Gud give, sa han, at mannen må lære å skjønne i tide, den mann som er ment på å gjøre som han selv vil, lever snart nok den dag da han står og ser han har gjort det som han aldri hadde villet.
Jeg har lest ferdig boken og har ikke stort annet å si enn at den har vært godt selskap. Koser meg veldig med Stefanssons språk og personer.
"Ikke det at jeg betyr noe, hvem gjør vel det, seire og nederlag, skammen og anerkjennelsen, alt ender jo i taushet, forsvinner til slutt i glemselens høye gress. Det er det som er karakteristisk for oss mennesker, at vi brisker oss over vår egen tilværelse, vi oppfører oss som om den betyr noe, og "glemmer" de store linjene: menneskehetens historie og universet.
Takk, - i lige måde 😊
Denne helgen hører jeg Juloratoriet på lydbok, og det er Göran Tunström selv som leser. På øret har jeg også Stella Maris av Cormac McCarthy, den andre boken av den åttini år gamle forfatteren denne høsten. Leste den første, The Passenger, i november, og den var knakende god.
På Kindlen har jeg My Friends av Emmanuel Bove. Har tidligere lest hans fantastiske Henri Duchemin and His Shadows, og denne virker også lovende.
Og så håper jeg å få tid til en novelle i Liberation Day, den nyeste samlingen til en av yndligsforfatterene mine, George Saunders, som jeg er omtrent halvveis . Leser mange gode bøker om dagen, med andre ord.
Riktig god helg, alle sammen!
Jeg har begynt å gjenlese Olav Audunssøn av Sigrid Undset. Det er 30-40 år siden jeg leste den, og jeg har ofte tenkt at jeg skulle lese den igjen, men det har blitt med tanken, - inntil nå, midt oppe i juleforberedelsene!! Ikke så veldig lurt, for den er like god, om ikke bedre, enn jeg husket den! Jeg leser sakte, dels for å nyte språket og dels for å få med meg alt som skjer og hvem som er hvem, - og koser meg veldig!
Ja, nå fyker dagene av gårde, og brått så kommer jula.
Jeg leser Småting som dette, av Claire Keegan.
Den er beskrevet som "...en tidløs julefortelling om menneskelighet og mot.".
Det er en kort bok, ca 100 sider. Ønsker alle en fin helg!
Det er så mye historie i Europa at det ikke er plass igjen til noen fremtid.
Eg veit ikkje kvifor eg har fortalt denne historia. Eg kunne like gjerne ha fortalt ei anna. Kanskje klarer eg ein annan gong å fortelja ei anna. Levande sjeler, de skal få sjå kor like dei er.
Det kan lett verte litt hektisk i desse adventstidene- men i dag laga det seg slik at eg fekk ei lita stund i selskap med Stefansson.
Eg må sei at han imponerer med språkbruken, ordvalet, humoren og ironien - noko han meistrar godt.
Vart imponert over oldefar som ikkje gav opp jobben med å få den maken han ynskte seg over alt…..og murskeia som var med som ein viktig reiskap, på meir enn eit vis.
-No er boka halvlesen, og likar framleis godt det eg les…sjølv om vi må vere med på å springe litt fram og tilbake i tid.
…..og tenk, kor tilfeldig det var at eg-personen i det heile kom til verda….:-)
Jeg likte historien, den var original og "partonsk" samtidig, men språklig og poetisk var den omtrent midt på treet, og jeg er veldig glad i Dolly Parton som låtskriver og sanger. Hun er ganske så likefrem, det ordet kom helt av seg selv da jeg trengte det.
Grunnstoffet i syklusen var lidelse. En skulle tro at smerten brøt ned alt liv, men lidelsen ga også næring. Lidelse ga politiet økte budsjetter. Lidelse ga rusmisbrukeren nye unnskyldninger for å ruse seg. Lidelse ga familien en mulighet til å vise hvor høyt de elsket sitt barn, sin bror, sin søster. For det finnes ingen større kjærlighet enn den som blir satt på prøve.
Du burde få med deg "Bonde Værskjegg" av Kristian Elster d.y. også, - med en arkivar i hovedrollen. Han innleder boken slik: "Det var den juridiske avdeling som hadde indført den fine distinktion: jurister og mennesker."
Slik gjenga Sigrid Undset sagnet om søsterklokkene:
https://www.facebook.com/100063517482542/posts/pfbid0aUAKsZsAE9HcKRivYcEbaYaTQkeMjVEiM2vW7586xiKJ4zWZFGzjkw3hjPFgaSxyl/?sfnsn=mo
Pappa beveger munnen. Tungen hans er som en kran som hever store kampesteiner opp gjennom halsen, den dytter og velter de store stenene frem over leppene, og så faller de som tunge dunk på stuegulvet.
Pappa: Hvordan
Var
Så
Reisen
?
Gubben: Lang.
Nå som det nærmer seg jul, og det er kaldt ute, minusgrader og fint lys. Da er det fint å lese før man må være tilskuer på håndballkamp. Da passer det glimrende med "Run, Rose, Run", forfattet av Dolly Parton og James Patterson. Ikke verst, ikke best heller, jeg ser for meg at det er enkelte likheter med Partons eget liv, overfladisk, ikke ar noen av figurene nødvendigvis er henne. Jeg har også blitt ferdig med "Filledokka" av Daniel Cole, som jeg likte godt, men den har problemer på slutten med å få alt til å gå opp. Eller så var det kanskje bare en trøtt leser. Jeg håper at Ghulam Abbas historie "Gudfaren", fortalt til Kjetil Østli, blir bedre. God lesehelg, de tre imene som er igjen.