Bokelskere.no

Fasadefall står på min leseliste også, kanskje det blir den jeg leser neste helg. God helg :)

For noen uker siden var jeg så heldig at jeg vant boken Gavin og Ocean i en konkurranse på nettet. Jeg har såvidt begynt på boken for noen dager siden. Foreløpig har ikke boka falt helt i smak hos meg. Språkmessig minner den meg litt om Historien om Pi, det var en bok som bare fikk middels karakter hos meg, men som mange andre elsket.

Meget enig. En god krimbok som sitter lenge i etter den er ferdiglest.

Livet skal ikke være lett ...

Lars Winkler er i en vanskelig livssituasjon. Ting kan i hvert fall ikke bli verre. Kona har gått i fra ham, og ikke over til hvem som helst. Hun har innledet et forhold til hans beste venn og sjef. Lars er heller ikke den mest populære blant kollegaene av en eller annen grunn. Samtidig er det hans tur å ha tenåringsdatteren, Maria. Men det har blitt en avstand mellom dem, og han er urolig på om han klarer å opprette et normalt far og datter forhold før det er for sent. Og ikke nok med det: København befinner seg i en voldtektsbølge. Lik dukker opp i en morbid tilstand. De blir funnet uten øyne. Hvem er det som står bak disse grufulle mordene og blir drapene utført av samme person eller er det flere som står bak? Politietterforskeren Lars Winkler får mer enn nok å gjøre ...

Å lese om politietterforskere som skal løse en morbid sak, som sliter privat og på jobb er vel ikke noe nytt. Men for første gang leser jeg om en politietterforsker som tar amfetamin (!) av og til. Som regel tyr de til alkohol, men denne mannen nøyer seg med litt narkotika nå og da. Kan ikke huske på å ha lest det tidligere i noen krimbok, så det var nytt, men også litt interessant. Litt forfriskende i grunn. Saken han skal løse er grotesk. En voldtektsmann er der ute et sted og forskjellige lik dukker opp som mangler øyne. Han og kollegaene står fullstendig fast. Konseptet var litt vel forutsigbart for min del. En morbid og mørk sak for politiet. Politikollegaer krangler litt med hverandre, og på privaten går heller ikke ting strålende. Men selv om konseptet var forutsigbart for min del og at mye av dette høres ut som en typisk krimbok, så var det litt forfriskende og drivende med konseptet og skrivemåten likevel. Grunnen er at persongalleriet inneholder mange interessante og spennende karakterer. Deres relasjon til hverandre var nesten mer spennende enn selve saken de skulle løse, og jeg ville lese videre for å se om jeg fikk rett eller ikke (jeg liker å ha rett). Så sånn sett er jeg fornøyd.

Konseptet består av mange nivåer. En parallel historie fra fortiden møter nåtiden. Fortiden går helt tilbake til 2. verdenskrig og hva har saken med nåtiden med det å gjøre? Hovedpersonen (Lars Winkler) sliter som nevnt både på jobben, med kollegaene og han sliter også på privaten. Han er overlatt til seg selv etter at kona hans gikk fra ham. Så det var mange interessante elementer som gjorde at man ville lese hele tiden. Lars Winkler virket som en grei fyr selv om han har bagateller med kollegaene, men sett fra utsiden som leser virket han som en real og interessant fyr å lese om, også hvordan han og datteren Maria var i forhold til hverandre. Om de kom til å ha et normalt far og datter forhold eller om det alltid kom til å være en for stor avstand dem imellom?

Selve krimsaken var ikke spesielt nyskapende. Den er morbid og fengslende, men det var dessverre lett for meg å finne ut hvem som sto bak, men det gjorde meg ikke noe. Syntes likevel det var spennende å lese om politiarbeidet og deres kamp mot klokken. Hvordan de samarbeidet og om de ville klare å samarbeide i det hele tatt. Slike ting. Så det gjorde ikke noe at saken var litt forutisgbart for forfatteren Jakob Melander skriver meget drivende og karakterene hans er meget levende. Det var nesten som å være i samme rom som dem. Det var det som gjorde denne krimboka så spennende - ikke selve krimsaken. Og som regel bruker krimbøker å drøye midt i boka før det tar seg opp igjen, men det gjorde ikke denne. Denne krimboka hadde et jevnt tempo som jeg hadde sansen for.

Øyesten er en solid og gjennomført krimbok. Selv om konseptet ikke var spesielt nyskapende eller hadde en overraskende slutt, hadde boka et godt tempo og spennende persongalleri. Jeg vil gjerne lese mer av Jakob Melander og hans historie om Lars Winkler. Dette virker som en lovende start på Lars Winkler - trilogien og jeg vil gjerne lese de to andre bøkene i rekken.

Leste den tidligere i år. Det var en meget bra krimbok og en bok som sitter i en lenge etterpå.

Flere bøker som jeg vet er blitt utgitt no nylig er ikke blitt lagt ut på bokelskere. for eksempel Pappa er et postkort av Ida Løkås. Hva skjer?

Jeg leste ferdig Den tapte historien av Kim Fay. Så holder jeg på med den hjerteskjærende og fryktelig vonde boken Jeg fikk aldri sagt farvel av David Smith & Carol Calef. En bok med en historie fra virkeligheten du ikke trodde var sant... Så leser jeg Løftebrudd av Bente Sandberg som er nr.7 i serien Gabriels hus.

Jeg leste ferdig Englemakersken på flyet sørover til Oslo i går. En kjempespennende bok med handling fra den svenske skjærgården. Jeg klarte å løse noen av mysteriene før de ble avslørt i boka, men som vanlig i Läckbergs bøker fikk jeg meg noen overraskelser i slutten av boka. Treningkast 5!

Nå har jeg akkurat begynt å lese Frognerfitter av Alexia Bohwim. Foreløpig er det ikke helt min type bok, men jeg har bestemt meg for å gi den en sjanse.

Fortsatt god lesehelg alle sammen!

PS: Fint nytt profilbilde du har Vibeke :)

Drikker sjeldent vann, men det hender seg med noen limeskiver i. Da går det an:)

Så er spent på dine skriblerier om Michael Jackson boka. Du trenger ikke å skrive langt. Bare korte greie tanker angående boka er mer enn nok for meg:)

Han var jo genial. Han gjorde musikkvideoene til noe originalt (som korte spilelfilmer som du sier) og han hadde noe mange andre artister ikke har, nemlig særpreg. Misunner deg for at du var på Valle Hovin konserten hans selv om du ikke husker mye av det, men du var i alle fall der i det minste:)

Jeg elsket "En mann ved navn Ove" og skal jeg sette disse to bøkene opp mot hverandre så vil nok Ove vinne. Men "Mormor hilser og sier unnskyld" er ufattelig bra og følsom, så det blir urettferdig ovenfor denne boken og sammenligne de med hverandre.

Syns vann er litt kjedelig og smaker ingenting, så foretrekker varme drikker:) Og godt at sommeren stort sett er over for det ble for vamt og jeg vet ikke hvorfor, men kommer vel aldri til å bli noen sommermenneske.

Du trenger ikke å skrive noe langt, men bare noen få tanker om boka hvis du orker? Det hadde vært fint:) Jeg var stor fan av M.J. og veldig fascinert av ham, spesielt musikkvideoene hans. De skilte seg såpass ut fra andre musikkvideoer generelt, syntes jeg:)

Sitter nå og drikker blåbærte. Det blir kaffe senere i kveld. Drikker varme drikker så og si hele dagen uansett årstid. I hele uka har det vært perfekt høstvær: masse regn, og litt rufsete vær. Sånn jeg liker det. I dag er det dessverre sol og oppholds, så håper det ikke varer altfor lenge. Vil ikke ha mer sommer ...

Har slitt med dårlig leselyst de siste to ukene. Det går litt trått. Har sittet for det meste og bare glodd på bøkene i stedet for å lese i dem. Det er ikke noe galt med bøkene/innholdet, men leselysten er bare ikke der, men har tvunget meg selv til å lese litt igjen. Har ikke mange andre hobbyer og blir lett apatisk, så da får jeg bare lese litt uansett og håpe på at leselysten kommer tilbake etter hvert.

Tidligere denne uka leste jeg: The graveyard book av Neil Gaiman. En sjarmerende bok jeg gjerne vil anbefale.

Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Øyesten av Jakob Melander og Tilbake til Rivrton av Kate Morton. Så her er det krimhelg med andre ord:)

Spent på å høre hva du mener om Michael Jackson Conspiracy når du er ferdig med den:) Den virker interessant og Michael Jackson var en av mine barndomshelter,

God helg!

Mener ikke at konseptet eller selve saken var troverdig, men fortellermåten/skrivestilen, det er det jeg mener med troverdig, ikke selve saken.

Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?