Bokelskere.no

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Ingen kan redde denne selvhateren ...

Det er ingen hemmelighet at jeg hater hvordan jeg ser ut, jeg hater hvordan jeg er og jeg hater den personen jeg har blitt. Jeg vasser i selvforakt. Jeg hater alt som har med meg å gjøre. Jeg har heller ingen drømmer eller mål. Og fremtiden min har jeg ingen tro på. Så jeg tror at ingen mental coach kan forandre synet på meg selv og livet ellers. Jeg er heller ingen fan av såkalte selvhjelpsbøker. Jeg har ingen tro på at de er til noen hjelp, men leser såkalte selvhjelpsbøker som interesserer. Alt er avhengig om hva temaet er. Men at de skal hjelpe, tror jeg neppe. Jeg leser noen slike bøker hvis de inneholder interessante temaer.

Øyvind Hammer har blant annet vært mental coach for skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen. Før Hammer ble mental coach var han selger, og han beskriver som disse yrkene som veldig like. I boka beskriver han sitt yrke som mental coach, hvordan han jobber som motivator; å inspirere andre til å tenke, handle og leve litt annerledes når man er misfornøyd. Hvordan gjøre ting bedre og få det bedre med seg selv. Det er bare noen få ting han skriver om. Han tar også opp temaer som motivasjon, tips til å komme seg videre etter å ha slitt med noe, tilstand og han har også med en metode som han kaller "Dra i strikken" (noe jeg ikke vil gå nærmere innpå for de som ikke har lest boka for jeg vil ikke røpe noe). Han skriver også litt om samarbeidet med Ole Einar Bjørndalen, hvordan de jobbet sammen og Bjørndalens feiler og seire.

En annen kjent mental coach er Erik Bertrand Larssen. Jeg leste hans bok Bli best med mental trening i 2013 og jeg har sett litt av programmet hans på TV, og det han og Øyvind Hammer har til felles er: at man må gå ut av komfortsonen for å nå høyere mål og mål generelt. Personlig har jeg ikke sans for mentale coacher, men foretrekker Bertrand Larssen fremfor Hammer fordi Bertrand Larssen virker tøffere, mer brutal. Men ærlig talt. Tror ikke noen av disse eller andre mentale coachere hadde hatt en eneste sjanse til å endre mitt tankemønster. Jeg er altfor negativ og jeg har gitt opp meg selv for flere år siden. Tror ikke noen kan forandre på det ...

Hammerkoden er interessant å lese. Som sagt har jeg ingen tro på selvhjelpsbøker; at det skal virke, men leser enkelte slike bøker hvis det inneholder temaer som interesserer meg. Boka består av enkle grep til hvordan man kan forandre livet sitt, og har med noen personlige erfaringer. Selv synes jeg innholdet i boka blir litt for tynt. Syns ikke boka inneholder mange nok eksempler på at Hammerkoden virkelig virker. Syns boka kunne ta med folk som har brukt Hammerkoden for å se om livene deres har blitt bedre etter det eller ikke. Det var et stort savn. Og tipsene om å tenke annerledes, hvordan forandre på små ting og vaner i livet var ikke spesielt motiverende eller tankevekkende. Skulle ønske han gikk hardere til verks ved å bruke en mer spennende skrivemåte for måten han skrev på var egentlig ganske tørt og kjedelig. Det blir litt vel monotont i lengden. Hammerkoden var lettlest og informativ, men boka ga meg dessverre ingen inspirasjon eller motivasjon til å forandre på noe. Boka ga meg dessverre ingen lyst til å utføre noe som helst og mentale coachere skal jo liksom motivere ...

Veldig enig med deg. Ble glad i serien og likte de tretti første bøkene da serien besto av mange overnaturlige ting, overtro og mystikk, men så ble det mindre av det og etter hvert ble mye gjentagende. Kommer til å savne fossefallgjengen for det var en serie jeg lett ble avhengig av, men etter så mange bøker i serien mistet de siste bøkene dessverre magien:/

Du en nok ikke den eneste som stiller deg dette spørsmålet. Selv må jeg si at jeg ble ganske så skuffet. Jeg visste jo at dette ikke var noen Harry Hole-bok, men jeg hadde allikevel forventet meg noe mer enn dette. Jeg leste Sønnen i fjor, og den innfridde forventningene. Blod på snø får derimot terningkast et sted mellom 2 og 3 fra meg. Siden den er skrevet av Jo Nesbø var forventningene ganske høye, og denne boken innfridde ikke, noe som tilsier terningkast 2. Hadde jeg derimot lest boken og forfatteren var et ukjent navn for meg hadde det nok blitt terningkast 3.

Dette var bok siste boken i serien og bok nummer 55 i rekken. Noen ganger synes jeg seriene avsluttes alt for tidlig, og jeg kunne gjerne tenke meg å lese flere bøker i den aktuelle serien. Denne gangen derimot synes jeg det var godt at serien tok slutt, og for min del kunne den gjerne vært avsluttet for flere bøker siden. Jeg like begynnelsen på serien, blant annet fordi handlingen var lagt til Finnskogen. Men etter hvert ble det alt for mye overnaturlig i denne serien og jeg synes historien og dialogene gjentok seg selv i alt for stor grad. Dessuten synes jeg det var veldig dårlig flyt i dialogene, personene snakket hardt og strengt til hverandre og plutselig ble hele samtalene brått avsluttet. Forfatteren skal i midlertid ha ros for at hun skriver en ordentlig avslutning på serien hvor hun rydder opp i alle løse tråder, og vi får vite hvordan det går med alle personene vi har blitt kjent med, dette har jeg savnet i enkelte andre serier. Selv om denne serien ikke falt helt i smak hos meg vet jeg at det er mange andre lesere der ute som har satt stor pris på denne serien. Heldigvis er vi alle forskjellige, også når det kommer til type bøker vi liker. Det hadde vært fryktelig kjedelig hvis vi alle hadde likt akkurat de samme bøkene. Totalt sett får denne serien terningkast 3 fra meg.

For min del mener jeg at det blir akkurat det samme om man har lest eller hørt en bok. Jeg sier at jeg har lest en bok selv om jeg har hørt den som lydbok. Så lenge innholdet er det samme mener jeg det er det samme om jeg har lest den selv eller om andre har lest den høyt for meg. Men har man derimot sett filmen kan man ikke si at man har lest boken, det er alt for stor forskjell mellom bok og film.

Jeg har kommet over en leseutfordring for 2015 og skal prøve å lese så mange som mulig:

- En bok på mer enn 500 sider
- En romantisk klassiker
- En bok som det har blitt laget film av
- En bok som ble publisert i år
- En bok med et nummer i tittelen
- En bok skrevet av noen under 30
- En bok med ikke-menneskelige karakterer
- En morsom bok
- En bok skrevet av en kvinnelig forfatter
- Et mysterium eller en thriller
- En bok hvor tittelen kun er ett ord
- En novellesamling
- En bok hvor handlingen foregår i et annet land
- En bok som ikke er fiksjon
- En populær forfatters første bok
- En bok fra en forfatter du elsker som du enda ikke har lest
- En bok en venn har anbefalt deg
- En bok som har vunnet en Pulitzer Prize
- En bok basert på en sann historie
- En bok fra bunnen av leselista di
- En bok moren din elsker
- En bok som skremmer deg
- En bok som er over 100 år gammel
- En bok du velger å lese kun ut i fra coveret
- En bok du egentlig skulle ha lest i løpet av skolegangen, men aldri fikk lest
- En biografi
- En bok som du fullfører på en dag
- En bok med antonymer i tittelen
- En bok hvor handlingen foregår et sted du alltid har ønsket å dra til
- En bok som ble utgitt året du ble født
- En bok som har fått dårlig omtale
- En trilogi
- En bok fra barndommen din
- En bok med et trekantdrama
- En bok satt til fremtiden
- En bok hvor handlingen foregår på en videregående skole
- En bok med en farge i tittelen
- En bok som fikk deg til å gråte
- En bok med magi
- En tegnet roman
- En bok av en forfatter du aldri har lest noe av
- En bok du eier, men aldri har lest
- En bok hvor handlingen foregår i hjembyen
- En bok med et annet originalspråk
- En bok satt til juletider
- En bok skrevet av en forfatter med samme initialer som deg
- Et skuespill
- En bannlyst bok
- En bok som er basert på, eller har blitt til en TV-serie
- En bok som ble påbegynt, men som du aldri leste ferdig

Jeg startet langhelgen med noen serieromaner, godt med litt lettleste bøker i påsken også. Nå skal jeg tilbake til krimbøkene, og den første på lista er Den sangen har jeg hørt før av Mary Higgins Clark. Deretter skal jeg fortsette med Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum. Sistnevnte hører jeg på lydbok, og jeg må si at det er blant de beste lydbøkene jeg har hørt.

Enkel historie ...

Etter farens død, flytter Billie og moren til et annet sted og lar livet gå videre, selv om det ikke er enkelt. Billie vil ikke flytte fra alle vennene sine og hun får en ekkel følelse av det nye huset deres som har stått tomt i noen år. Det er noe som ikke stemmer med det nye huset deres, men hun vet ikke hva. På det nye stedet blir hun kjent med en fyr som heter Aladdin og hun inviterer også bestevenninen hjm til seg ganske ofte. Hun betror seg til dem om alt det rare som Billie opplever i det nye huset. Små håndavtrykk og ekle lyder er bare noen av de rare tingene Billie opplever og som hun vil til bunns i, samme om moren hennes tror henne eller ikke. Men de to gode vennnene hennes tror på henne i det minste og sammen prøver de å finne ut hvem de tidligere eierne var og hvofor de lot alle møblene stå igjen ...

Kristina Ohlsson er et kjent forfatternavn, men selv har jeg aldri lest noe av henne. Glassbarna er en standard spøkelseshistorie for yngre lesere, og boka passer både for barn og ungdom. Det er ikke for skummelt og heller ikke for utfordrende. Jeg er vel egentlig for gammel for denne boka, men selv om jeg er 32 år, så liker jeg å holde meg oppdatert på hva yngre lesere leser i dag. Men for meg som er så "gammel", ble vel denne boka og spøkelseshistorien litt for standard, og som jeg har lest/hørt i mange varianter tidligere. Det er ikke noe nytt der i gården. Håndavtrykk, ting som beveger seg og mystiske lyder ... Hvor mange ganger leser vi ikke og hører om det i spøkelseshistorier? Det er ikke spesielt originalt. Syns også språket var til dels barnslig og lettvint, men det er ikke så rart siden jeg ikke tilhører målgruppen boka egentlig er beregnet for.

Boka er kort og lettlest. Boka er så kort at jeg følte ikke at jeg ble godt nok kjent med karakterene. Jeg fikk bare et inntrykk av dem. Og jeg savnet spenningskurver og mer originalitet. Alt er skrevet så "rett frem" at jeg skulle ønske at historien hadde noen vridninger. Jeg savnet også mer bakgrunnstoff av karakterene.

Dette blir en kort anmeldelse siden boka i seg selv er veldig kort og da gir det meg egentlig ikke så mye å skrive om, og samtidig vil jeg ikke skrive for mye og røpe noe for andre. Det hadde vært kjedelig. Glassbarna blir vel for enkel og opplagt lesing for oss voksne, men yngre lesere vil nok sette pris på barnevennlig grøss i påska.

Kanskje hun er morsommere muntlig enn skriftlig? Hvem vet? Jeg kommer i alle fall ikke til å lese flere bøker av henne. Det var bare ikke min type humor:/

Godt å vite at flere av oss er enige:) Jeg syntes humoren ble bare flauere og flauere. Altfor dramatisk, og som du sier, jeg klarte ikke å relatere meg til noen av problemene hennes jeg heller. Syns boka besto av veldig mye tomprat og det var ikke den humoren jeg hadde håpet på. Jeg liker engelsk humor godt ellers, men dette ble for fjåsete for meg. Glad jeg ikke er den eneste som ikke likte boka.