatter
• Flom i Norge

De har jeg hatt en god stund på ønskelista mi allerede, alle 3 til kr 99 pr stk. Gleder meg også til det svenske boksalget som de selger av på både AdLibris og CD.ON, det kommer som regel litt senere enn den norske.

Jeg er litt på hæla for tiden. Fikk avsluttet Budbringeren før innleveringsfristen og skal prøve å komme gjennom fjerde handling i Peer Gynt i dag, men det er ikke bare å frese gjennom denne teksten heller, den er best i med rett rytme, tempo og forståelse. Jeg bør også lese siste halvdel av Kreftavdelingen for den må også leveres tilbake snart og i morgen starter felleslesingen av Pesten og det vil jeg jo være med på. I tillegg lånte jeg 2 diktsamlinger av Gunnar Ekelöf for litt siden fordi Knausgård mener han er Nordens beste lyriker. De ligger på nattbordet og roper til ingen nytte, så ikke vet jeg om Knausgård har rett.
Det er jo et luksusproblem å ikke ha nok tid til å lese god litteratur. Sånn sett er Trump unnskyldt. Han har neppe lest noen bøker som omhandler annet enn økonomi og personlig suksess i hele sitt liv, han har jo hatt andre ting å drive med..
Jeg tar Brick Lane på øret og ser om det er litt varme i solen på terrassen, så blir det Peer etterpå.

Sånn kan det gå. Jeg var så klar for å lese Kong Lear. Pesten er hentet inn på e--bok. 4 uker er fint.

VI.12.IV Lykken smiler til Mitja

Ei rettssak er i grunnen ein fin måte å stille ting i relieff på. Neste vitne er Aljosja. Særleg spennande er ikkje denne delen av rettssaka; kapittelet ville neppe ha vorte direkte overført i fjernssynet. Ennå står «pengebeviset» sentralt, også i avhøyret av Katerina Ivanovna og Grusjenka. I ei rettssak lyt alle gjere greie for seg og lyt rekne me då bli stilt til veggs. «Din gjerning skal vitne for deg» står det hos Øverland.

Hyggelig at du er tilbake med lesehelg-tråden igjen! Det er ofte mange gode boktips å få her.

Denne helga har det blitt litt lesing i Philip Roths Konspirasjonen mot Amerika , ei bok som det har blitt snakk om nå etter presidentvalget i USA. Det er en kontrafaktisk historieskriving som handler om at Charles A. Lindberg overraskende vinner over Franklin Roosevelt i presidentvalget i 1940. Roth skriver inn sin egen familie, så jeg må innimellom minne meg selv på at dette er fiksjon ...

Av Paul Auster har jeg bare lest Usynlig, og den likte jeg godt. Skjønner jeg bør lese mer av ham :))

Det er over en uke siden jeg leste ut boka, og jeg måtte «fordøye» den litt etterpå. Til den som ikke har lest ferdig, så er du nå advart om at jeg skriver om hele boka.

Den var lettlest, til tross for en noe stillestående handling. Det var lett å komme inn i rytmen og være med hovedpersonen i kampen for å overleve. I begynnelsen lurte jeg, i likhet med Koriander, på om det var noe bibelsk ved dette – er Veggen en slags Noas ark hvor hun og noen bevisst utvalgte overlever katastrofen? Men jeg finner ikke noe i handlingen utover som tyder på at det er en slik mening bak.

Så lurte jeg litt på om selve Veggen var en ren psykologisk konstruksjon. Hun snakker flere steder om det utilfredsstillende livet hun har levd. Hun skriver også at hun var en god mor for barna da de var små, men at hun sviktet dem da de vokste til og begynte på skolen. Hun var ikke glad og lykkelig mer. Alt ble forandret, alt ble liksom hensiktsløst, og jeg sluttet å leve et virkelig liv. (S. 173) Snakker hun her om en depresjon? Etter katastrofen følte hun seg glad oppe i høyden på setra, men ønsket ikke å oppleve en slik sommer til: Skulle jeg gli inn i fortryllelsen igjen, kunne det bli farlig både for mine dyr og for meg selv. … Oppe på seteren hadde jeg fått noe av firmamentets storslagenhet og kulde i meg; jeg hadde på en måte fjernet meg fra det virkelige liv. Men nå var det slutt. Jeg gikk altså ned mot dalen, og det var ikke bare kjernen som hvilte tungt på skuldrene mine: alle sorger og bekymringer jeg hadde ristet av meg, dukket opp igjen. Jeg var ikke løst fra det jordiske lenger, jeg strevet og hadde det tungt, for slik er menneskets lodd. Og jeg fant det riktig og rimelig og bøyde meg villig under byrden. (s. 185) Er setra og dalen bare bilder på hvordan humøret hennes veksler? Hun skriver (s. 93 i min bok) om kjedsomheten i hennes tidligere liv: Vi nærmest druknet i lede alle sammen. Vi var fanget i livslede og stress. Ingenting forundrer meg: enn om Veggen ikke er annet enn et forpint menneskes siste fortvilede forsøk på å riste livsleden fra seg. For ikke å gå fra forstanden? Sånn sett kan boka være en beskrivelse av en selvvalgt tilbaketrekning fra resten av verden, og at Veggen er hennes egen mentale konstruksjon. Jeg tror likevel ikke at det er dette forfatteren har ment, men det er sikkert naturlig at slike tanker kan dukke opp hos en som befinner seg i hennes situasjon.

Jeg endte altså opp med å tolke boka konkret, som en beskrivelse av hva som kan skje med et menneske som opplever en virkelig katastrofe og som må lære seg å leve under helt andre betingelser enn før. Måten hun beskriver selvoppholdelsesdriften og den gjensidige avhengigheten mellom henne og dyrene, synes jeg var god. Det jeg savnet litt, var noe mer om hvem hun hadde vært, noen flere tilbakeblikk på hennes tidligere liv som ikke var så generelle som de vi fikk. Da tror jeg hovedpersonen hadde berørt meg mer enn jeg opplevde her. Jeg er likevel glad for at jeg leste boka, og det er ei bok som gjør at man sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål som man kan gruble litt på etterpå.

Tredje handling
Jeg koser meg fortsatt med Peer og blir helt betatt av dialoger og monologer i versene. Når det gjelder Mor Aases død oppfattet jeg det som om Peer igjen ikke orker å forholde seg til realitetene, men flykter inn i fantasien. Kanskje var det like greit, men vil vi død slik, mens mennesker luller oss inn i eventyr eller vil vi snakke alvor?

Jeg forsto det slik at kvinnen i grønn stakk og den stygge ungen ikke var virkelige men et uttrykk for Peers dårlige samvittighet. Nå er det jo slett ikke sikkert han har noen, det får vi kanskje vite etterhvert?

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere.

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født.

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til.

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet.

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe!

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen. Eller at han kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ...

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig.

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene.

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk!