Bokelskere.no

Vi har nettopp kommet oss gjennom en roman på nær 600 sider. Jeg vil derfor foreslå en bok som er mindre omfangsrik, Matias Faldbakken: Vi er fem. Den har vunnet en rekke priser. Selv leste jeg hans forrige bok The Hills med begeistring, så jeg har store forventninger til Vi er fem.

Intenst og konsentrert om forløpet til 2. verdenskrig.
Gjennom en serie korte vignetter eller situasjonsbilder tar Vuillard oss gjennom månedene da Hitler og hans nærmeste støttespillere skremte og truet seg til «anschluss» med Østerrike. Det er glitrende og tankevekkende gjenskapt.

Flott og ujålet om byggverkene vi omgir oss med.
Undertittelen «En reise i norsk arkitektur» treffer godt. Butenschøn starter i kapitlet «Hjemmefra» hos gammelkjøpmannen i hjembygda Ytre Enebakk. Han vender tilbake dit i siste kapittel der han tar for seg folkeskolen slik den var på 1950-tallet.

Underveis har han gitt oss en oversikt over arkitekturfagets utvikling i Norge fra 1800-tallet fram til det nye Munchmuseet i Oslo. Det har sannelig vært en reise med oppturer og nedturer. Butenschøn skriver engasjert og velskrevet om bygg og arkitekter han liker. Særlig godt synes jeg om kapitlene om offentlige plasser og kirkebygg. Torgallmenningen i Bergen og den katolske St. Halvardkirken i Oslo utropes som eksempler på fremragende arkitektur. Ellers skriver Butenschøn begeistret og personlig om nøkterne etterkrigsboliger og ditto hytter.

Men han retter også en vred pekefinger mot byggverk og utbyggere han ikke liker. Det rammer mye av det som bygges i dag: triste offentlige kontorbygg, kjøpesentre og boligområder i storbyene. Her har utbyggerne fått for stor makt uavhengig av arkitektfaglige betraktninger. Men kritikken rettes også mot egne fagfeller som opptrer som bedrevitere overfor «folk flest».

Butenschøn skriver svært godt uten bruk av fagsjargong. Vi blir kjent med flere av de beste norske arkitektene etter 1945, men til tider hengir han seg til oppramsing av arkitektnavn som de fleste av oss neppe har noe forhold til. Boka har dessuten gode fotografier av Sigurd Fandango og en rekke andre illustrasjoner som bidrar til en god leseopplevelse.

Krigsrealisme kombinert med surrealisme i Danzig dazumal
Romanen kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by: Fristaden Danzig (1920-39) har siden 1945 vært den polske havnebyen Gdansk.

Forfatteren kombinerer nitid realisme med fantasirike fabuleringer i hovedpersonen Oskar. Fra han var tre år har han nektet å vokse og dessuten utviklet visse magiske evner. Han har dessuten beholdt et naivt syn på verden som gir opphav til en rekke absurde og humoristiske scener mot en dyster bakgrunn av nazifisering og verdenskrig i første og annen bok. I tredje bok er handlingen lagt til vesttyske Düsseldorf der Oskar nyter godt av etterkrigstidens økonomiske under samtidig som han utsettes for traumer og spøkelser med rot i nær fortid.

Dette er en fascinerende, men også krevende roman som det tok tid å komme gjennom. Alt i alt en stor leseopplevelse. Se ellers diskusjonen om boka nedenfor. (Lest i Lesesirkel 2021).

Blikktrommen - noen ettertanker.
Nå som jeg/vi har lest oss gjennom denne utfordrende romanen, har jeg fått svar på noen av spørsmålene som meldte seg underveis. Flere av dem gir fortelleren Oskar selv:

• Selvmotsigelser og overdrivelser
  Som det heter på side 242 i min utgave etter angrepet på det polske postkontoret (som virkelig fant sted): «i en knapp og sammentrengt stil har det lykkes [Oskar] å overdrive, uten direkte å lyve.»
• Handlingen i boka
  På slutten av boka, side 590, finner vi et kort avsnitt som oppsummerer Oskars livsløp så langt. Den er skrevet i samme stil som kirkens trosbekjennelse og ender med et «Amen». Slike innslag kan ha bidratt at noen lesere i 1959 fant teksten blasfemisk.
• Symboler eller huskeregler?
  På side 588 der Oskar forbereder seg på å bli arrestert, strømmer en rekke forskjellige lukter mot ham: vanilje, sardinolje, eau de cologne, kanel og desinfeksjonsmidler. Hver av dem hjelper ham til å huske karakterer som vi har møtt i romanen: Maria, moren, Bronski, Roswitha og Faijngold. Tilsvarende gjelder blikktrommen: Den må pleieren Bruno på sykehjemmet ta fram hver gang Oskar vil fortelle om sitt liv; slik fungerer trommen som en minnebank.

Lettlest, saklig og opprørende.
Forfatteren skriver i journalistisk stil om behandlingen av norske kvinner som fikk barn med tyske militære og sivile under 2. verdenskrig. Det vil si hun tar utgangspunkt i fem enkelthistorier der hun har hatt anledning til å intervjue mødrene selv eller deres etterkommere. Ellers har Aarnes gjort grundige undersøkelser i arkiver og det som tidligere er skrevet. Dette ga meg et fyldig bilde av «tyskerjentenes» vanskelige situasjon både i tiden under og etter krigsavslutningen 1945.

Alt i alt leser jeg boka som en sterk anklage mot norske autoriteter, enten de er vanlige leger, psykiatre eller embetsmenn. De får skylden for å ha bidratt til unødvendig lidelse blant mennesker som ikke hadde gjort noe straffbart. La oss håpe at vi har blitt litt klokere. Selv har jeg truffet enkelte norsk-tyske familier som tilsynelatende har klart seg bra.

Blikktrommen.
Takket være forlenget lesetid har jeg også klart å fullføre løpet. Romanen har hele tiden vekslet sømløst mellom det nitid realististiske til det fabulerende og fantastistiske. Etter den skremmende handlingen i Annen bok, virker Tredje og siste bok som et rolig etterspill, iallfall til å begynne med, ikke minst fordi hovedpersonen tilbringer mye av tiden i sykesengen.
Likevel, den naive eller uskyldige tiden i Danzig er forbi; det virker som om Oskar er blitt voksen og kan klare seg selv. I Düsseldorf, Vest-Tyskland, gjelder det personlige initiativet, noe som etter valutareformen 1948 gir god uttelling.

Likevel henger fortiden over ham. Oskar har mistet nesten hele sin familie og omgangskrets. Med det følger den overlevendes skyldfølelse for flere av dødsfallene. Forholdet til kvinner virker mer og mer forstyrret og uforløst med katastrofale følger. Behovet for å fortelle om fortiden forsterkes nok da han møter den jevnaldrende Klepp som ikke en gang aner at det har eksistert noe Danzig.

I motsetning til flere andre tyske forfattere (Mann, Goethe, Hesse, Roth) som lar sine hovedpersoner dø eller forsvinne i mørket, får Günter Grass oss til å føle en viss optimisme på vegne av sin lille helt på slutten av romanen. Fortsatt står alle muligheter åpne for tredveåringen, selv med den «svarte kokka» (døden?) i nærheten.

Oversettelsen til Trygve Greiff flyter stort sett godt, men virker til tider litt gammelmodig i språkformen.

Siden hovedpersonen i Blikktrommen er en selverklært upålitelig forteller, kunne en tro at eksemplet du har funnet, skulle gi oss forskjellen mellom en «sann» og en «usann» fortelling. Men i likhet med flere her har jeg hittil ikke funnet noe klart mønster i bruken av «jeg» eller Oskar om hovedpersonen.

Blikktrommen.
Katastrofen som varsles i første bok, kommer til full utfoldelse under Verdenskrigen 1939-45 i annen bok. Riktignok er det også her en rekke humoristiske og absurde scener som når Oskar slutter seg til en varietétropp som underholder tyske soldater i det okkuperte Frankrike. Hjemme igjen i Danzig våren 1945 virker det som alle krigens aktører dukker opp i familien Matzeraths boligstrøk: sovjetiske soldater av alle nasjonaliteter, polske partisaner og den jødiske overlevende Fajngold fra utryddelsesleiren Treblinka. Merkeligst er Oskars rolle som leder av en ungdomsbande som tilsynelatende opponerer mot naziregimet i dets siste dager. Overgrep og drap driver etter noen måneder de gjenværende i den etterhvert lille familien på flukt vestover. Denne reisen viser seg også som et mareritt.

Alt i alt en grusom historie, men sett fra én vinkel. Historiske framstillinger av forholdene på østfronten ved krigens slutt peker på at de egentlig var mye verre. Se for eksempel Keith Lowe: Råskapens Europa (2013). Grass er inne på noe av det samme i I krabbegang (2003) om torpederingen av passasjerskipet «Wilhelm Gustloff» der 9 000 flyktninger fra Danzig og Øst-Prøyssen mistet livet.

Blikktrommen er full av overdrivelser og magisk realisme, men også temaer som bare antydes eller underkommuniseres. Var lille Oskar i risikosonen for eugeniske eksperimenter? Etter Oskars hjemkomst til Danzig på slutten av krigen får vi vite at faren Matzerath fikk en rekke brev og besøk fra helsemyndighetene om sønnen. Disse henvendelsene ble konsekvent avvist uten at vi får vite stort mer. Uten nærmere utdyping konkluderer Oskar med: «Jeg kom ikke på anstalt» (i kapitlet «Kristi etterfølgelse).

Mens romanen som helhet kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by, viser Grass etter min mening her til tendensen til å minimalisere eller bagatellisere de verste trekkene ved naziepoken. På tysk finnes det flotte ordet Vergangeheitsbewältingung for å betegne mestring av fortiden. Har vi noe tilsvarende på norsk?

Poes «The Raven» var et høydepunkt i leseboka jeg hadde i amerikansk high school. Så forskjellig fra annen lyrikk!

Blikktrommen
Det er riktig at Grass skaper en spenning mellom sin historiske detaljrikdom om byen Danzig/Gdansk og det veslevoksne blikket til hovedpersonen Oskar. Som barn registrerer Oskar at en polsk elev blir kastet ut av en tyskspråklig skole, at en jødisk leketøysforhandler dør under krystallnatten 1938. Men Oskars naive blikk får ikke med seg den større politiske sammenhengen. Han er for liten til å velge side; han har røtter i mer enn én kultur.

I innledningen til Annen bok, gjør Grass et overraskende grep. Han skifter perspektiv fra det tyske Danzig til polakkene som forsvarer postkontoret sitt mot lokale nazistiske tropper (Heimwehr). Det er starten på 2. verdenskrig sett fra polsk side. Et av ofrene er Oskars «formodede» far Jan Bronski. Men i stedet for å skrive direkte at det dreier seg om en krigsforbrytelse, så nøyer Oskar/Grass seg med å kontatere at tyskerne gjorde alt de kunne for å skjule drapene på polakkene som overga seg.

Enkelthendelser blant Oskars familie og venner på slutten av første del av Blikktrommen synes å varsle den store katastrofen som nærmer seg. Men på et monument i Gdansk sitter lille Oskar og forfatteren Günter Grass svært så fredsommelig på en parkbenk.
.
Skulpturene av Sławoj Ostrowski ble laget i 2002, men monumentet ble først ferdigstilt 2015 etter forfatterens død.

Spenning mellom tysk fortid og nåtid.
Denne komplekse boken fletter sammen den tragiske skjebnen til jødene i Danzig (Gdansk) 1933-1945, historien om den fiktive karakteren og vennen til Danzig-jødene, Hermann Ott, med forfatterens egen deltakelse i det vesttyske 1969-valget. Et valg som for første gang brakte sammen sosialdemokratene i SPD og de liberale i FDP til makten under ledelse av Willy Brandt. Men beretningen om den vellykte kampanjen fenger lite så mange år seinere. Forfatteren har større hell med i å vise diskontinuiteten mellom førkrigs- og etterkrigstidens Tyskland. Perioden 1933-45 medførte mange ødelagte liv, også blant de ikke-nazistiske overlevende. Forfatteren selv er et unntak, men da denne boken ble utgitt første gang i 1972, hadde Grass ennå ikke fortalt den fulle sannheten om sin egen deltakelse i andre verdenskrig. (Bok lest 2009).

Tidligere kunne jeg lese så mange som fem bøker samtidig, men dette har jeg for lengst gått bort fra, siden det rett og slett ble for mye å holde styr på. Og det var ganske vanlig, som du skriver, av noen av dem fikk mer oppmerksomhet enn andre (f-eks pga mer underholdningsverdi, spenning mm). Det var også vanlig at minst en av de 5 bøkene ble lest mer overflatisk.
Derfor har jeg satt en grense på maks to bøker samtidig, gjerne en skjønnlitterær bok og en fagbok. Langt mindre stress nå :)