Bokelskere.no

He, he - dette er skikkelig detektivarbeid. Jeg tror forfatteren er amerikansk, siden helten var amerikansk. Han er ikke en av de mer kjente forfatterne, de har jeg for det meste sjekket ut - så ikke le carre, forsythe, ludlum, greene. En stund trodde jeg det var Evely Anthony, men det var også feil. Stilen var mer som spionromanene under den kalde krigen, derfor tror jeg ikke boken er fra førti/femtitallet. Kanskje også fordi det var en kjærlighetshistorie inni det hele. Mest sannsynlig altså sytti, kanskje tidlig åttitallet. Jeg mener å huske at dette var skrevet i første person. Jeg husker sluttscenen veldig godt. Helten sitter i et fly som flyr lavt over byen, og oppdager denne kvinnen på taket av en bygning. Hun vinker til ham.

Nei, det er ingen av hans bøker. Ingen av plotene stemmer. Takk for linken!

Nope. Ikke Graham Green i det hele tatt. Jeg gikk gjennom listen hans - dessuten er jeg ikke så veldig glad i hans bøker. Takk for at du søkte!

Eg synest at boka var høgst ujamn, men (som dei sitata som eg har lagt inn, viser), med høge toppar. Forfattaren overgår forresten seg sjølv når han karakteriserer talemålet til Mr Sleary: «Thethilia, my dear, kith me and good-bye. Mith Thquire, to thee you are treating of her like a thithter, and a thithter that you ttutht and honour with all your heart and more, ith a very pretty thight to me. […] Thquire, thake handth, firtht and latht!».

Jeg har stor tålmodighet med oversettere, særlig kanskje film og tv-oversettere - jeg har selv oversatt bøker og vet hvor utrolig mye som kan kreves av en stakkar iblant. Og noen ganger er tabbene utrolig morsomme! Min absolutte favoritt blemme er denne fra en film med Robert Downey jr der han sier til sin utkårede: You have the face of a Botticelli. Oversatt ble dette til: Du har et ansikt som en bolle med gele.
Ikke helt det han var ute etter, tenker jeg ...

Ein eller annan har skrive at dette er den "minst ibsenske" av alt som Ibsen skreiv ...

Tenker jeg kan prøve igjen. Det hra blitt mange flere bokelskere her inne siden den gangen, og kanskje noen husker denne?

Jeg etterlyste denne boken da jeg først ble medlem, det er nå en god stund siden og mange nye har kommet til. Det er verdt å forsøke igjen, tenker jeg.
Bare for å ha sagt det, jeg husker verken forfatter eller tittel, men jeg leste den som tenåring, så den må være gammel!
Dette er hva jeg husker: amerikaner kommer til latinamerikansk land. Midt på torget i hovedstaden står en statue av en kvinne som alle kaller stygg, men som han blir fascinert av. (mulig hun ble kalt apekvinnen eller apegudinnen). Da han så bli oppsøkt av en kvinne som ligner statuen blir han fascinert, og lover å hjelpe henne (jeg husker ikke med hva). Antageligvis noe CIA-greier. Han blir uansett alvorlig skadet og denne kvinnen lover å bli nonne hvis han overlever. Noe han da gjør.
Selv om det høres tragisk romantisk ut, var det ikke en romantisk bok, mer en spionroman av noe slag. Jeg-fortelling, tror jeg. Jeg har kikket på Desmond Bagley og Harold Robbins, og tror ikke det er en av deres.
Bokpremie til den som finner riktig bok!

Fortellermåten fungerte for meg. Spennende fra begynnelse til slutt. :D

Det er at den er basert på en sann historie og at budskapet i denne boken er så utrolig bra. Han har et ukuelig livsmot og han har bestemt seg for å overleve for å fortelle sin historie. Dette imponerte meg stort, han overlever mot alle odds, og det er også en utrolig kjærlighetshistorie og et livsvilje uten sidestykke. Har aldri vært så rørt og husker jeg lå på en solseng på Tenerife og gråt da jeg leste slutten. Jeg vil ikke røpe for mye, men du forstår garantert hva jeg mener når boka er lest.

Min arm, min tarm var ikke akkurat noe høydepunkt, nei. Men Lillelord-trilogien og Mor, far og oss for eksempel, er absolutt verd å bruke tid på. En allsidig forfatter som håndterer både det alvorlige og morsomme veldig elegant!

Vel, da har jeg vært i hyllene og hentet én av Bojer, én av Borgen og én av Bjørneboe, så blir jeg vel mer oppdatert på forfattere på B etterhvert, må bare fare over de 3 siste av Dickens først...Haugene med uleste bøker ved siden av sengen er nå faretruende høye.

Takk, det var dette jeg mente. Jeg lette etter det i Don Quijote trådene, men de er mange og lange, så jeg ga nok opp litt for tidlig.

Jeg har ikke lest artikkelen i Aftenposten, men synes det er litt pussig hvis Loe mener det er en ulempe ved et kunstverk at historien er velkjent. Det er vel nettopp det som kjennetegner det gode at det tåler å leses, sees, høres og oppleves mange ganger og i tillegg gir rom for tolkninger?

Foruten musicalversjonen som går på kino nå, har jeg sett filmversjonen med Gerard Depardieu. Den siste synes jeg ikke var særlig bra. Jeg savnet nettopp det sammensatte i personlighetene som du fremhever ved den versjonen du har sett. Jeg har notert ned din anbefaling :-)

Det er vel dette du meiner (trur eg har lagt det inn før):

Hvis vi sier at vår nåværende kultur ble endelig grunnlagt på sekstenhundretallet, i den forstand at alle de elementer som preger vår tid, for første gang var til stede da, er det mellom to bestemte portalfigurer som dørene slås opp: Hamlet og Don Quijote. Deres forfattere, Shakespeare og Cervantes, døde samme år, og deres forståelse av et menneskelige, så radikalt ulike de enn fortoner seg innbyrdes, danner to poler i vår forståelse av oss selv. I deres tid ble det absolutte, som de kjente gjennom navnet det guddommelige, trukket nærmere og nærmere det relative. Det vil si det mellommenneskelige, som er et annet navn på det sosiale. Hamlet tviler, og det er som om han oppdager tvilen, den fyller alt. Don Quijote tviler ikke, han tror, men det han tror på, og som han ser, siden det fyller hans syn, er ikke virkelig, det tilhører fiksjonen og ikke verden. Han ser sauer, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en fiendehær. Han ser en vindmølle, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en kjempe. Don Quijote er en komisk helt. Hamlet er også en helt, men av den eksakt motsatte grunnen, han tviler og relativiserer i en verden av absolutter. Hamlet er en tragisk helt. Don Quijote ser den gamle verden som for siste gang. Hamlet ser den gamle verden som for første gang. Gjennom dem ser vi oss selv, for vår kultur er grunnlagt i tvilen, og vårt spenn strekker seg fra den relative hverdagsvirkeligheten og til de store forestillingers himmel. Hitler eliminerte tvilen, og han senket de store forestillingers himmel ned i den relative hverdagsvirkeligheten, det vil si, innsatte fiksjonen i den materielle virkeligheten og gjorde virkeligheten om til et skuespill, som låste enkeltmennesket fast til masken.