Det er lenge siden jeg leste noe om insp.Lynley.
Jeg husker ham best fra tv. Og for en forskjell det er mellom bøkene og tv-serien. Barbara er mye mindre pent (=styggere) i bøkene. Lynley er mer aristrokratisk (=irriterende).

Jeg følte at denne historien var alt for tynn til å kunne fylle en hel bok. ms.George dro inn nye elementer som tilsynelatende bare var der for å kunne fylle ytterlige 50 sider. Litt dumt, spør du meg.

Og siden halve historien foregår i Italia er teksten krydret med ord og små setninger i Italiensk. Det er da virkelig en skikkelig dårlig idé.

Barbara er nærmest en karikatur av seg selv.
Lynley ser ut til å komme seg på beina etter hans store trauma.

Nesten alt ender bra. En slem skurk blir fanget. En ikke fullt så slem skurk kommer seg unna. Barbara beholder jobben og Lynley rydder soverommet.

Hva mer kan man ønske seg?

En spennende fabel.

Man kan nesten tro at deler av dette er selvbiogravisk, men jeg vet det egentlig ikke.
Veldig britsk, minner meg veldig om "Weaveworld", det er jo flott.

Litt kort, men det er greit.
Flott!
Anbefales!

Det slår meg igjen at Gaiman er så mye flinkere å skrive bøker enn han er til å skrive historier til disse begredelige tegneserier...

Nå må det snart være på sin plass å drive litt ny forskning og komme på en ny historie å fortelle.
At det er såååå mye nazi-aktivitet og såååååå mange u-oppklarte saker etter en krig som knapt berørte et land finner jeg vanskelig å forstå.

At Lahlum har en tante (eller var det en onkel) som har en spennende historie med seg fra krigens dager betyr ikke nødvendigvis at alle har det.

Ferdig med Hans Olav en stund.

hehe sannheten kan variere etter hvordan personene opplever den!

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Nytaar i Norge

Ring ind, ring ind det nye Aar,
og ring det gamle ud!
Og gid hvert Slag, den Klokke slaar,
maa være Vølve-Ord, der spaar
en Nytaars-Stund, en Hæders-Dag
for gamle Moder Norges Sag,
- ja det, det give Gud!

Det vil ei ske, det er ei sandt,
hvad onde Vetter spaar,
at dette Folk, som Norge fandt,
med hvad det drømte, hvad det vandt,
men hvad det faar, og hvad det gir,
med hvad det er, og hvad det blir,
er skabt til Husmands-Kaar.

Vor gamle Saga siger nei,
og det med rene Ord.
Hun gik sin egen sterke Vei
og satte Spor paa Strand og Hei
og peger freidig længer frem
og syner Leid og signer Hjem
for den, som vil og tror.

Og Henrik Arnold Wergeland,
var falsk hans Skalde-Mund,
og løi hans klare Hjerte-Brand,
og var han selv en Lygtemand,
som lokked Norges unge Blod
at heise Seil og stevne mod
et Skibbruds Vaade-Grund?

Og inde i vor egen Barm
- sig er det ikke saa? -
det lyder gjennem Døgnets Larm,
at Norges Lykke, livsensvarm,
den er vort lyse, sterke Haab,
vort Hjertes Drøm, vor Viljes Daab,
et Maal, vi har at naa.

Og ei vor Tro skal blive bleg,
fordi i Fordums Tid
er hændt, at Norges Vagthold veg,
at somme taug, hvor andre sveg;
vel er det sandt, desværre! - men
det skal, ved Gud, ei ske igjen!
- et Ord - giv Næven hid!

Fordi vi har vor Far og Mor
og vore Minder her,
fordi vi føler og vi tror:
paa Norges Grund vort Livskald gror,
- at den er vor, og længer frem
den bliver vore Sønners Hjem:
vi derfor har den kjær!

Saa lev da, Norge, frit og rankt
i Folke-Kredsens Rund,
med Panden klar, med Skjoldet blankt,
ja, lev et Liv saa rigt og langt,
som jeg, din Søn, det gjerne vil
og lægger alt mit Ønske til
i denne Nytaars-Stund!

Per Sivle.

NYTT ÅR

SNART ER ENDA ET ÅR TIL ENDE,
OG RAKETTER VI OPP I LUFTEN SKAL SENDE.

TILBAKE I TIDEN GÅR VÅRE TANKER,
MENS HJERTET FOR FREMTIDEN BANKER.

ALLE TING HAR SKJEDD SÅ FORT,
SKULLE SIKKERT HVERT ANDERLEDES GJORDT.

MEN LA OSS SE PÅ DET GODE SOM HAR HENDT,
OG HOLDE FAST PÅ DET SOM ET HÅP I HJERTET HAR TENT.

TAKK FOR DET VENNSKAPET SOM VI SAMMEN HAR,
DET ER MANGE MINNER NÅR VI TILBAKE BLAR.

NÅ SKAL VI I ÅRETS SISTE TIME ØNSKE HVERANDRE LYKKE TIL,
Å HÅPE AT VI OGSÅ I DET NYE ÅRET FÅR HVA VI TRENGER TIL.

Ukjent

Jeg føler jeg bare tråkker, å tråkker, å tråkker på samme sted. Kommer aldri videre og måtte tilslutt gi meg da jeg hadde gjespet min femte gjesp. Kom akkuratt halveeis.
Det er en fantastisk og vakker ide dette med barns kjeledyr. De første kapittlene koste jeg meg skikkelig, men deretter bare mistet jeg totalt grepet på hva jeg egentelig leste. Var nærheten av å gi 2, men ideen er så koslig at den gikk opp til 3. men den er på grenseland altså..

Mike Harmon er en halvt ufør tidligere Navy SEAL. Han studerer nå for å bli lærer. Men så en dag ser han en ung pike bli kidnappet, og bestemmer seg for å hjelpe. Ikke så lenge etterpå befinner han seg i Syria sammen med 49 nakne studiner, og må forsvare seg (og dem) fra en hær med syriske terrorister.

Dette er en heftig action-thriller med nesten non-stop action. Det er et litt roligere, fifty shades-aktig, midtparti (som er mye bedre enn fifty shades) så her er det noe for enhver smak. Mike er en spennende antihelt og man vet aldri helt hva han vil finne på. Jeg kaller ham antihelt for han er ikke alltid en snill mann, men det er jo noe av poenget med boken. Et sitat av George Orwell er sentralt: "People sleep peacably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf."

Boken bør kanskje ikke analyseres for mye, da den er ganske anti-muslimsk og manns-sjåvinistisk. Jeg la også merke til at grunnen til at Mike er halvt ufør ser ut til å bli glemt halvveis i boken. Den må tas som ren underholdning. Som en hjernedød action-film i bokform.

Ghost er full av action, humor og sex. Forfatteren har selv beskrevet den som om Jean M. Auel har skrevet en Mack Bolan bok eller en James Bond historie hvor soveromsdøren ikke stenges. Og han har nok rett i det.

Denne boka anbefales som obligatorisk lesing for alle som er interesert i å jobbe med tv, og da spesiellt underholdning. Selv om boka kom ut i 1979 er den like aktuell idag. Avsnittet om spørreprogram på side 62-65 passer for med helt inn på det svenske programmet "På spåret" som fortiden går på svensk TV1 på fredager helt ned til at orkester og artistinnslag bør inngå som illustrasjon til spørsmålene.

Jeg har lest flere tegneserier (bøker, pockets, album) i år enn på lenge, og pga de kommet opp i over 300 bøker i år. Var skikkelig sylta for et par uker siden og leste da kun Billyblader i en uke siden jeg ikke klarte å konsentrere meg om bøker.

Denne siste helgen leser jeg i hvert fall på TV sett fra den andre siden og Helt Johan - gap opp og hold kjæft.

jeg føler jeg bare står på et sted å tråkker.. Men koslig til at jeg skal klare å lese den ut :)

Hvem sa det?

Hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid

Kanskje kvalitativ ikke er det riktige ordet å bruke generelt? :) For kvalitet avhenger jo av hvilke indikatorer eller hvilken målestokk man bruker. Kanskje andre ord, som modernistisk, historisk korrekthet, språkrikt, interessant komposisjon osv. vil gi alle en større forståelse av hva man egentlig mener når noe beskrives som "kvalitet". Hver bok/historie er sin egen. Med svakheter og styrker. En bestemt "kvalitetsbok" vil ikke oppleves som interessant for en som er ute etter noe annet enn det akkurat denne boken kan tilby, eller en som har problemer med å lese den av en eller annen grunn(dermed ikke sagt at man bare skal gi opp alt man har problemer med, det kan jo også være en spennende utfordring, men bare hvis man liker en utfordring). Det var bare noen tanker. Jeg synes ikke det er snobberi å forsvare noe som kvalitetslitteratur i utgangspunktet, nettopp pga. det jeg skrev over her, man har forskjellige målestokker. Å tro at det man selv liker er bedre enn det andre liker, eller at man i seg selv er et bedre eller smartere menneske basert på det man liker, er kanskje heller en form for snobberi. Det er ikke nødvendigvis bedre på alle måter, bare annerledes.

Selv leser jeg mye forskjellig. Noe av det kan jeg fint innrømme at jeg ikke vil kalle for kvalitativ litteratur, men jeg finner det underholdende likevel. Det er f.eks. fint å lese noe lettfordøyelig hvis man ellers må lese mye tyngre faglitteratur, synes jeg :o)

Juleglede

Det sner. Det sner. Så høitidsstilt og bløtt.
Et trekk av hvite fugler! Himmeltrekket,
som nu av klokkekimingen er vekket
og suser ned mot jorden tonemøtt.
Det var i dag det vesle barn blev født,
hvis Gudesannhet ingen løgn har svekket.
Det sner. Det kimer. Himlen er til stede
i slektens håp, i hjemmets juleglede.

Den dystre skog har fått sitt høitidsslør,
den står og lytter barsk og taus til klangen
av malmens klokkeslag og ottesangen
i helgedagens gry som ofte før.
Et brus av orgeltoner langt i sør
tar skogens dype, stille alvor fangen.
Den har som mennesket sitt offer rede,
en liten gran til barnets juleglede.

I byens larm der slår en tone inn,
så sped og lys som selve snefokksuset.
Den søker vekk fra gaten, inn i huset
til voksne hjerter og til unge sinn.
Den stryker som et kjærtegn barnets kinn,
et pust av lykke midt i hverdagsbruset.
Guds eget smil som gyllent er til stede
i barnets lek og hjemmets juleglede.

Forfatter: Magnus Brostrup Landstad
Utgitt: Dette er de tre første vers av denne salmen. Hentet fra juleheftet «Juleglede» 1937.

The name of the wind

jeg tenkte med engnag at du kan laste den ned.. Men siden det er Julklapp, er det ikke like god tanke alikevel. Jeg vet den finnes, men hvor.. hmmm

For er der en grunn til å si noe godt til mennesker,
så er det ingen grunn til å la være.

Halldis Moren Vesaas

Jeg har en lei tendens til å "binge reading". Liker jeg en forfatter eller en bok og har jeg en sjanse, så leser jeg alt jeg kommer over.
IKKE LURT!
Dette er en god måte å bli lei utmerkede forfattere.

Dette var "Bok II" av Lahlum.
Da jeg skrev noe om "Bok I" refererte jeg til Christie og Stout. Jeg slipper å gjøre dette denne gangen, siden forfatteren dedikerer boka til den ene og selv drar likhetstrekk mellom hans duo og Wolf&Goodwin.

Ellers er egentlig denne boka helt lik den første. En samfunnsstøtte som egentlig er en skikkelig drittsekk, mange tråder tilbake til Nazi-tiden og en intrikat plott. En dum detektiv som blir lurt av en pen ung dame.

Ikke mye mer å snakke om.
Grei lesing, men det ligner mer på en ungdomsbok beregnet for 15-åringer enn en kriminalhistorie for voksne.
Grei lesing, jeg har startet på "bok III".
(ikke lurt!)

Har 5 overfulle kasser med bøker til salgs her