Bokelskere.no

Hei. Var hos lege for ikke lenge siden. Ble syk 17 des og var innom legen 2 januar. Tenkte det måtte være noe annet enn influensa. Det viste seg å være magekatarr og det kan man være svimmel av. Men syns bare at jeg har vært svimmel veldig lenge og er ikke i stand til å gjøre noe særlig. Vært sykmeldt siden 2 januar og er veldig lei. Jaja, det skal vel ikke være lett å være menneske bestandig:)

Det er jeg som er syk og sykmeldt i disse dager. Lever som en 95 åring for tiden. Har vært sykmeldt i det siste på grunn av konstant svimmelhet. Skal endelig på MR førstkommende mandag. Så greit med foreldre nå siden jeg ikke klarer så mye selv nå. Det føles ut som om jeg er full hele tiden;) ikke bra. Skal helt sikkert ikke lese mye når man er svimmel, men jeg klarer ikke å leve uten bøker:) hvis noen har gode råd mot svimmelhet så tar jeg i mot det:) God lesehelg, alle sammen:)

Siden jeg er hjemme hos mor og far for tiden grunnet sykdom blir det litt andre bøker enn de som er oppført på bloggen. Leser for tiden Odd Thomas av Dean Koontz. Tenker jeg blir ferdig med den i dag. Har ikke mange sider igjen. Og er ikke sikker på hva jeg skal lese etterpå. Tar det som det kommer:)

Min første bok i år ble tilfeldigvis Sommerdøden av Mons Kallentoft. Litt ironisk at i boka ble det mye syt om hetebølge mens her i virkeligheten var det mellom - 10/12 grader. Jaja, litt kontraster må man jo ha i livet ...

Jeg er så enig så enig. En god stund siden jeg har lest den, men husker den fremdeles godt:)

Aldri forlat hovedstien. Aldri!

Fire menn i midten av 30 - årene, er i svenske skoger for å oppleve en annen kultur og litt spenning. Disse mennene møtes en gang i året for å finne på noe sammen, og denne gangen drar de til Sverige. De vil oppleve skandinavisk natur. Disse fire mennene er mildt sagt forskjellige. To av mennene har blitt tykke og late oppgjennom årene, og dermed bestemmer gjengen seg for å ta en såkalt snarvei. Det skulle de aldri ha gjort ...

På youtube får man alltids gode bokforslag av forskjellige bokfolk som deler videoer om deres nye bokinnkjøp/mottakelser og omtaler. På den måten ble jeg oppmerksom på The Ritual. Jeg har lest mye grøss gjennom årene og selv om jeg har lest mye grøss av forskjellige forfattere, hadde jeg aldri før hørt om Adam Nevill. Men det gjorde ikke noe. Jeg liker å lese noe av forfattere jeg aldri har hørt om og utvide horisonten som leser. Jeg vil ikke lese samme sjanger og bøker av samme forfatter hele tiden. Det blir kjedelig i lengden, derfor er det kjekt med litt variasjon.

Og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg leste noe av denne forfatteren og nettopp denne boka. Jeg leste den ut på kort tid. Det er sjelden jeg leser grøssere som gjør meg stressa eller gir meg horrible anelser. Jeg har lest så mye grøss oppgjennom årene at jeg reagerer nesten ikke på noe, men følte at jeg virkelig ble dratt inn i denne historien på en eller annen måte. Nevill skriver på en fryktelig engasjerende måte at leseren lett blir dratt inn i karakterenes opplevelser. Man er på en måte med i historien selv. Jeg følte at jeg var i den skogen sammen med Luke og de andre. Jeg følte den samme frykten og sansene som de karene gjorde.

Personlig likte jeg første halvdel av boka bedre enn den siste. I den første halvdelen var atmosfæren mer intens. Jeg likte guttas observasjoner og beskrivelsen av skogen og guttas frykt var beskrivende god. Jeg følte frustrasjonen, desperasjonen og deres kamp mot å finne en vei ut av den skandinaviske skogen. I neste halvdel, uten å avsløre for mye føltes det litt som å lese en helt annen bok og den samme spenningen som den første halvdelen uteble litt. Men spenningen var høy nok til at jeg ville vite hvordan dette marerittet ville ende for disse gutta. Av de fire gutta som har forvillet seg i den mørke, døde skogen er definitivt Luke. Jeg kunne se meg selv litt i ham på en måte. En del skuffelser i livet. Innebygd sinne. Ville livet ha vært annerledes hvis man hadde tatt litt andre valg? Jeg likte ham veldig godt. Selv om han har sine skuffelser så prøver han bare å leve livet sitt på best mulig måte likevel. Samme hvordan det går.

The Ritual er en engasjerende, spennende og atmosfærisk grøsser som er lett å bli en del av. Nevill beskriver den dystre skogen og mennenes frustrasjon så godt at det føles ut som man er en del av den håpløsheten selv sammen med denne gjengen. Man vil bare ut av den skogen så fort som mulig, men fins det en vei ut eller er det bare endeløs med skog?

Så .... noen som vil dra på campingtur, eller?

Det er ikke bare, bare å være tenåring ...

Møt Charlie. Han er en fersk High School elev, som kan virke noe forvirrende og svært usikker til tross for at han er meget intelligent. Men det å være intelligent er ikke alltid nok. Sosialt sett strever han med å passe inn. Han er en fyr som ser på at andre lever livene sine, men selv vet han ikke hva han vil eller hvor han skal begynne. Det eneste han vet er at han er lei av å være på sidelinjnen, være et slags veggpryd. Han vil leve livet sitt han også, men han vet bare ikke hvordan. Det er ikke like greit å være sjenert og må anstrenge seg litt ekstra for å bli akseptert blant andre. Han får noen få venner og tar en dag av gangen. Men for det meste virker det som om han blir kastet inn i den ene kompliserte situasjonen etter den andre. Typisk High School.

Men han har da sine lyse sider, nemlig interessen for bøker. Han får bøker av en lærer som han ser opp til og blir knyttet til bøker som betyr mye for ham. De er hans virkelighetsflukt. Han er smart og denne læreren vil at Charlie skal vite det gjennom å skrive bedre bokrepotasjer. Mellom skolejobbingen tilbringer han tiden med de få vennene han har og skaper sosiale bånd med dem. Hjemme er det heller ikke så lett hvor han må "konkurrere" med storebroren sin som er en stor stjerne på College innen Amerikansk fotball genren. Charlie føler at han ikke har noe å konkurrere med. Ikke nok med det. Han har også sine bekymringer for søsteren som har en kjæreste som slår henne.

Som sagt det er ikke lett å være ung og Charlie er et godt eksempel på det. Hva gjør man i forskjellige situasjoner? Og hva må til for å passe inn i forskjellige miljø?

The perks of being a wallflower har nettopp blitt filmatisert og blant bokfolk på youtube har denne boka mildt sagt blitt hyllet. Jeg ble meget nysgjerrig og ville derfor lese boka selv, finne ut hvorfor denne boka er så populær og kanskje like den like godt som "alle" andre. Jeg begynte å lese den med store forventninger, noe som selvfølgelig er dumt for da kan man lett bli skuffet, og det ble jeg dessverre når det gjalt denne romanen.

Jeg liker vanlige romaner, oppvekstromaner osv Jeg leser ikke bare grøss og fantasy selv om det er det jeg leser mest av. Jeg er veldig altetende innen litteratur og liker å utvide horisonten. Nå var det lenge siden sist jeg leste en roman og følte at det var på tide.

Men det endte opp med at jeg ikke likte The perks of being a wallflower fullt så godt som jeg hadde håpet på. Starter alltid en bok med et åpent sinn, men det hjalp ikke. Jeg likte konseptet og noen av karakterene i boka, men jeg kunne bare ikke fordra Chobskys skrivestil. Tanken på at hele historien er skrevet i brevformat (jeg likte tanken på det) så syntes jeg bare at Chobskys skrivemåte var rett og slett irriterende. Det er vanskelig å forklare skrivemåten hans. Den er jo veldig enkel. Ikke noe galt med det. Men alt føltes på en måte så oppsummert, uekte og til tider masete. Følte heller ikke at jeg ble godt nok kjent med Charlie til å bry meg nok om ham. Ja, jeg kjener meg litt igjen i ham. Jeg var også utstøtt på skolen, var den som hadde det vanskelig for å tilpasse seg og bli kjent med andre. Grunnen var at jeg også var temmelig sjenert, men jeg var person som likte å være for meg selv i stedet for å være sammen med andre. Så jeg vet litt hvordan han har det i enkelte deler i boka, men likevel syns jeg at det var litt vanskelig å få tak i ham.

The perks of being a wallflower var en ok leseopplevelse, men ikke noe annet enn det for meg. Den vil helt sikkert treffe andre bedre på en eller annen måte.

Litt lei av evig mas om hvor varmt det er nesten gjennom hele boka, men har sansen for politietterforskeren Malin Fors. En tøff dame.

Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må jo bare være spennende, ikke sant?

For ikke lenge siden avsluttet jeg The Summoning, den første boka i Darkest Powers - triologien og kunne ikke vente med å lese fortsettelsen. Og jeg var så heldig å bli kontaktet av Silje som var så snill og sendte meg bok nummer to og tre i serien. Tusen takk! Det var veldig snilt av deg. Setter stor pris på det. Det skal du vite.

Oppfølgere er som kjent for å være litt skremmende, spesielt hvis første bok åpner en serie med et knallbrak. Det gjorde det med The Summoning. Det var noe forfriskende med konseptet innen ungdomsmålgruppen. Mye ungdomslitteratur er mye av det samme. En 16-17 årig jente finner ut at hun har spesielle evner, forelsker seg i en fyr som gjerne også har spesielle evner. Høres kjent ut, ikke sant? Dermed er det godt å lese litt ungdomslitteratur som skiller seg litt ut i mengden slik at det ikke føles ut som om man leser det samme hele tiden. Det blir jo temmelig kjedelig i lengden. Det blir det i hvert fall for meg. Jeg som leser trenger variasjon.

Selv om denne triologien også handler om en ungjente med helt spesielle evner, så klarer konseptet likevel å skille seg litt ut. Det er noe forfriskende med det som jeg ikke har tenkt å si så mye om i redsel for å avsløre for mye.

The Awakening er fortsettelsen om tenåringsjenta Kelley Armstrong som strever med å stole på folk rundt seg. Etter en grusom hendelse på skolen blir hun sendt til et hjem for trøblete tenåringer. Huset kalles for Lyle House og folka som styrer det huset kaller seg for Edison-gruppen. I slutten av forrige bok rømmer Chloe og noen av disse ungdommene huset. Hun har nettopp funnet ut at tanten hennes er innblandet i Edison - gruppen og føler at hun ikke kan stole på noen. Hvor skal hun og vennnene flykte for å komme i sikkerhet?

Som sagt likte jeg første bok i serien meget godt. Den ga meg et godt førsteinntrykk og jeg ville ha mersmak. Og dermed var forventingene til bok nummer to skyhøye, noe som kan være ødeleggende for en leser enkelte ganger, og det var det dessverre denne gangen. The Awakening er ikke en av de verste oppfølgerne jeg har lest, men heller ikke den verste. Det er bare det at den hadde ikke like mange spenningskurver som den første boka. Det var ikke i nærheten en gang. Det var mange dødpunkter. Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må da være spennende lesestoff, og tenkte at jeg ville være med på en spennende reise. Men det endte opp med at jeg kjedet meg store deler av den reisen. Jeg hadde forventet meg noe mer, men jeg vet ikke helt hva. Selv om Chloe er en stor filmfan og beskriver alt som en film, så ble det likevel litt masete at hun sammenlignet stort sett alle hendelser som en film. Det ble på en måte litt oppbrukt og gjentagende i lengden til det kjedelige. Jeg vil bli kjent med Chloe på en annen måte enn bare den filmelskeren hun er. Komme litt mer i dybden og kanskje vite litt mer om bakgrunnen? Det samme gjelder vennene hennes. Savner å få bedre kjennskap til dem. Komme under huden på en eller annen måte.

Bortsett fra det er The Awakening en stabil oppfølger med noen høydepunkter som gjør til at jeg har lyst og kommer til å lese tredje og siste bok også. Må jo bare få med meg hvordan alt kommer til å ende. Sånn er det å være nysgjerrig.

Kan skryte på meg at der har jeg vært to ganger:) Meget vakker by, spesielt på kveldstid.

Hva gjør man når en gal morder er på flukt? Kan man da føle seg trygg?

Dette er er en bok som er litt vanskelig å forklare. For det første er den bisarr (tro meg, jeg er vant til bisarre bøker), men den var ikke bare bisarr, den var også temmelig sær ... Jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal beskrive innholdet til tross for at jeg hittil har lest en del Laymon bøker. Men jeg skal prøve å forklare innholdet så enkelt som mulig uten å avsløre noe ...

En hodeløs kvinne blir funnet ved en sjø og to personer er vitne til en mann som stikker av fra åstedet. Hvem er mannen og hva vil han med kvinnens hode?

Mer vil jeg egentlig ikke røpe. Boka er jo så kort. Den er på bare 309 sider, og selv om boka besto av en del spennnende sider, må jeg dessverre si at dette ikke er en av Laymons beste. Han var ingen kvalitetsforfatter. Han var en B-versjon av Stephen King. King er på mange måter kvalitet, da snakker jeg om; skrivemåten, oppbygging av historier og originalitet. Mens Laymons bøker er som å se en underholdende skrekkfilm fra 80 - 90 tallet. Ikke noe galt i det. Jeg elsker skrekkfilmer fra 80 - 90 tallet. Også tiden før og etter. Når det gjelder bøkene av Laymon må man bare glemme hjernen og bare la seg rive med av underholdning istedet for fornuft. Man vet hva man får og uansett hvor usannsynlig det er, må vi bare på en eller annen måte akseptere det. Vi må bare tro det forfatteren skriver uansett hvor usannsynlig alt virker. Det er slik en bok som Among the missing er.

Det som var litt spesielt og artig var å finne navnet mitt. Jeg har aldri mitt liv møtt noen personlig som har samme navn som meg. Trodde Ina var et ganske vanlig navn, aldri møtt på en eneste navnesøster. Derfor var det litt overraskende at en av personene i boka hadde samme navn som meg. Første gangen jeg opplevde det i en bok var i Unni Lindells; Honningfellen for noen år siden.

Både i Honningfellen og Among the missing ble Ina beskrevet som en helt annen person enn meg, men morsomt å finne navnet sitt likevel. I Among the missing var det til og med et helt kapittel kalt Ina. Ikke verst det ...

Grunnen til at Among the missing ikke nådde helt til topps for meg var at mye manglet for min del. For det første ble jeg ikke så godt kjent med karakterene som jeg hadde ønsket. De fremsto for flate for meg og derfor brydde jeg meg ikke noe særlig om dem. Syns også at denne boka ble for tynn i forhold til andre bøker jeg har lest av Laymon. Da snakker jeg ikke om sidetall, men selve innholdet. Det var ikke mye som sjokkerte og jeg syntes mye av det som skjedde ble gjentatt flere ganger til det kjedelige.

Selv om Laymon på sin tid var en underholdende forfatter, foreslår jeg for nyebgynnere å lese en annen bok av ham. Husker at Blood Games var temmelig underholdende. I hvert fall en av de bøkene jeg husker aller best av ham.

Joda, er jo enig at ikke alle bøkene har holdt helt mål, men så er det jo en veldig lang serie også da. Men likevel syns jeg det er en koselig serie som jeg på en måte har blitt avhengig av siden jeg har vært fast leser av den de siste årene. Kommer til å savne Amalie og gjengen jeg:)

Litt vemodig å tenke på at denne bokserien snart tar slutt. Bare ti bøker igjen av denne serien og så er det slutt. Småtrist i grunn ...

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

Hva er galt med å være "unormal"?

En alvorlig hendelse på skolen gjør til at Chloe Saunders blir sendt bort. Hun blir plassert sammen med andre fremmde tenåringer i et slags rehabhjem (Veldig bra forklart, Ina ...). Det disse tenåringene har til felles er at de har overnaturlige evner og blir observert av et legeteam. Men det er noe mystisk med dette Lyle Huset som det kalles. Noe som ikke helt stemmer. Det er noe de skjuler, men hva?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne triologien. Ikke var det bare den spennende boktraileren som fikk meg til å sikle etter bøkene, men mange bokbloggere har rost denne boka og resten av triologien opp i skyene. Og ettersom det virker som om de fleste har lest disse bøkene allerede, så hvorfor ikke jeg også? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe. Men etter litt nøling så tenkte jeg, hvorfor ikke? Og nå har jeg endelig alle de tre bøkene i hus. Det er jeg glad for siden jeg er ferdig med den første boka i serien som for meg var veldig lovende.

Det er meget viktig at første boka i en serie er drivende for å gi mersmak og det gjorde definitivt denne. Hvorfor? Boka var på mange måter veldig vanskelig å legge fra seg. Den var meget spennende, hadde mange interessane karakterer som jeg gjerne vil bli bedre kjent med og et fengende konsept. Dessuten skriver Kelley Armstrong godt. Ungdomsbøker har en tendens til å ha et lett språk, nesten altfor lett, mens hun klarer å skape litt dybde samtidig som å ha litt ungdommelig språk. Vet ikke om dere skjønner helt hva jeg mener? Vanskelig å forklare, men, men ... Det er ikke så farlig,

Jeg storkoste meg med denne boka så lenge den varte og er glad for at det ikke er helt slutt. To bøker til i seren venter på å bli lest og jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette blir spennende!

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Å få en Halloweenfestinvitasjon er jo bare hyggelig, eller? ...

For mange år siden skjedde det et forferdelig mord i byen Ashburg. En hel familie ble slaktet på en forferdelig måte og morderen ble aldri funnet. Siden har huset stått tomt. Men flere år senere når Halloween nærmer seg, får mange en invitasjon til en Halloweenfest som arrangeres i nettopp det huset. Det kommer vel til å bli en kul Halloweenfest eller er det bare en dårlig spøk?

Denne boka hadde jeg egentlig planlagt å vente med til i neste måned, men nysgjerrigheten ble for stor. Jeg greide dermed ikke å vente. Det er lenge siden jeg har lest en Richard Laymon bok og kjente det var på tide å lese noe av ham igjen. Tidligere har jeg lest: The night in lonesome October, No Sanctuary og Blood Games. Alle rare og litt sære skrekkbøker kan man si ...

Laymon er ikke så kjent som jeg skulle ønske han var. For dere som liker Stephen King (som meg) ville nok ha fått sansen for bøkene hans. Han er en slags B - versjon av Stephen King. Bøkene til Laymon er langt i fra alvorlige, men legger mest vekt på bisarr underholdning. Det er som tatt ut av skrekkfilmer fra 80 - tallet. Alt kan skje uansett hvor usannsynlig det er. Det er deilig å lese slike bøker og se slike filmer av og til. Ikke alt trenger å være like sannsynlig og realistisk hele tiden. Derfor er det litt befriende å lese Laymon bøker.

Dermed var det godt å lese noe slikt av ham igjen. En skrekkbok uten hemninger. Av og til er det godt å lese slike bøker. Glemme kvalitetskriving og bare la seg underholde av selve historien. Det fikk jeg av Allhallow's Eve og jeg storkoste meg! Brukte heller ikke mange dagene på å lese den ut heller. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Richard Laymon er den perfekte forfatteren hvis du vil ha avslappende, bisarr og festlig skrekkunderholdning! Jeg kommer definitivt til å lese enda flere bøker av ham.

Det var nettopp derfor boka var så vakker. Den var så ærlig og åpen både på det gode og det vonde som skjedde. Ærlig og brutalt. Skulle ønske det var flere slike bøker og jeg håper han ikke gir opp forfatterkarrieren med bare denne boka for han har skrivetalent. Ingen tvil om det:)

Skulle ønske jeg fikk sjansen til å lese Shantaram for aller første gang igjen. Vakker og vond bok om du skjønner hva jeg mener.