Så kjekt å se at flere har funnet frem til denne boka! Hvis du skal til Istanbul, anbefaler jeg også Orhan Pamuks bok "Istanbul"!

Jeg var i Istanbul påsken 2012. Det var helt fantastisk! For en by!

Jeg har laget noen blogginnlegg fra turen min. Her er linken (til mine fire innlegg om Istanbul) i fall du skulle være interessert!

Vanskelig å si
i gjendiktning av haiku
hva man går glipp av.

Flotte minneord! Jeg kommer akkurat fra Trondheim folkebibliotek hvor jeg satt på kafeen og leste artikkelen i Uke-Adressa om Mykle. For et par år siden leste jeg "Skjenselens korinter" som jeg synes er en ypperlig novelle. Leste derfor både Lasso rundt fru Luna, Sangen om den røde rubin og Rubicon etter det. Skal merke meg "Kors på halsen" og legger den på lese-lista. Ellers har jeg kjøpt "Prinsessen på bordet" og har planer om å lese den ganske snart. Det er i grunnen rart at Trondheim ikke gjør mer stas på en så god forfatter.

Broren min hadde en del Sølvpilen som barn så det har jeg lest både da og siden, og en gang i bruktbutikken når vi ryddet i gamle blader fikk jeg lest det meste. Har faktisk en symaskineske med Sølvpilen blader i stua som det var meningen at jeg skulle selge for en venn, men den ble bare dytta bak en stol og glemt, det samme med en banankasse med div Star Wars leker. Hvis noen er interessert i lekene, be om bilder på mail. Bladene kan jeg tenke meg å lese først igjen før jeg selger dem siden det er minst 15 år siden jeg sist leste Sølvpilen. Legger ut liste med nr senere. Den 22. august starter VM i friidrett så da er det greit med noe lett å lese ved siden av.

Jeg har fulgt med på svømming (VM i Kazan) denne uka, og de siste 3 dagene har det også vært landskytterstevne, så det har bare gått i tegneserier den siste tiden. Er nesten ferdig med den siste boka, Billy 1979-1980 volum 15 den komplette samlingen striper og søndagssider og denne serien sparer jeg på. Billy leser jeg gjerne igjen.
Ellers skal jeg lese på Is-nostalgi - musikken, klærne, dingsene, hendelsene og isene - gjenopplev det beste fra 60-, 70-, 80-, og 90-tallet og Sportgrodor De Luxe, begge lettleste. Skal også lese Kom nærmere! av Rolf Kirkvaag siden den forfaller på tirsdag.

Hyggelig å lese at ting ser ut til rette seg for deg! Mange ser frem til dine lesehelgkommentarer og er litt bekymret for deg. Jeg har begynt på et par "ungdomsbøker" av Rick Riordan". Tror ikke egentlig at dette er noe for meg, men jeg trenger engelsktreningen.

Kanskje Edwin Drood-utstilling og interaktivt Edwin Droode-spel kan hjelpe på interessa for denne romanen?

Tre bona. Lerni lingvojn!

Mesterlig om krigens grusomheter

Italieneren Curzio Malapartes (f. 1898 d. 1957) egentlige navn var Kurt Erich Suckert. Han var journalist, dramatiker, forfatter og diplomat. Han trivdes imidlertid best i rollen som en frittalende forfatter og journalist enn som diplomat.

Navnet Malaparte betyr "ond/feil side" - i motsetning til f.eks. Bonaparte som på italiensk betyr "god side". (Kilde: Wikipedia) Valget av navn var neppe tilfeldig, for når vi leser hans bok "Kaputt", skjønner vi at dette er en mann som helst går motstrøms. At diplomatiet ikke gikk glipp av en stjernekandidat skjønner vi dessuten svært raskt, for her pakkes ingenting inn.

I årene 1921 til 1956 utga Malaparte ni bøker. "Kaputt" utkom i 1944, altså mens andre verdenskrig fremdeles pågikk. Akkurat dette er verdt å merke seg når man leser hans bok. Han forutså langt på vei hvordan det kom til å gå, uten å kjenne fasiten selv. Ikke for det: at Tyskland var på vikende front da landet begynte å tape i øst, måtte være åpenbart for alle og enhver på den tiden. Det oppsiktsvekkende ligger vel mer i at han fikk utgitt boka mens krigen fremdeles pågikk. Hans hjemland var jo Tysklands allierte, og var det noe man ønsket kontroll over på den tiden så var det offentlige ytringer mot makthaverne.

For øvrig henviser jeg til Wikipedias presentasjon av Curzio Malaparte, som er vel verdt å få med seg. Her fremgår det også at han i 1951 utga en bok om Proust. "Kaputt" inneholder en del Proust-sitater i første kapittel av boka (se side 572).

Oversetter Anne Arneberg opplyser i etterordet til boka (fra side 564 til 572) at "Kaputt" raskt ble en internasjonal bestselger da den kom ut i Italia 1944. Fire år senere kom den ut på norsk på Aschehougs forlag. Det fulgte mye debatt i kjølvannet av utgivelsen, men siden ble boka glemt. Da boka atter ble utgitt i Italia i 2009, førte dette til en opphetet diskusjon om forfatteren, som på grunn av sin tilknytning til fascistpartiet ble ansett som et lite aktverdig menneske.

"Malaparte var stort sett bare lojal mot sin egen troløshet, og en av de sterkeste kampsakene hans blir den han også lufter i forordet i denne boken; forfatterens rett til å skrive akkurat hva de vil uten å bli straffet for ytringene sine. Da han skrev dette forordet, hadde han akkurat vært gjennom en nesten slapstickaktig omgang med arrestasjoner." (side 566)

Malaparte begynte å skrive på sin roman/krigsreportasje sommeren 1941, mens han reiste rundt som journalist. I første omgang fulgte han felttoget mot Russland, og siden var han innom de fleste landene som Tyskland hadde okkupert - i tillegg til at han også var innom Finland. Han skrev i smug, og når man leser boka hans, er det enkelt å skjønne hvorfor. Hans fremstilling av krigens grusomhet og menneskenes brutalitet passet virkelig ikke inn i propagandaen som ble spredd for å holde motet oppe både hos soldatene og folket for øvrig i en tid da det begynte å bli åpenbart for noen hver at det ikke ville være mulig å vinne krigen.

At Malaparte må ha vært en karismatisk og sjarmerende mann skjønner vi, for han får innpass over alt. Han er i stand til å oppføre seg i tråd med tidens konvensjoner både i overklassens selskaper og blant fattigfolk. Dermed får han også tilgang til mye informasjon, og skriver om det. Blant makthaverne i Tyskland og Italia var han ikke populær. Leserne elsket imidlertid reportasjene hans. Han skrev lett og ledig og interessant, og akkurat slik opplevde jeg at boka hans også var. Visst er "Kaputt" tykk, men ikke tro at den er vanskelig tilgjengelig av den grunn! Boka er den reneste page-turner!

"Tyskerne avslører seg selv ved matbordet, enten fordi maten og vinen gjør dem varme eller på grunn av en selvtillit de får av ikke å være alene, eller på grunn av en ubevisst trang til å bevise overfor seg selv at de ikke er redde. De tør opp og begynner å snakke om sult, henrettelser og massedrap med en pervers glede som ikke bare røper bitterhet, sjalusi, skuffet kjærlighet og hat, men også en ynkelig og merkverdig trang til selvfornedrelse. Den uforklarlige edelmodigheten som finnes hos de undertrykte, syke, svake, forsvarsløse, hos gamle, kvinner og barn, fornemmer tyskerne og misunner og frykter den, kanskje mer enn noe annet folk i Europa. Og de hevner seg. Det ligger en form for tilstrebet selvfornedrelse i tyskernes arroganse og nådeløse brutalitet; en dyp trang til å svartmale seg selv og en ubønnhørlig hang til selvhat i deres gåtefulle "angst". (side 117)

Under sine reiser møter Malaparte elendigheten som krigen frembringer. Her idealiseres på ingen måte krigen. Den er kun demoraliserende, og når du tror at verre enn dette kan det rett og slett ikke bli - vel, så kan det faktisk det. Beskrivelsen av døde mennesker, enten bukket under for sult, kulde eller med en kule eller flere i kroppen, som blir likplyndret av mennesker enda lenger nede på rangstigen (gjerne beskrevet som sigøynere), er illevarslende når man funderer over hva som egentlig er menneskers sanne natur. Hva bor i oss når vi blir utsatt for et tilstrekkelig sterkt press av det virkelig eksistensielle slaget? Er vi bare dyr, eller endog verre? Da Malaparte en gang forsøker å gripe inn for å stanse galskapen, blir han møtt med et "Ro Dem ned! Det er nok til alle!" - som om også han var en av likplyndrerne som forsøkte å sikre seg sin del av byttet ...

"I gatene løp flokker av jøder forfulgt av soldater og rasende borgere bevæpnet med kniver og jernstenger, gendarmer slo gatedører inn med geværkolbene, vinduer sprang plutselig opp, og kvinner i nattkjole og ukjemmet hår fektet med armene og skrek. Noen kastet seg ut av vinduene og traff asfalten på fortauene med et dumpt klask. Soldatene kastet håndgranater inn i luftegluggene til kjellerrom der mange mennesker forgjeves hadde søkt tilflukt ... " (side 181)

At jødeutryddelsen skulle være noe hemmelig som "ingen visste om" mens dette pågikk, blir stadig dementert i historiske kilder. Når Curzio Malaparte skriver så åpent om dette, og det i en bok som kom ut mens krigen fremdeles pågikk, skjønner man enda mer hvor skammelig det er at så mange av datidens politikere påsto at de ikke visste. Behandlingen av jødene hadde aldri for øvrig vært mulig uten at hvermannsen i alle land hadde medvirket! Bare når et tilstrekkelig antall mennesker så vekk og unnlot å gripe inn, kunne selv et despotisk styresett få legitimitet bak sine handlinger.

Når denne boka i tillegg til å være både rå og brutal, også blir fremstilt som vakker, er dette blant annet fordi den også inneholder sekvenser som viser menneskets sans for estetikk og bordets gleder. Som når han på side 256 legger ut om rødvinen fra Bourgogne - "(i)ngen vin er så jordisk som rødvinen fra Bourgogne". Beskrivelsen av denne vinens fortreffeligheter er poesi.

" ... ingen vin passer bedre til skumringen og er så fortrolig med natten som vinen fra Nuits-Saint-George, som selv i navnet er dyp og funklende som en sommernatt i Bourgogne. Den glitrer blodig på nattens terskel, som solnedgangens ild på horisontens krystallklare rand. Den tenner røde og blålige glimt på den purpurfargede jorden, i det fortsatt varme gresset og løvet med den døende dagens smak og aroma. De ville dyrene kryper dypt inn i jordhulene sine når natten faller på, villsvinet braser med mye rasling i et kratt, fasanen med den korte tause flukten svømmer gjennom skyggen som allerede flyter over skog og eng, og den smidige haren glir langs den første månestrålen som på en utspent sølvline. Dette er burgundervinens time. I denne timen i denne vinternatten, i rommet som er opplyst av snøens trøstesløse skjær, vekker den fyldige lukten av Nuits-Saint-Georges liv i minnet om sommerkveldene i Bourgogne, om nettene man tilbrakte på den ennå solvarme bakken."

Det er vakkert! Så vakkert at man får lyst på et glass rødvin fra Bourgogne! Og det kan trengs for å fordøye denne brutale boka, som tar pulsen på et Europa i krig, som er der mens det skjer og som skriver om det mens det skjer. Det er nesten som om vi er der selv, og opplever krigen sammen med forfatteren. Innimellom med en del tankevekkende dialoger og sitater ...

"Det mest skremmende ved krigen", sa Louise, "er jo nettopp det vakre ved den. Jeg liker ikke å se monstre smile." (side 345)

I en annen dialog med Louise forteller Malaparte om opprinnelsen til ordet kaputt. (side 349) Ordet stammer fra det hebraiske ordet koppâroth, som betyr offer.

Historien om de jødiske kvinnene som gjemte seg i kornåkrene for ikke å bli voldtatt eller drept - eller helst begge deler - av tyske soldater, er gruoppvekkende. Soldatene visste at de var der, og løsnet noen skudd inn i åkeren fra tid til annen. Kvinnene stappet halm i munnen på de sårete for at de ikke skulle skrike og røpe hvor de befant seg.

"Kaputt" er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Der er den for øvrig i godt selskap med Stefan Zweigs memoarbok "Verden av i går", Ivo Andrics "Broen over Drina", Claudio Magris´ "Donau", Orhan Pamuks "Istanbul" og Ian Burumas "År null - Historien om 1945". Bare for å ha nevnt noen ...

Det er selvsagt bokas litterære kvaliteter som gjør at jeg mener akkurat dette. Å lese en slik reportasje fra krigen, ført i pennen av en så observant og kritisk tenker og skribent som Curzio Malaparte var både smertefullt, oppløftende og interessant på en gang. Dette er en av de bøkene som faktisk forandrer livet ditt, som får deg til å bli klokere og mer innsiktsfull og som rett og slett må oppleves! Så får det være at boka helt sikkert inneholder mange overdrivelser og at noe er oppdiktet. Kjernen i denne romanen kommer vi likevel ikke fra: nemlig hva som skjer med mennesker under en krig. Min bestemte mening er at Curzio Malaparte på ingen måte romantiserer krig. Ingen burde være det minste i tvil om at det er stikk motsatte som er tilfelle.

Dersom du bare skal lese en bok i år - les i alle fall denne! Boka er et mesteverk!

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland.

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ...

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt.

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie.

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre.

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer.

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!

Så stor forskjell det er i produksjonen til Charles Dickens! Lucy i John M. Coetzees Vanære les den ufullførte romanen The Mystery of Edwin Drood ned stort utbytte, men meg grip han ikkje på same måten som med dei fleste andre romanane til Dickens. Utgåva mi inneheld òg ein del andre tekster ("Master Humphrey's Clock", "Hunted Down", "Holiday Romance" og "George Silverman's Explanation"), men heller ikkje dei appelerer. Ludvig Holberg vart gripen av det han kalla "den poetiske Raptus"; kanskje hadde Dickens ein slik raptus konstant gåande, og da kunne vel kvaliteten bli så som så innimellom. Uansett er denne boka med på å utdjupe og nyansere bildet av Charles Dickens, som vi begynte å feire 200-årsminnet til for tre og eit halvt år sidan.

Det her nettstedet er ganske ubehjelpelig på mobil. De små (*smale) fanene, innleggene, portrettene osv er vanskelig å trykke på med fingre som i sommer har gjort litt vedhogst. Men det aller nyeste (hendte først for ca én uke siden) og som er grunnen til at jeg skriver dette er at nesten alt av bilder/ikoner nå hos meg er byttet ut med spørsmålstegn-placeholdere. Er dette et problem flere har fått eller er det teknologien som har gått forbi min forholdsvis gamle smartphone?

En god lesekafé er den man holder for seg selv, så beholdes roen! Som plaster på såret har jeg ingen hemmeligheter å dele hva angår Oslo! Hilsen egoisten.

Stakkars deg da! God bedring/helg!

Vet ikke helt om det blir det samme som å gå på legd hvis de fleste hadde et yrke de utøvde og betalte for seg. Mulig det er noen glidende overganger her, siden sitatet ditt tyder på at de jobbet på gården.