Det er sånn jeg gjør ... helst vil jeg lese siste bok først, sånn at jeg er sikker på at det er verdt å lese alt :D

Likte den veldig godt, men jeg holder en knapp på sort messe ,slutten på den er jo bare fantastisk og man MÅ ha lest nøye for å forstå slutte....men er svak femmer er jo veldig bra da...

I disse mammut-dager er det vel mange bokelskere som er i handle modus. Siden jeg har fri idag,tok også jeg meg en tur, synes egentlig ikke tilbudene er all verden , men må jo innom å se. Dro til Brotorvet på Stathelle og hos notabene var det salg! Masse innbundet bøker til 49,-pur lykke for en bokelskere! Jeg fikk med meg Gillian Flynn "mørke rom", englebyen av Erika Fatland, "tre sterke kvinner" av Marie Ndiaye og "kalendermordene" av r.j.ellory....nå er det kosestund med boka og kaffekoppen! Ønsker alle bokelskere en strålende dag:-)

Veldig sjelden jeg klarer å ha tv'en på mens jeg leser bok. Aviser og helgmagasiner etc. går greit.
Rolig musikk på veldig lav styrke funker bra som bakgrunn.
Denne helgen ble det " Leopardens øye" av Henning Mankell. En ung manns møte med Afrika.
Fint innblikk i kulturforskjeller, mentalitet, overtro og trolldom. NB - ikke krimbok!

He, he. Jeg liker tykke bøker. Så når Stephen King skriver bøker som The Stand, på nærmere 1500 sider, er jeg i bokhimmelen. Det skal god fortellerkunst og talent til å holde på leserens interesse gjennom så mange sider, og han er en av dem som klarer det. Dean Koontz har også en del sånne skikkelige mursteiner, og han klarer også å gjennomføre med stil.

Jeg synes det er vanskelig å si hvem som er best, siden de igrunnen er ganske forskjellige. Så jeg gleder meg til hver ny bok! Men jeg har blitt veldig glad i Odd Thomas, så akkurat nå "leder" Dean Koontz.

Begge de du nevner der er flotte bøker. Og så blir jeg så glad når han skriver skikkelig tykke bøker! Har også forhåndsbestilt - da var jeg glad jeg har Kindle, gitt :D

Fransk debutant

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt.

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene.

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene?

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire.

Jeg liker også det med Dean Koontz sine bøker. Han er flink til å skrive helhetlige historier, ikke bare rene skrekkbøker. Synes han bare blir bedre og bedre, egentlig. Akkurat nå gleder jeg meg veldig til neste Odd Thomas bok!

Tror det er "The Time Traveller's Wife" du tenker på. Jeg falt ikke helt for den, mest fordi jeg ikke syntes jeg fikk en god forklaring på den tidsreisegreia :D

Spesiell krimhistorie, thrilleraktig spenning som minner meg om spionromanar. Utan overlevingsevna som helten vår har utvikla som spesialpoliti hadde han ikkje greidd seg!
Fascinerande skildring av den sovjetiske historia, om hungersnaud som fører til grotesk kanibalisme, og det stalinistiske systemet der ingen kan stole på nokon, og der ein risikerer å få livet lagt fullstendig i grus på grunn av bagatellar.
Eit eller anna med relasjonane mellom personane verkar likevel ikkje heilt truverdig, men det er kanskje slik det blir i eit paranoid samfunn?
Modellen til massemordaren er henta frå verkelegheita, dessverre, dessutan har forfattaren førebudd seg godt ved å setje seg inn i alt han ikkje har erfaring med sjølv, og det er ein del!
Avslutninga var litt flau tykkjer eg...
Boka er først og fremst drivande god underhaldning og gir deg litt meir historiekunnskapar viss du ikkje veit så mykje om Russland frå før.

Fantastisk bok. Husker at jeg så filmen først, og da jeg leste boken hadde jeg ikke følelsen av å lese samme historie, gitt.

Victoria er absolutt en gripende historie, selv om jeg ikke er noen Hamsun-fan :D

Begrepet "kjærlighetsromaner" favner vidt :D. Klassikerne er ikke akkurat formelskrevne Harlequinromaner, og det er selvfølgelig også årsaken til at de fortsatt er "levende". Og det er heldigvis mengder av bøker som handler om kjærlighet uten å være lettvinte.

Smaken varierer! Jeg ble ikke så veldig begeistret for den siste filmatiseringen. Jeg synes Toby Stephens var mye bedre. Kanskje også fordi Ruth Wilson var en nydelig Jane.