Ufattelig trist, men samtidig så vakker. Regine gir et inblikk i hvordan det er å være ung og bli alvorlig syk, og hvordan ho venter på døden, samt klamrer sag til små håp. Gleden ho beskriver ved å ha en god familie og venner, samt alle konsertene ho fikk gå på, er nydelig.
Jeg så filmen nettopp, og syntes den var nydelig. Har ikke lest boka, så jeg kan ikke sammenlikne. Men filmen har gode skuespillere og er følsomt regissert, dessuten har den et nydelig lydspor som minner om Hongkong-filmen In the Mood for Love av Wong Kar-Wai. Je l’aimais har også noe av den samme sensualiteten som den filmen. Anbefaler virkelig filmen, selv om den er hjerteskjærende trist.
Jeg hadde begynt å snakke uforsiktig. Det hadde jeg aldri gjort før. Mellom tankene mine og det jeg sa høyt hadde det alltid vært et nesten umerkelig gap, jeg hadde aldri trengt å gruble på det, sammen med Irene hadde det alltid vært selvsagt, men nå hadde gapet begynt å bli mindre, begynt å forsvinne, og jeg burde stoppe krympingen, det gapet var vesentlig, det gapet ga meg alltid tid til å tenke over om jeg kunne si noe høyt, om jeg kunne si det slik, om jeg kunne si det til akkurat den personen, var det helt sikkert at jeg ikke ble tatt for noe, hadde jeg alt fortalt noe annet til den samme personen, slik at jeg kunne fortelle dette, eller hadde jeg ikke gjort det. Jeg husket alltid hva jeg hadde sagt til hvem, og hvem som visste hva, jeg måtte alltid være på vakt, så jeg var klar over hva som skjedde, hvem som dro sin vei, hvem som sa gale ting, hvem som snart var borte, jeg måtte bare være på vakt så jeg klarte meg, jeg måtte alltid være forberedt på hva som helst.
Jeg spurte en svensk kompis, og han trodde det kunne være en for direkte oversettelse via svensk. På svensk brukes sten- for å forsterke noe, som når vi sier kjempe-, feks stenhårdt. Han sa at på svensk ville "stenfinsk" ha vært "veldig finsk".
En bønn for Owen Meany er et kinderegg av en bok! Her er tragedie, humor og ikke minst et karaktergalleri som fikk meg til å lese boken mange ganger etter den første. Ikke mange bøker jeg har gjort det med! John Irving har et fantastisk språk og byr på historie inni historie inni..du vet :)
Boka er fin, beskrivelsene av folka og sist men ikke minst hagen. Samt det at hagen er hemmelig. Ho skriver så bra at jeg ser for meg både hagen, rødstupen og gartneren.Boka har også et snev av mystikk. Jeg ville heller ikke at boka skulle slutte. Jeg har veldig sans for den tidsepoken, og det var bla den boka som fikk meg til å bli glad i å lese. Min favoritt også.
Er enig med deg her:) "Den hemmelige hagen" er perfekt, både for barn og voksne.
Denne egnet seg dårlig som trikk- og venteromslesing, romanen ber om å bli lest i større biter om gangen, med det mangfoldet av personer og tidsplan som her er vevd inn. Noe moro, noe irriterende og mye å få ubehag av, slik jeg har opplevd med flere Fløgstad-romaner. Bra, med andre ord.
Ja, jeg er enig i at noe glapp litt på slutten, følte han gikk for fort frem, må bli ferdig nå liksom. Men det er allikevel en klar opptur fra fireren synes jeg, han babler jo på hele tiden, men det er god driv og det er trist og morsomt om hverandre. Jeg kjente at det var kjekt å være tilbake i Knausgårdverden og jeg venter spent på avslutningen.
Jeg har lest mange bøker om døden, dette var en av de bedre. Regines blogg er ærlig. Samtidig så syk som ho var, beskrev ho livet sitt så godt bla takknemligheten ho beskriver om alt som blir gjort for henne. Boka er illustret med hennes egne bilder, dyktig fotograf var ho også.
Gode bøker jeg leste som barn, er fra en bokelskende familie. Av bøker som fikk meg til å bli bok elsker, nevner jeg Maria Gripe bøkene, Bøkene om katitzi og sist men ikke minst: Den hemmelige hagen, Den boka samt Maria Gripe bøkene og Den hemmelige hagen, har nok gjort at jeg har en elsker bøker fra tidlig 1900 tall, Maria Gripe fikk meg også til å like mystikk samt gamle slott.
Mener hun ikke det erke-finske, rett og slett? Kan jo også være et ord funnet opp av oversetteren..
Her er jeg helt uenig. Boka var mye bedere enn filmen, sjøl om jeg så filmen først. Godt illustrert også, fotografier i min utgave. Jeg synes han skriver godt. Får et godt innblikk i hvordan begge har det. Slutten er helt fantasisk. Hvordan han der beskiver jazz-musikk.
Morsom diskusjon om hva folk liker/ ikke liker ved Moby Dick her. Selv om det er noen partier som er langdryge så hører nettopp passasjene om tauverk og redskap til mine favoritter, for ikke å glemme utlegningene om hvaloljen. Alt-i-ett-bok.
Mystikken var en rød trå gjennom hele boka, og gjorde den ekstra spennende. Samtidig som boka beskrev tidsepoken veldig bra. En perle av en roman:)
En utrolig flott roman, jeg har veldig sans for den tidsepoken. Ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Godt språk og forteller-kunst, og gode beskrivelser av både personer, hus, miljø og natur.
Romaner fra England ca 1900-1930.
Ludde er hærlig. Ludde og noen, er min favoritt. God humor for både små og store:)
Han reiste med båt. Og alt ved reisen – hvor stort hans eget land var, trengselen på havnen, alle båtene som lå der, selvtilliten til folkene om bord – virket så skremmende på ham at han ikke ville snakke, først av ren og skjær frykt, og så, da han oppdaget at tausheten ga ham styrke, av taktiske hensyn. Derfor så han uten å prøve å se og hørte uten å lytte; men senere skulle han oppdage – på samme måte som et menneske etter en sykdom kan huske alt det han bare halvveis la merke til da det hendte – at han hadde lagret opp alle detaljene fra denne utrolige, første reisen.
Albert Åberg er lur å lese for to-tre åringer, de kjenner seg veldig godt igjen.