Bjørg L. som svar til Lillevi :
17:53, 30. januar 2013 Diskusjon: Bjørg L. om De elendige 2 av Victor Hugo av Victor Hugo
Takk for at du minnet meg på den artikkelen, Lillevi! Jeg leste den på lørdag og tenkte jeg skulle ta vare på den. Deretter glemte jeg det, og måtte nå ta meg en tur i "blå-dunken" og hente den opp slik at den ikke ble kastet. Så nå er den berget!
Bjørg L. som svar til Hilda :
17:50, 30. januar 2013 Diskusjon: Bjørg L. om De elendige 2 av Victor Hugo av Victor Hugo
Har planer om å få sett filmen snart, jeg også.
Og de tilfeldige møtene er i grunnen greie i denne historien, for den har jo elementer av eventyr i seg :-)
Quijote siterer David Copperfield (English Library) av Charles Dickens (side 294)
20:21, 29. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Also, how the Doctor's cogitating manner was attributable to his being always engaged in looking out for Greek roots; which, in my innocence and ignorance, I supposed to be a botanical furor on the Doctor's part, especially as he always looked at the ground when he walked about, until I understood that they were roots of words, with a view to a new Dictionary which he had in contemplation. Adams, our head-boy, who had a turn for mathematics, had made a calculation, I was informed, of the time this Dictionary would take in completing, on the Doctor's plan, and at the Doctor's rate of going. He considered that it might be done in one thousand six hundred and forty-nine years, counting from the Doctor's last, or sixty-second, birthday.
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 14)
20:17, 29. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
So, Mr. M'Choakumchild began in his best manner. He and some one hundred and forty other schoolmasters, had been lately turned at the same time, in the same factory, on the same principles, like so many pianoforte legs. He had been put through an immense variety of paces, and had answered volumes of head-breaking questions. Orthography, etymology, syntax, and prosody, biography, astronomy, geography, and general cosmography, the sciences of compound proportion, algebra, land-surveying and leveling, vocal music, and drawing from models, were all at the ends of his ten chilled fingers. He had worked his stony way into Her Majesty's most Honourable Privy Council's Schedule B, and had taken the bloom off the higher branches of mathematics and physical science, French, German, Latin, and Greek. He knew all about all the Water Sheds of all the world (whatever they are), and all the histories of all the peoples, and all the names of all the rivers and mountains, and all the productions, manners, and customs of all the countries, and all their boundaries and bearings on the two and thirty points of the compass
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 10)
16:07, 29. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Indeed, as he eagerly sparkled at them from the cellarage before mentioned, he seemed a kind of cannon loaded to the muzzle with facts, and prepared to blow them clean out of the regions of child-hood at one discharge. He seemed a galvanizing apparatus, too, charged with a grim mechanical substitute for the tender young imaginations that were to be stormed away.
Quijote siterer Hard Times av Charles Dickens (side 10)
16:07, 29. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
THOMAS GRADGRIND, sir. A man of realities. A man of facts and calculations. A man who proceeds upon the principle that two and two are four, and nothing over, and who is not to be talked into allowing for anything over. Thomas Gradgrind, sir-peremptorily Thomas - Thomas Gradgrind. With a rule and a pair of scales, and the multiplication table always in his pocket, sir, ready to weigh and measure any parcel of human nature, and tell you exactly what it comes to. It is a mere question of figures, a case of simple arithmetic. You might hope to get some other nonsensical belief into the head of George Gradgrind, or Augustus Gradgrind, or John Gradgrind, or Joseph Gradgrind (all supposititious, non-existent persons), but into the head of Thomas Gradgrind - no, sir !
Ingunn S som svar til annelingua :
09:50, 29. januar 2013 Diskusjon: Av en født forbryters dagbok - Johan Borgen
Jippi! Denne har jeg tenkt på siden gymnaset, men husket verken tittel eller forfatter. "Bestefar var en stokk" kjente jeg imidlertid igjen med en gang! Takk for lenke :)
Mener å huske at det tidligere var sånn: når jeg skrev inn et forfatternavn, kom det opp alle bøkene til vedkommende, med terningkast og om noen av bøkene ble lest. Det samme gjaldt ved romanserier, jeg kunne se med en gang om noen hadde lagt inn terningkast på mine eller andres serier, og om noen leste en av bøkene - nå må jeg gå inn på hver enkelt bok for å få den samme informasjonen. Den funksjonen skulle jeg gjerne hatt tilbake ... :D
Rosa99 siterer Kokeboksamleren av Allegra Goodman (side 45)
19:43, 28. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Han hadde den dype, belærende stemmen til en som hadde røykt i årevis og så sluttet brått, for deretter å hate røykere. Han så aldri på fjernsyn og ble aldri trett av å opplyse folk om det.
Topp! Dette var læreboka mi i fransk skoleåret 1971-1972 (bind I er omtalt her), om vandringar gjennom Paris, om det franske samfunnet i slutten av 1960-åra og biografiar av "fremtredende personligheter i vitenskapens verden". Skolevesenet vart illustrert med den beste artiumsstilen i 1969 - så hadde vi noko å strekke oss etter.
Men fyrst og fremst litteratur: Sagan (Bonjour, tristesse), de Saint-Exupéry ("Le petit prince et le renard"). Mauriac, Maurois, Robbe-Grillet, Ionesco, Beckett (En attendant Godot), Sartre, Camus, Malraux, Valéry, Rimbaud, Verlaine, Baudelaire, de Maupassant ("La parure"), Zola, Flaubert, de Balzac, Hugo, Mérimée, Voltaire, Roussaeau, Montesquieu, Molière, La Fontaine, La Rochefoucauld og Pascal!
Lykke å vere elev på den tida! Jo, det er i affektative situasjonar at ein lærer språk...
Quijote siterer David Copperfield (English Library) av Charles Dickens (side 290)
19:37, 27. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
My stool was such a tower of observation, that as I watched him reading on again, after this rapturous exclamation, and following up the lines with his forefinger, I observed that his nostrils, which were thin and pointed, with sharp dints in them, had a singular and most uncomfortable way of expanding and contracting themselves - that they seemed to twinkle instead of his eyes, which hardly ever twinkled at all.
Quijote siterer I retorikkens hage av Øivind Andersen (side 240)
19:33, 27. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Quintilian legger avgjørende vekt på lærernes karakter og vandel. De må verken selv ha laster eller tåle dem hos andre. De må ha faderlig omsorg for elevene. Strengheten skal ikke være tverr, for det skaper hat, og omgjengeligheten ikke for slapp, for det vekker forarkt. Lærere skal gjerne svare på spørsmål, og selv uteske dem som ikke spør. Han skal verken være påholden eller ødsel med ros, for det første kan frata elevene arbeidslysten, det andre kan gjøre dem innbilske. 'Læreren skal ikke tale slik at at han tilpasser seg elevenes standard, men eleven slik at han tilpasser seg lærerens' (Q II.2.13).
Jeg så også filmen og syntes den var bra. Hun var troverdig i rollen - det avgjør ofte filmen for min del. Gale havnet litt i bakgrunne, ja. Jeg er veldig spent på de neste filmene. Robin Hobb har jeg ikke vært borti - skal ta en titt. :D
Oliver går igjen, så den er tydeligvis populær. City of Bones har jeg hørt om, og tittelen er jo spennende! Tusen takk. God søndag :D
Spennende. Jeg kommer som sagt til å få en travel vår ... tusen takk og god søndag :D
Jeg tenker mer på moderne ting. Ikke at Bjørneboe ikke holder mål - han troner øverst på min liste over store forfattere. Sangen om den røde rubin husker jeg irriterte meg da jeg leste den i tenårene ... Bringsværd er flott. De andre har jeg ikke vært borti, så de skal jeg ta en titt på. Tusen takk! God søndagn :D
Natalie Normann som svar til [ Slettet bruker ] :
18:55, 27. januar 2013 Diskusjon: Anbefalinger på YA?
Å, herlig. Jeg liker lange lister, som jeg riktig kan snuse borti for å finne noe jeg liker. Tusen takk.
Jeg burde selvsagt ha fortalt at disse bøkene er årsaken til at jeg etterlyser flere. Jeg tror jeg leste alle tre i løpet av en knapp uke ... og regner med at jeg sikkert kommer til å lese dem igjen om ikke så altfor lenge. Sånne gode bøker vil vi har mer av! God søndag :D
Nydelig kjærlighetshistorie fra Burma
Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.
I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?
I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...
Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?
Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.
Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.
Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.
Nesten litt vemodig å være ferdig med siste boka. Den sterke An-Margitt går fortsatt foran, og sammen med Johannes bringer hun framskritt og større grad av selvberging til bygda. Men også den tilsynelatende usårbare An-Magritt blir sårbar etter å ha møtt Johannes: Amors Schwester hette Angst. Og hun er stadig redd for å miste ham. Hun skjønner også selv at hun er avhengig av Johannes: Her ville aldri ha kommet til å vokse et eneste kornaks uten det under - drømmen om Johannes fra Freiberg.
Selv om også denne siste boka var godt skrevet, er jeg ikke like begeistret som over de tre første. Kanskje fordi det ikke var samme "fortryllelsen" (finner ikke noe dekkende ord...), ikke så mange sitatvennlige visdomsord, mindre humor - både galgenhumor og den underfundige. Og så savner jeg mer om Ole soldat. Vi får i verket ganske god kjennskap til mange personer, men en sentral skikkelse som An-Magritts far dukker bare opp i få setninger og etterlater iallefall meg med mange spørsmål. Samlet sett ble det derfor en litt blandet leseopplevelse, men havner absolutt på pluss-siden! Og jeg tror dette er bøker jeg vil ta fram igjen senere og sikkert finne noe nytt hver gang :)
Sist sett
