Med et nydelig språk og en litt underfundig måte å formidle på har Olga Tokarczuk skrevet en fascinerende roman om mennesker og det som omgir oss.
Hun har mange gode og filosofiske betraktninger.
Boken anbefales varmt.
Les gjerne hele omtalen her.
En nydelig diktsamling om hvor skjørt og vanskelig livet kan være når man velger å leve isolert.
En gruppe mennesker bestemmer seg for å bryte med samfunnet og bosette seg på en øde øy og danne et nytt samfunn. Vi følger jeg-et som er en 13 år gammel jente som viser seg å ha legende krefter. Det skal vise seg at det ikke bare er en gave...
Les gjerne hele omtalen min her.
" Romanen handler om det å skulle finne ut av hvem man egentlig er og hvor man hører til. Og kanskje vel så mye om forholdet mellom far og datter. Romanens hovedperson er skuespilleren Norma og hun har nettopp spilt hovedrollen i Mitsou, etter en novelle av den franske Colette, et stykke med handling fra 1.verdenskrig.
I begynnelsen av boken ligger moren hennes, Edith, for døden og Norma forteller henne om teaterstykket samtidig som hun prøver å finne sammenligninger mellom seg selv og den rollen hun spilte. Moren har gradvis forsvunnet til demens men før hun døde prøvde hun å beskrive følelsen av å nærme seg slutten og dette mimrer Norma tilbake på senere.
I et av de klare,men flyktige øyeblikkene før hun døde, sa hun at det å nærme seg slutten var som å stikke tærne i et tjern for å sjekke temperaturen, og brått trekke foten til seg fordi vannet var så kaldt.
Noen måneder etter morens død og med tanke på den forestående skilsmissen reiser Norma på besøk til faren,Torsten, som etter han ble pensjonert fra universitetet har bosatt seg i det ombygde sommerhuset ute på øya hvor de pleide å tilbringe sommerferiene når hun var liten. Foreldrene hennes ble skilt når hun var i midten av tjueårene og etter det har hun ikke hatt så veldig god kontakt med faren.
Norma tar seg i å savne Jonathan og datteren, Edith på 8, som er hos faren den uken hun skal være ute på øya. Men behovet for å finne ut av hvem hun egentlig er og hvor hun skal er stort så dette er noe hun føler hun må gjøre.
Dette fremstår kanskje både hverdagslig og trivielt og noe mange kan kjenne seg igjen i men det skal skje en rekke merkverdige ting der ute på øya, og det begynner allerede mens Norma venter på at faren skal komme å hente henne på fergeleie. For oppe på et høydedrag får hun øye på en maskert rytter under et tre. Og det skal være det første av flere merkverdige hendelser under dette oppholdet, for en ung jente i en altfor stor jakke oppsøker faren på nattestid, og noen har bosatt seg i skogholtet like ved. Ved en anledning dukker det opp en død hest på stranden,hvordan har den havnet der?
Dette er bare noen av de mysteriene som dukker opp underveis og tildels forstyrrer Norma i hennes søken etter å finne seg selv,men fremkaller hun disse hendelsene selv,eller er de bare drømmer og hvilken betydning har de egentlig for Norma?"
En nydelig roman om tilhørighet og finne seg selv midt i livet, ispedd både noe mystisk og noe nærmest magisk.
Les gjerne hele omtalen min her.
Med nydelige akvareller og fin tekst gir forfatter og malerinne Anne Christine Rojahn Levy et magisk og eventyrlig bilde av den vakre øyen Sicilia.
For smakebiter av illustrasjonene og en innblikk i hennes møte med Sicilia og dens natur kan du gjerne lese hele omtalen på bloggen.
Mannen som døde to ganger er en kosekrimbok akkurat som jeg liker det,med en passe dose spenning og humor. Når det i tillegg er både velskrevet og har uventede vendinger underveis og man som leser sitter overrasket tilbake må det jo bare bli bra. Likte også veldig godt de sekvensene hvor man fikk et innblikk i hvordan det eventuelt jobbes i etterretningen.
Osman har gjort en god jobb med karakterene i boken, både med den faste besetningen og andre mer perifere karakterer, så alt fremstår veldig troverdig. Han skriver veldig levende om jeg kan si det, det føltes i hvertfall som å lese en film,og her vil jeg tro at forfatterens erfaring innen tv-bransjen kommer til sin rett. Når det er sagt så kunne jeg godt tenke meg at denne serien ble filmatisert en gang, tror det hadde blitt litt i samme gate som krimmen til Agatha Christie og det kan jo aldri bli feil.
Boken anbefales!
Les gjerne hele omtalen min her.
Ingeborg handler om en eldre mann vi aldri får vite navnet på. Han bor i barndomshjemmet og får dagene til å gå ved å legge kabal, drikke kaffe og løse kryssord mens han venter på den unge hjemmehjelpen som kommer innom èn gang i uken. Han liker aller best når ting går sin vante gang og liker ikke når ting går litt utenom det som er rutinen. Omtrent samtidig som vi blir kjent med ham mottar han et brev fra kirkemyndighetene som i utgangspunktet virker greit nok men som skal utløse en skred av minner for den gamle mannen. For det meste vonde minner helt tilbake til barndommen som var alt annet enn idyllisk.
En nydelig og sår roman om utenforskap og ensomhet. Om det å være pårørende til en med alvorlig psykisk sykdom.
Boken anbefales på det varmeste!
Les gjerne hele omtalen her.
Beathe Solberg om Skjønne verden, hvor er du av Sally Rooney:
12:19, 26. september 2021 Kommentarer: 1
Med Linn Skåbers observante blikk og velskrevne,kloke ord og Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner blir dette en fornøyelig og fin bok.
Les gjerne hele omtalen her.
Beathe Solberg som svar til Anne Berit Grønbech :
11:25, 24. september 2021 Diskusjon: Anne Berit Grønbech om Hjerteknuseren roman av Anne B. Ragde av Anne B. Ragde
Ja,ikke sant? Hvor ble det av Tonje egentlig? Ser ut til at vi har hatt samme opplevelse av boken.
"Avsporingar-med undertittelen Pre-og postapokalyptiske noveller er skrevet i et enkelt og godt språk og mange av novellene har et vemod over seg og på den måten er de mer triste enn morsomme. Men ikke trist som i at tårene piplet frem og det hele ble en heller tåredryppende affære. Tankevekkende er et godt ord for denne samlingen for alle mennene (og de andre karakterene) i disse fortellingene står ovenfor ulike krisesituasjoner som de på en eller annen måte er nødt til å håndtere, og gitt det som har skjedd de siste par årene er det ikke lenger utenkelig å skulle havne i lignende kriser som de vi møter.
Noen av mennene i disse novellene har valgt et liv i ensomhet mens andre er bekymret for et familiemedlem, men de alle har det til felles at de "trues" av farer utenfra.
Novellesamlingen anbefales!
Les gjerne hele omtalen min her.
Soga om Fråid, men den fantastiske undertittelen Hans meningar og livskjensle. Som også inneheld somme salige stunder er en ren fryd å lese! Undertittelen er forøvrig inspirert av den gamle klassikeren Hankatten Murr og hans liv og meninger av E.T.A Hoffmann. Og skal du bare lese en fabelfortelling denne høsten bør du vende blikket mot Høvrings nye bok. Just saying.
Dette er en familieroman hvor det er tenåringsgutten Fråid som fører ordet og med seg på laget har han storebror Terje Eddipus,lillesøster Eva og faren August Augustus Vulgaris. Moren deres dro sin vei og gir livstegn fra seg èn gang i året i form av et lite kort. De bor i Urskogen 13 hvor mesteparten av handlingen foregår.
Faren er skipper og reiser ofte ut på sjøen og da klarer barna seg hjemme alene hvor de har bestemte oppgaver de har ansvar for. Om noen skal ha behov for å være borte fra skolen, som når Eddipus går i vranglås og bare vil drive med håndarbeid og klevask er ikke Fråid sein om å forfalske en melding i meldeboken. Det kan for eksempel arte seg på følgende vis: Terje Eddipus har diverre blitt slått ut av bane av eit ukjent virus. Dokteren rår meg til å halde han heime medan smitten enno er aktiv. Inkubasjonstida kan vere opptil fleire veker. Dessutan står Terje Eddipus på venteliste for å få time både hos ny psykolog og hos ny frisør. Ærbødigst,August Vulgaris.
Ungene i Urskogen 13 er vant å bli etterlatt alene og laget etter hvert sitt eget mantra: Ikkje spørje,ikkje gråte,ikke sakne.
En fabelfortelling, et eventyr med en god dose hverdagsrealisme og et velskrevet nynorsk språk ispedd noen engelske gloser her og der er det du får i Mona Høvrings nyeste bok.
Dette er en fest av en bok!
Les gjerne hele omtalen min her
Forfatter Marte Breen og illustratør Jenny Jordahl har ved flere anledninger samarbeidet om illustrerte sakprosabøker om feminisme og kvinnekamp. Denne siste tar for seg sexismens historie og kvinners motstandskamp. Den er skrevet med humor og man får flere kvinners historie som var veldig interessant å lese om.
Med tanke på bokens undertittel kunne jeg ønske at den hadde hatt med noen av de kampene som utspiller seg i nåtiden. Som for eksempel svenske Cissi Wallin.
Hele omtalen kan leses her.
Boken handler om Emily eller Em som hun går for til vanlig er 19 år og høygravid i syvende måned når vi møter henne. Kjæresten hennes,den småkriminelle Pablo forsvinner ut døren og nærmest ut av livet hennes på de aller første sidene i boken. Til å begynne med sitter hun og venter på at han skal komme tilbake men etter hvert innhenter hverdagen henne og moren kommer på besøk for å hjelpe henne.
Til tross for at det ikke finnes noe tak i Pablo virker det som om fraværet hans likevel gjør situasjonen ekstra tøff for Em som er usikker på om hun kommer til å klare og ta seg av barnet alene når det kommer. Innimellom får hun sorgtunge tanker som når hun en dag tråkker i en dam midt på baderomsgulvet og innser at barnet kommer til å vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker.
Emily vokste opp sammen med moren i et lignende miljø og akkurat dette med sosial arv er et av hovedtemaene i boken slik jeg ser det. Ja,det er vel slik at man blir et produkt av det miljøet man er vokst opp i og sånn sett blir det skjebnebestemt at man skal gjøre de samme feilene som foreldrene. Emilys mor er i hvert fall av den oppfatning at Em valgte feil mann fordi hun selv en gang hadde gjort det (med Ems far).
Til å begynne med irriterte Emilys mor meg veldig for hun skulle hele tiden kritisere Em for at hun ikke hadde huset i orden eller hva annet det skulle være. Men så får vi noen hint som forteller at hun selv som alenemor var utrolig nøye på ting, både når det gjaldt stryking av klær,husarbeid og annet fordi hun var livredd for at noen skulle melde henne til barnevernet. Og selv om hun i likhet med Em var i full jobb så hadde hun lite penger igjen uken før lønning,noe som gjorde at Em måtte spørre moren om hun kunne ta litt mat.
Så etter hvert forstod jeg at hun egentlig mener det godt og at hun kanskje vil at Em skal lære litt av henne siden hun tross alt har vært i samme situasjon selv som ung?
Igjen har Maria Navarro Skaranger skrevet en nydelig bok og denne gangen handler det om klasse og sosial arv. En bok jeg anbefaler på det varmeste! :-)
Hele omtalen min kan leses her.
"I den franske eliten som bestod av høytstående personer innen politikk og kulturliv har det gjennom mange tiår vært en toleranse for å forgripe seg på barn. De mente at siden barn og unge tross alt er seksuelle vesener så spilte det ingen rolle om de voksne tok seg til rette. Og de var ikke så nøye med om barna var under den seksuelle lavalder. De tilhørte 68-generasjonen hvor trangen til å føle seg fri gikk foran alt annet, også tryggheten til egne barn. Og ofte kunne denne friheten de higet så veldig etter minne mer om frihet til å knulle rundt med hvem det skulle være,barn eller voksen-det spiller ingen rolle.
Det er en trist familiehistorie som blir skrevet frem for flere familiemedlemmer tar livet sitt, og mye av boken tar opp den enorme skammen og ikke minst skyldfølelsen Camille satt med etter at hun fikk vite at broren ble utsatt for overgrep. Det skulle gå mange år før det ble fortalt videre og hele tiden tærte dette på henne som person, men hun hadde lovet «Victor» å tie. Når de til slutt valgte å fortelle ble ikke situasjonen noe bedre, snarere tvert i mot for det kunne virke som hele familien gikk i oppløsning. Moren som skulle være barnas høye beskytter endte med å bebreide barna og ikke mannen hun var gift med og som hadde utført udåden. Hun fremstod etter hvert som offer selv på grunn av vissheten om at barna hadde pratet sammen om dette, noe de i følge henne ikke burde.
Den smerten som Camille og brødrene bærer på er vond å lese om. Det samme er den skyldfølelsen og skammen Camille sliter med lenge etter at hun selv har blitt voksen og stiftet familie. Moren slet også med et mørke og opplevde stor sorg når begge foreldrene hennes tok livet sitt med få års mellomrom. Hun slet med alkoholisme og depresjon i mange år. Det er selvfølgelig vondt å lese om, men det er jeg ikke helt forstår er hvordan hun som en feministisk aktivist kan bli så kuet av mannen hun er gift med og være så blind for det som skjer rett under nesen på henne. Men igjen er det denne trangen til frihet som de sier som betyr mest og barna er nærmest bare litt i veien."
Camille Kouchner skriver fantastisk og nærmest poetisk noen ganger og boken anbefales på det aller sterkeste! Uten å nevne ordet overgrep klarer hun likevel å la ubehaget komme snikende gjennom sidene. Og jeg vil tro at boken som skapte sterke reaksjoner i Frankrike når den kom ut tidligere i år har vært med å bidra at enkelte lover angående barns rettigheter blir endret i landet.
Les gjerne hele omtalen min her.
Handlingen er lagt til andre uken i desember og vi møter tre medlemmer av en familie. Jan,en skuespiller som nå jobber som julenisse på kjøpesenteret. Han sliter litt med sitt dårlige forhold til datteren Charlotte.
Søsteren Hanne er kultursjef i kommunen. Hun er gift,men kanskje ikke så lykkelig. I hvertfall har hun vært utro i mange år.
Faren deres Leif har i over 20 år drevet et alternativsenter men står nå i fare for å bli kastet ut av lokalene.
Vi får et godt innblikk i de enkeltes liv og deres forhold til hverandre. I tillegg får vi høre om Lea, som er adoptert og er den eldste datteren til Leif.
Hun har i likhet med de andre i familien også mye å stri med og ting har vel egentlig ikke blitt som det skulle for noen av dem og det er det denne romanen tar opp.
I tillegg til disse får vi ta del i andre mer perifere karakterer.
Årets roman av Per Schreiner er på 100 sider og er nærmest for en kortroman å regne. Den er illustrert av Rune Markhus.
Dette var en noe annerledes roman for den er ikke absurd slik de andre bøkene hans har vært og det er helt greit. Det er dog et lite MEN her for mye av handlingen drukner litt i fotnoter. Innholdet i dem kan være både interessant,vemodig og trist,men lesingen ble noe oppstykket fordi man må lese en halv side med liten skrift før man kommer seg videre i handlingen.
Dette grepet ble jeg litt ambivalent til. Når det er sagt så er ikke dette en dårlig bok for han skriver godt og beskrivelsene av de ulike karakterene og hva de går gjennom er gode. Han klarer til og med å flette inn flere "stikk" til ulike hendelser fra samtiden, blant annet til Arbeiderpartiet og noen uheldige hendelser på et visst nachspiel for å nevne noe.
Selv om det ikke ble helt full klaff for meg denne gangen så ser jeg frem til å lese flere bøker av Per Schreiner :-)
"Dette er fjerde boken i en serie romaner som er inspirert av De ti bud og denne spiller på det sjette budet: Du skal ikke bryte ekteskapet. Og det er ekteskapet mellom Ella og Mathias vi blir vitne til i dette spennende kammerspillet, som ved første øyekast kan virke perfekt nok men som alltid når noe virker for godt til å være sant…
Matre har skrevet en god psykologisk spenningsroman som falt skikkelig i smak hos meg og er en av de beste krimbøkene jeg har lest den siste tiden. Hun har et godt språk,det er lettlest og har den nødvendige nerven som skal til for å bli en god (psykologisk) spenningsroman. Dette snikende ubehaget som ganske fort dukker opp og ble værende til siste slutt er både godt og uutholdelig på samme tid og for en slutt Matre serverte oss denne gangen. Tommel opp!"
Nervepirrende kammerspill av en roman som anbefales sterkt!
Les gjenre hele omtalen min her.
"Dette var veldig fascinerende lesing fra start til slutt. Det er imidlertid ikke et dikt man kan lese i et jafs, til det er det for mye å reflektere over underveis. Jeg vil tro at de første delene av diktet er de hun skrev først men siden disse er endret mange ganger i årenes løp så er det ikke så enkelt å få øye på utviklingen forfatteren har hatt underveis. Når det er sagt så endrer det seg noe likevel for nesten halvveis blir det mer tettskrevet på hver side i en periode. Hun blir også noe mer insisterende og messende i formen, og mot slutten kan noe av teksten fremstå nærmest som en religiøs tekst, som små bønner eller klagesang om du vil.
Hun skriver fragmentert og det er helt greit siden hun beskriver et helt liv ut over disse sidene. Hun skifter også ofte tema for best som hun ligger og beføler seg selv får vi beskrivelser av landskap og miljø som kanskje er typisk for Mexico, eller hun messer videre om noe annet.
Noen ganger virker det som det kommer andre røster til, jeg betegner det som hun slipper til historiene til formødrene sine, gir de en stemme også.
Hun blir sammenlignet med både Clarice Lispector og Alejandra Pizarnik som også har den samme forhistorien som Gervitz med tanke på at de er av jødisk herkomst og har flyktet fra hjemlandet sitt. Har lest noe av Lispector og ser til en viss grad hvorfor de sammenlignes.
Hun skriver rått og det er mye redsel, frykt og lengsel(etter fysisk kjærlighet men også etter kjærliget fra moren) å spore her. Det er også vakre beskrivelser av landskap og miljø. Mange sterke sekvenser og noen få hvor tårene trillet frem."
Dette og mer til skriver jeg i omtalen min som du kan lese her!
Denne boken likte jeg godt og fliret satt løst store deler av leseøkten. Det er en lettlest roman med et godt språk og jeg liker godt humoren som innimellom trenger seg frem. Den pløyer ikke veldig dypt ned i materien og kanskje kunne det vært fint å få sett det fra begges perspektiv men samtidig tenker jeg at det ikke er nødvendig for jeg har en mistanke om at de føler noe av det samme begge to.
I tillegg syntes jeg Aasvik er veldig flink til å illustrere frustrasjonen og usikkerheten Ruth sitter med, og da særlig i de sekvensene hun er overbevist om at Alf har byttet henne ut med den mer brystfagre May, og det er ofte her den fine humoren kommer frem.
"-Men vi er jo allerede godt i gang! sier May fra den andre enden av bordet. – Og du vet ikke hva vi har jobbet med, Ruth,du kan ikke kritisere noe før du har sett det.
Maskene i den grønne strikkegenseren til May spriker over brystene. Det høyre brystet er størst, og hadde det vært en pil,så hadde det pekt mot Alf. Men Ruth klarer ikke å se for seg at han kan håndtere noe slikt, ikke har han spesielt store hender, og så tynn som han har blitt,nei, hun klarer ikke å se det for seg."
En fin roman om å ha en midtlivskrise, og jeg liker godt at forfatteren fletter inn sine interesser og kunnskaper om kunst. Dette er forfatterens fjerde roman.
Les gjerne hele omtalen min her.
"Det hviler noe rått og iskaldt over mange av diktene i denne samlingen og det er ikke fritt for at man får frysninger underveis. Sånn sett passer tittelen utrolig godt til det vi får servert for mye av handlingen foregår nettopp i artiske strøk. Men selv om det er mye kulde å spore her så er flere av diktene fulle av håp, som i diktet når vinteren må vike plassen for våren som presser seg frem. Blomar trykte/ned i skinande skare/vekkjer von/om at vinteren vik /…..(….)…snøvæta dryp ned på golvet/ Eg vaknar til vår/ stig ut på / grønkande blomstereng"
Diktene er litt krim-ish og hun refererer gjerne til faktiske hendelser i Islands historie og norrøn mytologi.
En nydelig om enn mørk samling jeg bare må få anbefale videre!
Hele omtalen min kan du lese her.
Sist sett
