Dette er den flotteste og vondeste boken jeg har lest siden jeg leste Mannen som Elsket Yngve for første gang da jeg var 16 år. Bare at denne gangen gråt jeg mer og var mer takknemlig.
Hva er dine favoritter?
Hei Ingrid! Har sendt deg en direktemelding, send adressen din der slik at jeg kan få sendt deg en bok:)
Da går den siste til deg!
Da er det én bok igjen. Anyone?
Hei! For noen uker siden kom min bok "Martine - Jakten på rettferdighet" ut i pocketutgave med et nytt avslutningskapittel. Jeg har fem bøker å gi bort til bokelskere. De fem første som svarer på dette innlegget får boka i posten:)
Les mer om boka her: http://bokelskere.no/bok/martine-jakten-paa-rettferdighet/278215/
Hilsen forfatteren
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Jeg klarte noen av bøken i allefall ;-)Universet som forfatterne har skapt fascinerte meg, men jeg må innrømme at jeg datt av etterhvert.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
“It’s the unknown we fear when we look upon death and darkness, nothing more.”