Eg syntest at BBCs Little Dorrit var fantastisk, men Bleak House var - om mogleg - eit hakk betre. Aldri elles i desse filmatiseringane har rollefigurane (at nokon kan omsette det engelske characters med "karakterar" har eg aldri klart å skjønne) vore så individualiserte, aldri har det vore så god veksling mellom senene - nei, inga filmatisering er meir dickensk enn denne. Godt nytt Dickensår til alle!

Om skyld, skam og forsoning

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte allerede i 2007 med romanen "Veke 53", som hun mottok Natt&Dags Bergensprisen for. Etter dette har det kommet tre bøker til - fortrinnsvis innenfor genren essay ut fra hva jeg har forstått - inntil hun tidligere i år utkom med "Fugletribunalet" - hennes fenmte bok.

Selv ble jeg oppmerksom på Agnes Ravatn først i forbindelse med bokbloggertreffet på Gyldendalhuset i høst, fordi boka lå på bokbordet med leseeksemplarer donert fra Samlaget. Og fordi "alle" snakket om denne boka som noe av det mest spennende som hadde skjedd innenfor norsk litteratur i år, tok jeg med meg et eksemplar og tenkte at jeg jo kunne gi den en sjanse.

Mens jeg har ventet på å få tid til å prioritere boka, har jeg vært vitne til at samtlige bloggere som fikk med seg boka fra bokbloggertreffet, både har lest, omtalt/anmeldt og elsket den! Og sånn sett føyer jeg meg bare pent inn i rekken av Ravatn-fans, for dette er en av de bedre romanene som er utgitt i høst! Fortsetter hun slik, blir hun en av mine mange må-lese-forfattere hver gang det kommer en ny bok fra hennes hånd!

Allis Hagtorn, tidligere NRK-journalist, har flyktet hals over hode langt bort fra venner, familie og offentlig oppmerksomhet etter en skandale som har gjort henne så skamfull at hun ikke orker å se noen i øynene. Hun har søkt en huspost hos Sigurd Bagge, en mann som bor langt fra folk og som livnærer seg som gartner. Kona hans er bortreist, og han trenger hjelp i hus og hage.

Akkurat hva Agnes tenkte at hennes nye tilværelse skulle bestå i, har hun nok ikke hatt helt klart for seg. Men at mannen hun skulle stelle for viser seg å være en meget flott mann - akkurat dét var hun ikke forberedt på. Dessuten hadde hun tenkt at det å stelle i en hage ville være livgivende for henne - ikke det harde arbeidet det viser seg å være ...

"Neste dag var endå verre, å setje ein fot framfor den andre var uuthaldeleg. Heile dagen unnlét eg å setje med ned fordi eg visste eg ikkje ville klare å kome meg opp att. Entusiasmen for hagearbeidet hadde vara éin dag. Det var alltid slik. Eg gjekk laus på ting med stor iver, og eg gjennomførte aldri noko. Alltid det same hemningslause engasjementet kvar gong, før eg gjekk lei kort tid etter. Eg eigde ikkje uthald, gjennomføringsvilje. Eg hadde håpa at det var nettopp dette som skulle endre seg, viljestyrken, sjølvdisiplinen. Men det var jo nettopp det, det ville krevje viljestyrke å opparbeide seg viljestyrke. Ein meir solid person, det var det eg måtte bli, få ein fastare karakter. Om ikkje no, så aldri. Her hadde eg alt det vesle eg trong, einsemd, opne dagar, få, føreseielege plikter, eg var fri for dei andres blikk, dei andres snakk, og en hadde ein hage heilt for meg sjølv." (side 14)

Etter hvert får vi vite hva som egentlig har skjedd og hvorfor Allis har flyktet fra livet sitt. Samtidig som vi spekulerer på hvor det egentlig blir av kona til Sigurd. Hvorfor er det ikke spor etter henne i huset? Hvilke hemmeligheter skjuler han egentlig for Allis? Allis som begynner å eksperimentere på kjøkkenet, som ønsker å vise at hun har mer å by på enn han kan ane, fordi hun blir mer og mer tiltrukket av denne mannen og ønsker å glede ham, vekke beundring. Mens Sigurd deler så lite av seg selv, og som etter hvert måltid trekker seg tilbake til arbeidsrommet sitt. Hva holder han egentlig på med?

Og her må jeg rett og slett sitere Steinar Sivertsen, slik han skriver i sin bokanmeldelse i Stavanger Aftenblad 30.09.2013:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Slik bygger det seg opp en spenning mellom Allis og Sigurd, idet hemmelighet på hemmelighet avdekkes, og det - ikke overraskende - faktisk oppstår kjærlighet mellom de to. I mellomtiden er det først og fremst det mystiske, på grensen til psykisk thriller-aktige, som preger romanen - særlig gjennom symbolikken til fugletribunalet og henvisningene til norrøn mytologi. Førstnevnte hentet fra en drøm Sigurd forteller Allis om - sistnevnte noe Allis stadig trekker frem, som et slags varsel om det som skal skje? Den creepy stemningen eskalerer da Allis etter å ha satt ut musefeller, kun finner fugler i fellene.

Så er spørsmålet om Allis og Sigurd tør å elske når det kommer til stykket? For å våge dette, må de også orke å risikere avvisning ... Og kanskje også makte å gi slipp på den altoverskyggende følelsen av skyld og skam som har forfulgt dem begge i altfor lang tid, mens ensomheten nesten har tæret dem i stykker ...

Jeg opplevde at romanen vokste etter hvert som Allis og Sigurd nærmet hverandre og deres samspill ble mer og mer preget av dialog og mindre av avstand. Agnes Ravatn skriver fantastisk godt på et vakkert nynorsk, og jeg opplevde at hun hadde et godt grep om bokas karakterer. Begge to er skibbrudne mennesker, som ikke tror at de trenger noen og helst vil holde seg langt unna andres vurderende blikk og prat, men som til syvende og sist fremstår som de menneskene de tross alt er: fulle av lengsler etter å erstatte ensomheten med litt mer tosomhet, og etter å oppdage at livet har mer å by dem etter alt de har vært gjennom. Kanskje kunne forfatteren likevel ha spedd på med mer ukontrollert lidenskap underveis, og slik tilført romanen et ekstra lag? Romanen hadde ikke blitt dårligere av den grunn. Like fullt: dette er en roman det virkelig står respekt av! En roman man bør få med seg blant høstens mange gode norske utgivelser! Jeg anbefaler den varmt!

Bildet fant jeg på nettet etter å ha lest om det i Tone Selboes bok "Karen Blixen". Det kommer opp hvis du Googler "Karen Blixen og Marilyn Monroe". Selboe skriver: Det var Marilyn Monroe Karen Blixen var kommet for å treffe. Carson McCullers forteller i sin bok "The Morgaged Heart" at etter at Blixen til stående applaus hadde holdt sitt foredrag under Akademiets festmiddag, og alle hadde reist seg for å applaudere, hadde hun ytret et ønske: Var det mulig å få i stand et møte med Marilyn Monroe? McCullers, som kjente både Monroe og ektemannen Miller, inviterte til lunsj.
Det står også at McCullers skriver at de etter lunsjen sang og danset og at Karen (da med kallenavnet "Tanya") danset med Marilyn. Siden det ikke eksisterer noe bilde av at disse to danser sammen, er det spekulert i om denne hendelsen er noe McCullers har funnet på som en dikterisk frihet.

Og ja, det er morsomt når man tilfeldig finner "nye" forfattere :D

Denne boka anbefales som obligatorisk lesing for alle som er interesert i å jobbe med tv, og da spesiellt underholdning. Selv om boka kom ut i 1979 er den like aktuell idag. Avsnittet om spørreprogram på side 62-65 passer for med helt inn på det svenske programmet "På spåret" som fortiden går på svensk TV1 på fredager helt ned til at orkester og artistinnslag bør inngå som illustrasjon til spørsmålene.

Jeg slutter meg fullt ut til dine lovord, Karin. Det ble en sekser fra meg også. Synes han får fram så mye, både om soldatlivet, utenlandstjenesten, bygdedyret, en manns forhold til barn og forsøk på å rømme fra fortida. Her er det både nydelige partier, humor, spenning og en rørende varhet innimellom. Anbefales!

Da jeg leste ei bok om Karen Blixen i høst, fant jeg ut at det var Carson McCullers som var vertinne under lunsjen hvor dette berømte bildet av Karen Blixen, Arthur Miller og Marilyn Monroe ble tatt. Hun er "den ukjente" fjerde personen på bildet:

Helt enig! Noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, har lest hvert ledige øyeblikk. Ingen dødpunkter og interessant persongalleri. Spent på om neste bok holder samme nivå. Minner litt om Stig Larssons skivestil og den var noe helt spesielt etter min mening. Annbefales virkelig, her kommer min sekser på terningen frem!

Jeg likte ikke Hypnotisøren og Paganinikontrakten så godt. Vil du si at Sandmannen er vesentlig bedre enn de 2 første krimbøkene av Kepler?

Jeg likte de danske Søvnen og døden av A.J:Kazinski og Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen best. Av de norske er det Hulemannen av Jørn Lier Horst og Pergamentet av Gert Nygårdshaug som skårer høyest.

Poilti av Nesbø skuffet litt og Flink Pike av Flynn har jeg ikke lest enda. Jeg har også store forventninger til Fasadefall av Marklund, som jeg håper å kunne lese snart.

Veldig artig at du delte dette, Marit!

Jeg har lest flere tegneserier (bøker, pockets, album) i år enn på lenge, og pga de kommet opp i over 300 bøker i år. Var skikkelig sylta for et par uker siden og leste da kun Billyblader i en uke siden jeg ikke klarte å konsentrere meg om bøker.

Denne siste helgen leser jeg i hvert fall på TV sett fra den andre siden og Helt Johan - gap opp og hold kjæft.

Ups! Takk skal du ha!

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen.

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg.

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven" - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen.

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955).

"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ...

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde.

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)

Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette.

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25).

Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk.

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre?

"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40)

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)

Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler - alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka.
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene.

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer.

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist.

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

(For linker og bilder - se mitt blogginnlegg om boka.)

Et litt vemodig juledikt av Helge Stangnes fra samlingen Vintersang:

Heim til jul

I et rom på sjukeheimen står ho Anna framførr skapet
og kler vinterkåpa på seg, førr no e besøket slutt.
Ho må komme seg av gårde, ho har venta altførr lenge,
men no har ho pakka veska og e klar om få minutt.

Det va her i dag det skjedde då ho kom i dagligstua
og fekk se at bord va pynta og den store stjerna tent,
at ho fekk slik uro i seg: Ho må heim til julestrevet,
førr i dette store huset e ho ny og lite kjent.

Stille smyg ho ut av rommet og finn vei til ytterdøra
som e stengt med enkel vrilås som ho åpne med et knepp,
og desembersnoen møte ho i mørket utom trappa
der et katteskrik ved veggen flerre natta så ho kvepp.

Over fjorden, bak en skydott, heng en mager adventsmåne
som sprer lys langs brøytekanten der ho gamle Anna trør,
og i snyen vises merka av to tøfla og en krokstav,
ho går på, ho har det travelt, men ho skulle starta før.

Det e langt til Blomsterbakken, nesten mila etter veien,
og no sitt han vel og undres over kor ho e blitt a'.
Han har sikkert lagt i omnen, kanskje vente han med kaffi,
ho har vore lenge borte, men ho veit at han blir gla'.

Ho passere mørke gårda, hus som søv bak utelyset,
og e snart på kjente trakta, nær sitt eie barndomsland,
men ho kjenne ho e sliten, og så tar ho te å fryse,
ho e blitt så sveitt av marsjen og må kvile litegrann.

Så, omsider, e ho framme. Ho kan se det gamle huset,
men fra veien opp til gården e der ingen trakkasti.
Ho finn døra låst og bolta og en farlig tanke tar ho
at ho e her heilt åleina, og at nåkka e førbi.

Ho får prøve vedskjådøra, som ho med litt strev får åpna,
og sig ned på høggestabben. Her e hus i alle fall.
Ho får sitte her og vente til han snart står opp og fin ho,
men no vil ho berre sove, ho e trøytt og ho e kald.

Ute ule austavinden rundt det gisne plankeskuret
der ho gamle Anna bale med si siste julestri.
Men så står han der i skjådøra og ber ho om å komme,
og ho går han glad i møte, ventetida er førbi.

Det blir styr på sjukeheimen då de ser at ho e borte.
Det blir leiting, der de fleste ifrå bygda stille opp,
men aksjonen blir fort avblåst då de oppå Blomsterbakken,
inni skjåen attom huset, finn en kald og livlaus kropp.

Det blei sagt av de som fann ho, at ho satt med smil om
munnen,
men eg vil ikkje gå god førr at historia e sann.
Kanskje gjekk ho ut av livet i ei glea over møte
med en trufast venn og partnar, og fekk feire jul med han.

En kjærlighet som overvant alt!

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.

Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!