Bokelskere.no

Stjerner skal ikke lenger slettes automatisk når man sletter profilen sin.

På grunn av en feil har antallet stjerner allikevel krympet når noen har slettet profilen sin. Denne feilen er nå rettet, og stjernene dine burde være tilbake.

De viser dog ikke på lista over "Stjerner mottatt", kun i totalt antall stjerner.

Når du lagrer en bok her på bokelskere.no, lagrer vi eventuelt ISBN-10. Vi konverterer også ISBN-10-nummeret til ISBN-13 og lagrer det i bakgrunnen.

Under søk etter bøker her inne ser vi først om søkefrasen din inneholder et ISBN-nummer. Hvis søkefrasen din inneholder et ISBN-10-nummer, konverterer vi det til ISBN-13, og ser om vi har utgivelser registrert på dette.

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

Grunnen til dette er at bokbasen endrer identifikator på verket av og til, og da ser det rart ut i tidsrommet mellom oppdatering av bokdata fra dem og reindeksering i vår egen database.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Brente skygger handler om Hiroko som opplever atombomben i Nagsaki og som deretter drar til India og opplever opptøyene mellom hinduene og muslimene der og delingen av India/Pakistan. Mye senere, som gammel dame, opplever hun 9/11 i New York. Jeg tenker bare: eh, yeah right at noen har opplevd alle disse tre tingene. På en annen side er dette fiksjon, så why not, og som underholdning liker jeg denne boka. Den er underholdende, men jeg stiller meg ikke enig bak alle terningbildene på omslaget som viser femmere og seksere, så spennende er den ikke, ei heller noe særlig smart. Ikke at den er dum, men den kunne vært noe mer. Jeg følte jeg hadde hørt historien før, delvis f.eks. i dokumentaren The Road to Guatanamo, om britene som drar til Pakistan fordi han ene skal gifte seg med en pakistansk kvinne, men som ender opp med at de blir tatt til fange av den amerikanske hæren og sendt til Guatanamo som terrormistenkte. Og der satt de i to år uten lov og dom. Sykt. Noe lignende skjer i Brente skygger, men det føles ikke sterkt. Jeg tenker liksom ikke noe mer på det. Jaja, tenker jeg. Kanskje er det verden som har gjort meg kald siden jeg så The Road to Guatanamo for mange år siden. Eller kanskje boka ikke stikker dypt nok? Det er nok litt av begge deler, men mest sistnevnte, tror jeg.

Jeg skjønner heller ikke helt greia med Hiroko. Romanen handler om flere mennesker enn henne, bl.a. tyske Ilse, som tok navnet Elizabeth etter andre verdenskrig og etter å ha flyktet fra Tyskland (ja, også dén delen av verdenshistorien er med), som gjør brite av seg, før hun igjen bytter navn tilbake til Ilse etter at også Storbrittannia viser sin dumme side. Eller fordi hun finner ut av at hun vil skille seg fra James? Han er selvsagt sykt engelsk og kolonialistisk av seg, det finnes ikke noe mer i ham. Det er nok fordi vi lesere skal skjønne fort hvorfor Elizabeth vil skille seg fra ham. Han er ikke noe mer enn grunnene til at Elizabeth ikke vil leve med ham lenger. Det er grunt.

En annen som bytter navn er Elizabeth og James' sønn Henry. Han bytter navn til Harry når han gjør amerikaner av seg. (Hallo, har han aldri hørt om den amerikanske forfatteren Henry James?) Det må kanskje til hvis man skal få jobb i CSI. Neida, jeg vet ikke.

La oss komme oss tilbake fra digresjonen: Hiroko, det var hun jeg skulle snakke om. Romanen og alt som hender følger hennes liv, fra når hun som 21-åring opplever atombomben og at hennes europeiske forlovede dør, til hun blir 88 år og kjører rundt i NYC og snakker med de illegale innvandrerdrosjesjåførene. Man skulle dermed tro at man ble godt kjent med Hiroko, men jeg føler ikke jeg blir det. Jeg kjenner henne fortsatt ikke når romanen tar slutt. Hvem er hun? Det kommer noen forsøk på å beskrive hvordan hun savner sitt tapte barndomshjem og hva hun tenker om ektemannen sin, men jeg tror ikke noe på det. Det er grunt, ikke noe, sier meg ingenting. Ingenting om hvordan det er å miste hele familien sin i krig. På slutten der kommer det riktignok noen refleksjoner over hvor dumt det er å dømme muslimer som terrorister bare fordi de er muslimer, hvor Hiroko sier til den unge ingeniøren Kim Burton som definitivt ikke er med i Architects & Engineers for 9/11Truth: "Skal jeg se på deg og se Harry Truman?" Men det er grunt altså. Og derfor blir Brente skygger bare en underholdningsroman, ikke noe mer.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirukus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?

På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hva det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).

Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og ikke tenkt at den var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.