Bokelskere.no

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

har akkurat begynt, har lest meg inn i den spanske borgerkrigen. Herregud så godt han skriver. For en fortelling og for en forteller. Det litterære nivået til en styrmann født i 1905 overgår det meste om ikke alt av de seinere krigshistorikernes skrifter. Roy Jacobsens Bratteli biografi er det eneste jeg kan tenke meg som er like godt skrevet som det jeg har lest til nå.

jeg skal ikke gå inn på kritikken av Frode grytten og arrangementet på Litteraturhuset, bare påpeke en viktig ting om vår gjests forhold til spørsmål. Han har selv ønsket spørsmål fra publikum, og da særlig dumme spørsmål, som er et han liker aller best. Han har tidligere bl.a. hatt spalte i en japansk publikasjon hvor han svarer på nettopp spørsmål av sorten hva er den beste pastasausen og hvordan skal jeg bli kvitt min kone.

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.

Begynte bra, men om du ikke er spesielt interessert i jazz scenen i sør afrika på syttitallet er det lett å falle av. Jeg mista i alle fall gløden.

Helt enig, viktig bok. Den sto i hylla hjemme da jeg var liten. Før jeg tok den fram og leste den, trodde var jeg sikker på at den måtte handle om en mann som ikke ville gifte seg.

Akkurat Kristi Himmelfart har da ganske lite å gjøre med hvordan dagens hundre forskjellige kristendommer forholder seg til hverandre og alt annet. Det virker i grunnen som om du stort sett irriterer deg over at de gjevne kristendomskunnskapene har gått kraftig nedover for den gjevne nordmann siden din egen ungdom. Dette har kanskje en viss sammenheng med at grunnskolepensum nå fordeler de gamle kristendomstimene mellom opptil flere av de store verdensreligionene (og fokuserer for øvrig gjerne på den sentrale filosofien og etikken heller enn alle de forskjellige hellidagene og detaljene rundt religionsstifterens liv), men stort sett kommer det vel av den gjevne nedgangen av den andel av befolkningen som går gjevnlig i kirken eller leser bibelen noe særlig. Det vil på den annen side sikkert glede deg å få vite at det gjennomsnittlige utdanningsnivået i Norge bare stiger og stiger, som det i grunnen alltid har gjort, og enhver klage på den moderne ungdommens kunnskapsløshet derfor er relativt ugjennomtenkt.

Terningkast representerer vel stort sett bare hvor godt vedkommende liker boka? Til tross for at våre terningkast offentliggjøres gjennom denne nettsiden er det vel ikke noe mer sært å gi et terningkast enn å si til noen om en bok at man liker den, eller ikke. Jeg kan godt skjønne at du reagerer på om noen gir et terningkast du er fullstendig uenig med, men hvis du er enig i at et terningkastesystem eller noe sånt er kjekt å ha så må det vel kunne brukes om alle bøker?

Jeg kommer relativt ofte i den situasjon at jeg av en eller annen grunn avbryter en bok av tilfeldige grunner som ikke har noe å gjøre med kvaltiteten – kanskje jeg er så opptatt en periode at jeg ikke har tid til å lese, og så starter på en annen bok, eller kommer hjem fra en reise med en halvferdig bok som jeg aldri for tatt ut av ryggsekken. Jeg er ganske glemsk. Også er det bøker jeg må levere tilbake til biblioteket, selvfølgelig. Så kanskje terningkastet er en påminner til dem selv om å somle seg til å få lest boka ferdig.

jeg leste de siste 200 sidene i ett jafs en sen kveld fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. og etterpå turte jeg ikke gå alene for å pusse tennene engang. veldig imponert over at harstad klarte å skrive en ordentlig skummel bok! det hadde jeg ikke sett for meg.

Herregud så spent jeg var da den kom. Litt skuffa etter å ha lest den, men sjøl om det ikke var topp Hallbing, gikk han resten av norsk serielitteratur en høyt gang, nesten hver gang.

Herregu så bra dette er. Jeg trodde lenge Duun var en slags Bjørnson på nynorsk, utrolig døll altså. Så lå jeg med hjernerystelse et par uker, tror det var i 2000, og fikk ikke lese noe. Gikk på biblioteket og lånte medmenneske som lydbok, tenkte jeg kunne bruke tida til en pliktøvelse i dannelse. Og oppdaga at dette ikke bare var bra men best. Det er bare Garborg som konkurrerer Duun.

Leste denne for noen måneder siden. Den er bra, men er det bare meg som føler et sterkt ubehag ved boka? Det samfunnet han beskriver, er et samfunn uten svarte, og ungens overbevisning om sin egen viktighet er tidvis enerverende. Jeg er usikker på om et er boka eller det sør afrikanske samfunnet han beskriver som provoserte meg, men noe var det.

Pål Sverre Hagen som spiller hovedrollen i fjernsynserien øver på teaterstykket Ørkenstormer som vi setter opp på Litteraturhuste nå. Han er utrolig god, og da har jeg troa på serien.