Bokelskere.no

Sjarmerende horror i kjent stil

Fremdeles god underholdning til tross for at jeg har lest den før.

Gjensyn med gamle favoritter
Det er svært sjeldent at jeg leser bøker om igjen for jeg foretrekker å huske de som de var, for jeg glemmer aldri en handling i bøker samme om det går femten år, eller tjuefem år. Det har ikke noe å si hvor lenge siden jeg leste en bok for husker den godt uansett. Men av og til blir man nysgjerrig av å lese bøker om igjen som man leste i oppveksten og sjekke om man liker dem like godt i voksen alder eller ikke. Så jeg har begynt å lese Casino Grøsser serien på nytt igjen. (Casino Grøsser er skrevet av forskellige forfattere og består stort sett av enkeltstående bøker). Jeg har tolv av de bøkene. Vet det ble utgitt over hundre, men jeg har bare tolv av dem og tenkte å lese de tolv igjen, og den første jeg valgte var Skrekkens hus av Hugh Zachary.

Familien Whitney finner drømmehuset ved en tilfeldighet i Mississippi, eller det er rettere sagt Jean Whitney som oppdager det og hun blir forelsket i det med en gang. Det er et historisk hus som kalles Yankee - huset og ligger øde til i en dal. Familien Whitney besteår av elskverdige foreldre og to døtre, og hele småbarnsfamilien går godt overens. De overtar det eldgamle huset som har vært ubebodd svært lenge og pusser det grundig opp. Det tar ikke lang tid før de finner seg til rette. Men det tar ikke lang tid før merkelige ting begynner å skje. Noen i familien føler at de ikke er alene. Små merkelige ting begynner etter hvert å skje, men er det bare innbilning? Er det normalt at ting flytter på av seg selv og høre lyder som ligner på skritt? Og hvorfor er den ene datteren deres så redd for trappa? Familien Whitney blir kjent med en ung fyr som leter etter gamle ting ved hjelp av en metalldetektor. Familiens far, Vance, blir nysgjerrig og sammen blir de hekta av å lete etter ting i området ved huset, og det skulle de aldri ha gjort ...

Kjent oppskrift, men sjarmerende
Dette høres kanskje ut som en typisk skrekkhistorie, og det er det også, hverken mer eller mindre, men det jeg likte med denne horrorboka er at det har litt historie i seg. Man blir tatt tilbake til en spennende tid som jeg ikke skal si noe om for å ikke avsløre noe. Det morsomme med horrorbøker og horrorfilmer er at det er typisk når noen faller for et gammelt hus og renoverer det, så er prisen for det at de blir hjemsøkte. Det er tydelig at spøkelser fra fortiden ikke liker forandringer, for dette er et typisk trekk i horrorsjangeren. Så neste gang du skal renovere et hus, ett gammelt et, så tenk deg om to ganger før du gjør noe som helst.

Bortsett fra historiedelen var denne horrorboka noe standardmessig; De begynner å tvile på hverandre og seg selv. Skal de flytte eller ikke flytte? Er man blitt gal eller ikke? Typiske faser mange karakterer går gjennom i horrorbøker og filmer i samme sjanger når skremmende og uforklarlige ting skjer. I denne boka var det intet unntak.

Det var interessant å lese om hvor forskjellige alle familiemedlemmene var. Familiefaren Vance er en ganske avslappet fyr som ikke tror på alt mulig, og har en fast jobb å gå til. Han er en veldig rolig og realistisk fyr på mange måter. Moren Jean er hjemmeværende med jentene, elsker å renovere og alt som har med interiør å gjøre, og er veldig huslig av seg. Hun liker å være den som styrer og steller. Men hun har lett for å bli sårbar og få bekreftelse og støtte av andre. Døtrene Min og Ridey er også veldig forskjellige, men det er heller ikke noe nytt at søsken kan være temmelig ulike på alle måter. Den ene av dem er den som tar det som det kommer, men er kanskje ikke så tøff som hun gir seg ut for å være likevel, og den andre er mer sårbar og observant til det som skjer rundt seg, og kan føle at noe er galt eller at et eller annet vil skje.

Jeg var femten år første gang jeg leste Skrekkens hus av Hugh Zachary og det er atten år siden. Noe som aldri har forandret seg er at jeg ikke blir lei av horror. Ikke alt innen horror er bra, men man kan ikke ta alt så seriøst. Noen bøker og filmer fra den sjangeren skiller seg ut med kvalitet, mens andre gjelder det det omvendte, men likevel kan det være underholdende. Jeg likte denne boka, Skrekkens hus hakket bedre som femtenåring, men den er slett ikke verst nå heller som gjenlesning. Selv om jeg hadde lest den før og kjente til handlingen svært godt, så gjorde det ikke noe. Den var fremdeles underholdende. Det som ikke traff meg helt er at enkelte scener som skulle være noe uhyggelige og skremmende, egentlig ble en smule komisk, selv om det kanskje ikke var meningen. Alt i alt en god horrorbok, men den ble bare ikke mørk nok.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

En real horrorfest

Har lenge ønsket å lese Rosemary's Baby, og nå er det gjort. Jeg angrer ikke!

Tidlig interesse for horror
Mon skulle tro at livet mitt ikke besto av annet enn horror, og det gjør det heller kanskje ikke. Det er det jeg ser og leser mest av. Prøver å se filmer fra forskjellige sjangere og det samme gjelder bøker, men alltid havner jeg tilbake til horror og andre mørke sjangere. Jeg startet med å lese horrorbøker og se horrorfilmer da jeg var veldig liten. Flere enn meg har vel sneket seg til å se horrorfilmer og lest horrorbøker selv om man var for ung, og jeg har alltid hatt en forkjærlighet til horror. Ved siden av å se horrorfilmer leste jeg Grøsserne (Goosebumps), og andre bøker av R.L. Stine, jeg leste også bøker av Stephen King (min forfatterhelt) og Dean Koontz, før jeg oppdaget andre horrorforfattere i tillegg. Jeg begynte å lese voksenbøker innen horrorsjangeren også veldig tidlig, så det var visst en sjanger som fascinerte meg veldig av en eller annen grunn.

Nå som jeg er voksen er det lenge siden jeg har blitt skremt av noe som helst. Jeg har lest mange horrorbøker og sett så mange slike filmer at jeg er vel kurert. Nå ser jeg dem for underholdningens skyld. Riktignok var horrorfilmer bedre før i tiden fra 60 - tallet til slutten av 90 - tallet. Noen gode kommer nå også, men det er sjeldnere mellom hver gang og de har ikke den samme skremselseffekten. Rosemary's Baby er en av filmene jeg så ganske tidlig og er en av mine favoritter. Jeg har selvfølgelig sett den flere ganger, men dessverre aldri lest boka - ikke før nå, og angrer ikke på at jeg gjorde det.

Selve plottet
I Rosemary's Baby møter vi Rosemary (selvfølgelig) og Guy Woodhouse som er lykkelig gift og som har kjent hverandre lenge. De er på leting etter et større sted å bo i og med at de planlegger å stifte familie etter hvert. Guy er skuespiller, men sliter litt med å få roller. Han har ikke verdens største selvtillit når det gjeler hans eget yrke. Rosemary er hjemmeværende, gjør huslige oppgaver og ser det positive i ting. Hun liker å stelle og styre. De gleder seg til å finne et nytt sted å bo og de får endelig en leilighet i Bramford. Bramford er et gammelt bygg med flere leiligheter i og det bygget er i New York. Det de ikke visste fra før er at nettopp i det bygget, har det skjedd mange forferdelige hendelser flere år tilbake. Den har en mørk og dyster bakgrunnshistorie. Etter å ha hørt noen av disse historiene av Hutch (en god venn av dem), mens Guy og Rosemary er i bestemmelsesperioden, om de skal ta leiligheten eller ikke, bestemmer de seg til slutt for å ta leiligheten til tross for byggets mørke fortid. De blir også kjente med det gamle paret; Castavet. De virker noe eksentriske og nysgjerrige, men hyggelige. Og som tittelen avslører (ikke jeg), blir Rosemary gravid. Svangerskapet blir alt annet lett, og hun blir virkelig satt på prøve, og hvorfor er Castavets paret så interessert i hennes svangerskap? Er hensiktene deres gode eller dårlige?

Det er så mye man kan si om boka at man ikke vet helt hvor man skal starte. Jeg kan begynne med å si at jeg likte forholdet mellom Guy og Rosemary veldig godt. Spesielt den interne humoren de delte, de småerter hverandre, og er like forelsket etter mange år. De har en fin balanse i forhold med og til hverandre. Det er umulig å ikke bli glad i dem. Litt ulikt meg som ikke er så interessert i lykke og kjærlighet.

Levins skrivemåte er bare herlig. Han skriver realistisk til tross for noe bruk av surrealisme. Han gjør karakterene levende, troverdige og spennende. Måten han skriver på er både krypende og intens på samme tid. Han har leseren i sin hule hånd. Det er også morsomt at innholdet er alvorlig og intens, men samtidig er det med satiriske undertoner, selv om det kanskje ikke er meningen. Det er humoristisk samtidig som plottet består av stor dose alvor. Det som er så synd er at boka er så kort. Den består av kun 229 sider (min utgave) og den kunne gjerne ha vært mye lenger. Når man er på det mest intense og er virkelig inn i boka, blir man skuffet over at boka tar slutt når man føler at man er godt i gang i handlingen. Jeg kunne også gjerne ha tenkt meg mer bakgrunnsstoff angående Guy og Rosemary. Det var et savn. De er herlige karakterer som man vil kjenne mer. Man får et godt inntrykk av dem, og blir godt kjent med dem underveis, men likevel ville jeg gjerne gå enda mer i dybden på dem, fordi de var såpass interessante og spennende å lese om.

Filmatisert
Rosemary's Baby ble publisert i 1967 og ble filmatisert allerede året etter; regissert av Roman Polanski med Mia Farrow i hovedrollen. Jeg har ikke tenkt å sammenligne boka og filmen noe voldsomt for nå er det lenge siden jeg har sett filmen og har ikke tenkt å se den på nytt igjen før neste uke, etter at jeg har skrevet bokanmeldelsen. Men det jeg kan nevne med sikkerhet er at filmen er mer surrealistisk enn boka, og boka har en mer nøktern fremtoning. I 2014 kom de med en nyversjon/remake (denne gang miniserie istedet for film) av original filmen, og det skjønner jeg ikke vitsen med. Hva er det med remakes for tiden? De ødelegger nesten alle originalfilmene, spesielt i horrorsjangeren med alle disse tåpelige remaksene. Tåler ikke folk å se gamle filmer lenger, og må spesialeffekter alltid være av det nyeste? Jeg bare spør ... selv foretrekker jeg originalfilmer for remakes har som regel ingen atmosfære i seg. Det blir bare som regel en kjedelig oppsummering. Det er mitt syn på det. Har ikke noe i mot hvis folk liker remakes, men jeg styrer unna og holder meg til originalene istedet.

Det var ikke meningen at dette skulle bli så langt, men sånn blir det av og til. Vil avslutte med å si at Rosemary's Baby er en saktegående, men intens horror, med snikende uhygge, herlig atmosfære, og det er den type horror jeg foretrekker, fremfor at det skal være så sjokkerende og overdrive hele tiden. Jeg liker rolige horrorfilmer og bøker best med mye atmosfære og undertoner. Rosemary's Baby er en velgjennomført horrorbok og filmatiseringen fra 1968 gjorde den verdig. Det er sjeldent.

PS: Chuck Palahniuk har skrevet en introduksjon i boka. Han er mest kjent for bøkene: Haunted og Fight Club.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg samleste Rosemary's Baby med en annen bokblogger.

Leste den for mange år siden, men husker den godt ennå. Dette er en type bok som sitter lenge i etter man har lest den:)

Liker ikke å tvinge på noe noen. Det er bare det, eller bli misforstått:)
Takk for fin tilbakemelding:) Er alltid litt redd for å tråkke noen på tærne om de føler at jeg blander meg inn. Men godt at du ikke ser sånn på det:)

Noen referanser var det, men syntes ikke det var noe overdrevent, eller noe bemerkelsesverdig:) Men så har jo forlag en tendens til å overdrive og det er opp til hver enkelt hvor nøye man er på slike ting. Jeg la merke til en del, men ikke slik at man blir opphengt i det:) Jeg var mest opptatt av karakterene og settingen for det var litt annerledes enn andre bøker fra denne sjangeren.

Ikke meningen å blande meg inn. Det er en god bok. Ga den en stødig firer. Her har jeg skrevet noen ord om den: https://bokelskere.no/tekst/303072/ Men bare hvis du har lyst til å lese, ingen tvang:)

Her plasker det ned og det har regnet av og på de siste ukene, og håper det fortsetter. Så håper det blir en lang og tidlig høst, for det er min favorittårstid. Kan fint leve uten sommeren.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Rosemary's Baby av Ira Levin. Den likte jeg godt. Har sett filmen mange ganger og for første gang så jeg den som veldig ung. Jeg startet å se skrekkfilmer veldig tidlig, og det er første gang jeg leser boka og den er like bra. Så glad jeg leste den:) Og jeg ble også ferdig med Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell.

Jeg leser fremdeles Eating Animals av Jonathan Safran Foer som jeg begynte på forrige søndag. Den må jeg lese stykkevis og delt for den er hard å lese for en dyrevenn som meg, men valgte å lese den for det er viktig å sette fokus på vonde ting også, og bli mer bevisst på omverdenen. Ikke tro at verden er perfekt og rosenrødt (noe jeg heller ikke tror, bare for å understreke det). Så det er bra at Safran Foer skrev en slik bok for det er viktig å sette ting i fokus det som er vanskelig også. Sette perspektiv på ting, og forfatteren tvinger heller ingen til å bli vegetarianer, men at det er opp til deg selv og være mer bevisst på valgene man tar og det er viktig.

Og natt til torsdag begynte jeg på Huset ved innsjøen av Kate Morton som jeg skal fortsette med, og jeg leser også en liten bok som heter Den modige lille elefanten av Jan Sæterli.

Så leser litt variert denne helga også.

Jo og den gården (som de brukte under innpsillingen) befinner seg på Byneset. Byneset er en landsbygd som tilhører Trondheim. Har selv sett gården og kjenner Byneset svært godt siden mamma er derfra:)

Ikke noe som skiller seg ut, dessverre ...

I 2014 leste jeg en annen bok av M.J. Arlidge og det var Elle melle. Den likte jeg ikke noe særlig fordi den var nærmest en blåkopi av filmen Saw. Plottet var i alle fall snarlik Saws tankegang og fremgangsmåte.

En kvinne er kidnappet og befinner seg i en kjeller et eller annet sted. Hvor er hun, hvem har kidnappet henne, og hvorfor ? Et annet sted blir en annen kvinne funnet drept på en strand som ikke er mye brukt. Kvinnen ble aldri meldt savnet. Har den kvinnen og Ruby, (kvinnen som er fanget i kjelleren), noe til felles? Vil hun bli utsatt for samme skjebne? Er det en seriemorder som leker med henne?

Ikke den beste boka med kidnapping som tema i fiksjonsverdenen
Jeg liker bøker hvor kidnapping er i fokus, også i TV - serier og filmer. Det er spennende og man undrer på om offeret kommer til å overleve eller ikke. Den beste kidnappingsboka jeg har lest er Intensity av Dean Koontz. Kidnappingshandlingen i den boka var virkelig spennende og kidnapperen var en så sterk og original karakter at man bare måtte lese videre, så den boka leste jeg ferdig veldig fort, husker jeg. Innholdet levde virkelig opp til tittelen. Det er sjeldent man kommer over virkelig intense bøker, men det hender seg en sjeldent gang. Intensity er ikke min favorittbok, for det er Pet Sematary av Stephen King (tittelen på den boka er stavet feil med vilje, og man må lese den for å skjønne hvorfor), men den boka handler om noe helt annet.

Dukkehuset av M.J. Arlidge var dessverre ikke intens, men snarere det motsatte. Alle bøker trenger ikke å ha fart og spenning fra begynnelse til slutt. Det skader ikke med saktegående innhold av og til heller. Men når både handlingen er uengasjerende og fleste av karakterene er lite interessante, så er det ikke mye igjen i en bok som setter igjen inntrykk. Mange kidnappingssaker i litteratur og på skjerm er ganske vanlige, men likevel er det noe som gjør at enkelte kidnappingssaker blir mer spennende enn andre. Det spørs litt hvor de gjør av offeret i mellomtiden og hvor kravstore kidnapperne er og om de viser nåde eller ikke. Og hva er det som gjør at noen bestemmer seg for å kidnappe noen? Er det bare på grunn av penger, eller er det hevn? Mange spørsmål oppstår.

Tøff etterforsker
Dette er tredje bok i Helen Grace serien. Jeg har riktignok ikke lest bok to i serien, men følte ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese serier i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er, men når det gjelder ren politikrimserie føler jeg at man ikke faller av lasset om man ikke har lest forrige bok, så lenge forfatteren er god på bakgrunnshistorier. Det går bra så lenge forfatterne beskriver etterforskernes privateliv og jobbplan. At vi får et lite innblikk hva som har skjedd tidligere. På den måten føles det da ikke rotete. Helen Grace er en typisk etterforsker med sine egne indre demoner. Av og til går hun egne veier for å gjøre jobben sin. Jeg har egentlig ikke sansen for kvinnelige etterforskere i bøker eller i TV -serier fordi de har lett for å være tørre og anonyme, uten personlighet. Men Helen Grace er tøff, går egne veier om hun må, og er full av personlighet uten at det blir for mye.

Det er som sagt ofte lett for at kidnappingssaker blir like, men av og til blir det gjort en vri som gjør det ekstra spennende i fiksjonverdenen, men dette ble bare altfor standard. Når både saken og karakterene blir flate (bortsett fra Helen Grace), så er det ikke mye spenning eller noe engasjerende igjen. Da blir det nærmest tvangslesing og som kjent så avbryter jeg aldri bøker. Å lese ferdig denne ble til slutt seigt til tross for at boka ikke er særlig stor.

Ja takk, til mer uhygge
Ellers hadde det ikke skadet med mørkere undertoner og snikende uhygge. Det er lett at stemningen uteblir. At boka foksuerer så hardt på saken at stemningen uteblir. Det hele blir mest forklarende istedet for å føle frykt og uhygge. Det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært enda mørkere fargelagt. Det er ikke ofte man kommer over mørke krimbøker. Mo Hayder og Val McDermid er blant annet gode på det uhyggelige når det gjelder krimsjangeren. De skriver mørkt og dystert i krimbøkene sine samtidig som det virker troverdig. Så M.J. Arlidge kunne godt ha vært mer stemingsfull for det var det mer enn nok plass til. Krimbøker generelt trenger mer uhygge som kryper under huden. Det er ikke bare grøssere sin oppgave, men også krimmens oppgave. Det skal gi inntrykk. Gjerne hjemsøke leseren lenge etterpå med noe guffent. Det går for lenge mellom hver gang.

Det er egentlig ikke mer å si om Dukkehuset. Grei krim på sløve dager, men ikke noe minnerikt og heller ikke krim med dybde. Det er greit med denne type krim en gang i blant. Når man leser krim er det lett å kreve det mørke og dystre. Det fikk jeg ikke her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spent på din mening, men syntes ikke den var så original som den ble stemplet som og har lest bedre, men kanskje du liker den. Vi får se:)

Mange snakker om sport for tiden. Jeg ser hverken fotball EM og heller ikke fridrett. Det eneste jeg ser av sport er sjakk og amerikansk fotball. Sjakk sender de noen ganger direkte, altfor lite (men ser de gangene det sendes) og når det gjelder amerikansk fotball er det bare Super Bowl den store finalen, istedet for alle kampene til den tid, og det er synd, men Super Bowl er bedre enn ingenting. Men bortsett fra sjakk og amerikansk fotball er jeg allergisk mot sport. Så gleder meg til nettavisene ikke er overbelastet med EM - fotball artikler.

Jeg har ikke fullført en eneste bok så langt denne uka. Grunnen til det er at jeg leser to engelske bøker og en på norsk som er på over 500 sider. Jeg er ikke redd for store bøker for det er jeg vant til og jeg foretrekker å lese på engelsk, det er bare det at jeg leser litt tregere på engelsk og får ikke den samme flyten. Men det gjør ikke noe. Engelsk er et rikere språk og leser engelske bøker så ofte jeg kan. Norsk blir så tamt i forhold til engelsk.

For tiden leser jeg: The Mermaids Singing av Val McDermid, Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell og Rosemary's Baby av Ira Levin. Hvis jeg blir ferdig med en av disse, skal jeg begynne på Eating Animals av Jonathan Safran Foer. Den grugleder jeg meg til og håper den ikke blir fæl. Jeg liker kjøtt og samtidig er jeg en god dyrevenn. Ikke lett det der.

Jeg liker jo å lese det er ikke det. Det er ikke kjedelig, men det blir monotont hvis man leser absolutt dagen. Det er det jeg mener:) Så hvordan du får tiden til å gå fort er for meg en gåte, her må jeg prøve å kvele dagene så godt jeg kan.

Ved siden av lesingen, fargelegger jeg og spiller pc - spill, men skulle gjerne ha hatt flere ting å gjøre, men skjønner ikke hva det skulle være og det er jo begrensninger for hva man kan gjøre når situasjonen er som den er og venneløs attpåtil.

Er bare lei av å være hjemme og føle meg som en unge, det er den følelsen jeg får selv om jeg har en gyldig grunn til å være hjemme. Det er bare det at jeg klarer ikke å akseptere situasjonen helt. Jeg nekter på en måte å innse at jeg er for syk til å jobbe, selv om det har vært sånn i snart fire år. Vi mennesker er rare:)

Takk for det, og har lært at ting skjer ikke over natta. Vet ikke hvor mange ganger jeg har begynt på nytt igjen når det gjelder undersøkelser og alt det der. Så man blir jo lei etter hvert:) Jeg misunner dere som får tiden til å fly unna. Her føles en time som en hel uke:) Har i det minste kaffe som trøst:)

"Godt" å høre at flere er i samme situasjon som meg, men føles ut som dere håndterer det bedre enn meg:)

Har ikke lest Iréne, men har lest Alex og synes den var stort sett oppskrytt og veldig forutsigbar:)

Takk. Og gratulerer med eksamenspapirer:) Jeg er ferdigutdannet og skjønner at det er store fordeler med bøker og være glad i lesing i det hele tatt, men skulle bare ønske at jeg også hadde andre ting å være opptatt av eller bidra med. Det er bare det. Å lese bøker er ikke bortkastet, langt i fra, men å lese hele dagen så går man jo naturligvis lei. Slik er det med alt. Jeg bare drømmer om mer variasjon i hverdagen. Det er det som er greia, og takk for tilbakemelding:) Det er ikke meningen å syte, men dette har pågått i snart fire år så er nok ikke rart man går lei av og til:) Er det lov å spørre hva du tok nettstudie i?:)

Takk for lykkeønskning og at dere ikke henger meg ut selv om jeg syter litt. Men lover å ikke syte for mye;)

Ja, tiden står virkelig stille når man må være hjemme. Jeg er under fysisk utredning og ingen mulighet til å jobbe, og utredning tar tid. For ikke å snakke om ventelister.
Takk for vennlige ord:) Ja, jeg liker å lese og har alltid lest mye. Bøker har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske og det er ikke meningen å være negativ nå, men å lese fra morgen til kveld er ikke så idyllisk som det virker. Da jeg var student og hadde jobb før i tiden gledet jeg meg til alle lesestundene jeg kunne få, men nå som jeg kan lese når jeg vil og hele dagen, så er det ikke like spesielt lenger hvis du skjønner. Jeg liker jo fremdeles å lese, men å lese hele dagen blir monotont og kjenner jeg lengter etter rutiner, ha en jobb å gå til og komme hjem igjen. Dele opp dagene mer med mer variasjon som før. Så å lese hele dagen er ikke så idyllisk som det kan virke som. Jeg trives med å lese ennå, det er ikke det, men kjenner jeg savner mer hverdag, hvis jeg kan kalle det, for jeg merker i hvert fall ikke forskjell på hverdag og helg. Så savner rutiner og alt det der. Heldigvis står jeg opp tidlig ennå og det er vel den eneste rutinen jeg har. Det er fælt å føle seg rastløs, men så har man en kropp som foreløpig ikke er i stand til å gjøre så mye, så man føler seg litt fanget. Man får ikke utrette det man ønsker hele tiden, og savner arbeidslivet mer enn noe annet, føle at man trengs. Det er vel det jeg savner mest, men heldigvis har jeg bøkene. Det er bare det at man savner noe mer enn å lese hele dagen, samme hvor idyllisk det høres for andre:)

Her går tiden sakte i forhold til dere andre. Det er vel fordi jeg er ufrivillig hjemme året rundt, og da er det lettere å kjede seg, og uansett hva jeg gjør går tiden sakte. En forbannelse det der:)

Forrige torsdag ble jeg ferdig med Eplehagen av Marianne Storberg, og samme kveld begynte jeg på The Mermaids Singing av Val McDermid (første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan), og jeg skal fortsette med Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams. Hvis jeg blir ferdig med The Mermaids Singing eller Tunneler skal jeg begynne på Lykkejegeren av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Gode noveller, men King er bedre når det gjelder "hele" bøker.

Personlig foretrekker jeg "hele" bøker fremfor novellesamlinger og samlinger i det hele tatt, men leser novellesamlinger av mine favoritter. Det skader jo ikke, og det er jo en kjent sak at Stephen King er og blir min store forfatterhelt. Leste masse av ham på ungdomsskolen og videregående. Så tok jeg pause i noen år for av og til trenger man en pause fra sine favoritter. Og i de senere årene har jeg lest bøkene hans nå og da, og har tenkt å lese mer av ham igjen. Jeg har lest bøker av mange forskjellige forfattere oppgjennom årene, men ingen kan skrive på samme måte som Stephen King. Det er i hvert fall sikkert. Han har en helt særegen skrivemåte som er umulig å kopiere.

Novellesamlingen Night Shift ble publisert i 1978, og da var jeg ikke en gang født. Mange forbinder Stephen King med horror, men han har skrevet mye annet også. Han har også skrevet romaner og science- fiction. Han startet karrieren med å skrive science - fiction (The Dark Tower serien), så det er ikke bare horror han skriver, selv om det er mange som tror det. Sikkert på grunn av at de fleste filmatiseringene hans er horror. Men han er en forfatter som behersker alle sjangere, og selvfølgelig blir han heller ikke kalt for grøsserkongen uten grunn ... og denne samlingen består riktignok av skrekkhistorier.

Night Shift er en samling av tjue noveller. Det er veldig kjent at Stephen King skriver ekstremt lange bøker, men denne gang har novellene hans varierende lengder. Noen overraskende korte er med også. Så her er det noe for alle. Det er uvant å lese korte noveller av King av og til for man skulle tro han ikke hadde begrensninger når man leser de andre bøkene hans, som bruker å være på flere hundre sider. Svære mursteiner. I Night Shift er noen av novellene på førti sider, andre på åtti sider, og noen på femten sider. Så Night Shift tror jeg er overkommelig for alle. Selv har jeg heldigvis ikke skrekken for mursteiner for de har jeg lest mange av. Dette er også en fin bok for nybegynnere som har lyst til å prøve og lese noe av Stephen King uten at det vil føles voldsomt når det gjelder mengde og samtidig få et lite innblikk i skrivestilen hans, og hva slags verdener han skaper.

En del av disse novellene er filmatisert
For oss som har sett en del horrorfilmer oppgjennom årene (jeg har sett horrorfilmer siden jeg var liten), kan kjenne igjen noen av titlene fordi de har blitt filmatisert. Titlene fra denne novellesamlingen som jeg vet er filmatisert er: Graveyard Shift, The Mangler, Sometimes They Come Back, Cat's Eye og Cildren of The Corn. Dette er titler fra denne novellesamlingen som har blitt filmatisert og som jeg har sett. Den mest kjente tittelen fra novellesamlingen takket være tittelen i seg selv er nok Children of the Corn. En film de fleste kjenner til enten de har sett den eller ikke, og det var morsomt å lese hvor annerledes den novellen er i forhold til filmen. Den kjente historien om barn som vil utrydde alle voksne. I filmen er det et voksent og kjærlig par med, men i novelleversjonen krangler det paret så busta fyker og tåler nesten ikke synet av hverandre da de ankommer denne merkelige, øde småbyen med bare barn i. Men det er jo en kjent sak at ting som blir filmatisert ofte blir forandret på i forhold til en bok og en novelle. The Mangler er det sikkert ikke mange som har sett eller hørt om. Den tittelen ble også filmatisert med Robert Englund i hovedrollen. Robert Englund er mest kjent som Freddy Krueger (skapt av Wes Craven). The Mangler handler om en slags svær pressemaskin som brukes i en eller annen fabrikk som blir besatt av mørke krefter.

Ikke alle novellene i denne samlingen har blitt filmatisert, men en del av dem og det sier jo litt om Kings kreativitet. Nesten alt han skriver blir filmatisert og mange av bøkene hans er og blir klassikere. Skjønner ikke hvordan han får det til og tør ikke å tenke på hvor han tar fantasien og inspirasjon fra. Når det gjelder hele novellesamlingen er det ikke så mye i si om, uten at det avsløres for mye. Novellene må leses for å skjønne hvor morbid Stephen King er for det er rett og slett vanskelig å beskrive det med ord. Men med denne novellesamlingen har han klart å skape mange kjente titler. Det er ikke bare bøkene hans som blir filmatisert, men en god del noveller også.

Novellesamlinger er ikke det samme som andre bøker
Grunnen til at jeg ikke sier så mye om hver enkel novelle er fordi de må oppleves istedet for å lese om dem. Det blir bare ikke det samme og det blir for langt om jeg skulle beskrive og gi tilbakelding på alle de tjue novellene. Som sagt foretrekker jeg hele bøker fremfor novellesamlinger, men denne novellesamlingen var ikke så verst. Selv om jeg likte den, så er det ikke det sterkeste King har levert. Føler han kan bedre enn dette. Synes ikke han får frem den samme snikende, uhyggen som han er ekspert på å få frem i de "hele" bøkene. Det blir ikke den samme effekten og det blir ikke like mye plass til undertoner. Men likevel var det verdt det, og gøy å lese disse novellene på mørke kvelder. Savnet bare den samme skrekken fra de andre bøkene hans når man får bli enda bedre kjent med karakterene (han er ekspert på karakteroppbygging i de "hele" bøkene og med tiden får han frem uhygge og skrekk både i beskrivelsene i en handling og undertoner). Han får ikke god nok tid til det i novellene. Det var det som gjorde at jeg ikke falt helt pladask for denne samlingen. Men som sagt, verdt å få med seg, spesielt når mange av titlene er filmatiserte og det var interessant å sammenligne noen av novellene med filmene. Så hadde ikke gjort meg noe om denne novellesamlingen hadde enda mer atmosfære som i de andre bøkene hans. Det ville ha gitt det lille ekstra.

Mine favorittnoveller fra denne samlingen er; The Boogeyman (om en fyr som hevder at det var "boogeyman" som drepte barna hans og King skriver denne novellen på en original måte, og min andre favoritt er; Sometimes They Come Back (som handler om Jim som tar med seg familien sin tilbake til hjembyen hans fordi han søker lærerjobb der. I hans gamle hjemby blir han rett og slett terrorisert og satt på prøve av ungdommer som døde i en ulykke da han var bare en gutt. Disse ungdommene (bøllene, også kalt greasers) drepte Jims bror da han selv var liten. Han blir bokstavelig talt hjemsøkt av disse greaserne fra fortiden ...

Så dette er bare noen av de gode og bisarre novellene av Stephen King. Og husk, ingen av novellene fra denne samlingen er logiske så de må leses med et åpent sinn.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Sitter hjemme og er sur for denne fredagen kunne jeg gjerne ha tenkt meg på Tons of Rock festivalen for et av mine favorittband var der i dag: Sixx:A.M. Sixx:A.M. ble startet av Nikki Sixx som også er låtskriver og bassist i bandet. Jeg har fem rockehelter i mitt liv og det er: Michael Jackson, Prince, David Bowie, Nikki Sixx og Marilyn Manson, og bare to av dem er i live. Jeg er ikke en person som går på konserter eller festivaler, men kunne godt ha sett mine favoritter. Mine topp tre band er: Dimmu Borgir, Marilyn Manson og Sixx:A.M. Kunne godt tenkt meg ha vært på Tons of Rock festivalen i dag bare for å se Sixx:A.M. siden det er Nikki Sixx's første norgeskonsert med hans "nye" band Sixx:A.M. Er heller ikke en groupie, men hadde vært morsomt å se noen av rockeheltene mine spesielt siden bare to av mine fem favoritt rockhelter lever fremdeles. Jaja, ikke alle kan være med på alt ...

Jeg får bare trøste meg med bøkene som vanlig:) Tidligere i denne uka leste jeg ferdig Huset av Yves Grevet og Søvngjengeren av Diane Guest. Natt til lørdag begynte jeg på Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams, og i går begynte jeg så vidt på Eplehagen av Marianne Storberg. Hvis jeg blir ferdig med Tunneler eller Eplehagen skal jeg begynne med The Mermaids Singing av Val McDermid som er første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan.

Er du sikker på at noen ikke observerer deg?

Lett å finne informasjon nå til dags
I disse dager er alle "synlige", spesielt vi som bruker sosiale medier; blant annet Facebook og Twitter. Noen har kanskje kontoer i flere sosiale medier og noen er mer synlige enn andre. Det spørs jo hvor "populær" man er. Men man trenger egentlig ikke å være med i noen sosiale medier for å bli funnet for de fleste av oss har mobilnumrene våre og hjemmeadresser i oppslagssider som Google og 1881, så lenge vi ikke har gitt beskjed om at vi vil ha mobilnumrene og hjemmeadressen hemmelig, selvfølgelig. Ellers er det fritt frem å finne ut det meste om en person. Hvor man bor, mobilnummeret deres og hvor man jobber/studerer. Intenett har gjort alt dette lettere og ingen bruker vanlige telefonkataloger lenger, bortsett fra de som muligens er 80 +. Man kan nesten finne ut alt om en person, spesielt på sosiale medier, særlig hvis man ikke er forsikig med hva man legger ut. og å være nøye med innstillinger. I vår teknologiske hverdag er ingen trygge.

Denne boka er et godt eksempel på det. Hovedkarakteren Joe Goldberg jobber i en bokhandel og en dag kommer det inn en ung kvinne som han aldri før har sett, og han blir selvfølgelig nysgjerrig på hvem hun er. Han er rett og slett fascinert av henne. Han får vite navnet hennes på hennes kredittkort og dermed startet søket på Internett. Han vil finne ut mer om henne og begynner så å følge hennes daglige liv uten at hun vet noe om det. Han prøver sakte, men sikkert å bli til en del av livet hennes ...

Interessant fra stalkerens perspektiv
Jeg likte tankegangen i denne boka, ikke Joes tankegang, selvfølgelig, men måten forfatteren leker med dette konseptet på. Det er noe annerledes over det. Likevel klarer ikke forfatteren å få frem intensiteten som innholdet fortjener. Boka er noe original fordi innholdet blir fortalt fra Joe (stalkeren) sitt perspektiv. Vi blir kjent med hans noe spesielle tanker, og det syke med denne boka er at man på en måte får sympati for denne Joe. Vi vet fra før av at disse personene (stalkere) blir opphengt i en bestemt person og følger deres rutiner og dagliglivet ellers, men det var interessant å lese det fra hans perspektiv. Metodene stalkere bruker for å bli kjent med personer de blir opphengt i, av en eller annen grunn, er utspekulerte. Vi vet fra før av gjennom tv-serier og krimdokumentarer hvordan stalkere jobber metodisk for å søke opp de utvalgte på en "tilfeldig" og "uskyldig" måte. Men det er noe helt annet å komme inn i deres tankegang fordi de har såpass store vrangforestillinger og vil at ting skal gå deres vei uansett hva. Det er ikke noe som stopper dem fordi de klarer ikke å tenke fornuftig. De klarer ikke å skille mellom fantasi og virkelighet.

I Du beksrives det godt hvordan stalkere blir opphengt i noen og hvordan man følger offeret. Det som var en gåte for meg er hva var det så spesielt med Beck? Hvorfor var det akkurat henne som fanget Joes oppmerksomhet og hva var det som gjorde at han ble besatt av henne? Det ble jeg aldri helt klok på for oppfattet ikke Beck som en unik karakter på noen måte. Det var ikke noe spesielt med henne. Hvordan stalkere blir opphengt i noen har sine forskjellige årsaker, men hovedårsakene er vel at de blir forelsket i dem eller får et sterkt følelsesmessig bånd til denne personen, samme om man har møtt personen stalkere har møtt eller ikke. I dokumentarer og tv-serier om stalkere blir de fremstilt som direkte ondskapsfulle og følelsesløse, men i denne boka får man på en bisarr måte litt sympati for denne Joe og man synes synd på ham.

Jeg hadde store forventninger til denne boka for hadde hørt mye om den før den kom på norsk av både booktubere (folk som anmelder bøker på YouTube) og Goodreads. Til tross for at booktubere, og jeg har forskjellige syn på bøkene man leser (de liker nesten alt de leser, mens jeg er mer kresen), så hadde jeg likevel store forhåpninger til denne boka fordi den hørtes så spesiell ut, og jeg vet man ikke skal ha store forventninger for da blir man skuffet. Derfor er jeg veldig nøktern ellers i livet også for vet hvor lett det er å bli skuffet. Men det var noe med denne boka som vekket interesse.

Selv om boka hadde et småunikt konsept, så var det noe med utførelsen som skurret og som gjorde at boka ikke falt helt i smak for meg. Jeg likte at det ble fortalt fra Joes perspektiv, men jeg er noe lei av upålitelige fortellere. Samme teknikk som Gillian Flynn og Paula Hawkins bruker. Gillian Flynn er mest kjent for Gone Girl (Flink pike) og Paula Hawkins er mest kjent for Piken på toget. De bruker formel som jeg er lei av fordi det er så oppbrukt og det er en formel som jeg aldri har likt. Jeg liker psykologiske thrillere, men den upålitelige fortelleren er noe irriterende og repeterende. Det er for mye brukt i nåtidens psykologiske thrillere.

Lite spenning
Dette er en bok man kan skrive det ene og det andre om, men det har allerede blitt langt så det er på tide å avrunde det. Det beste med boka er at man kommer godt inn i Joes tankegang og utspekulerhet. Samme hvor bisarr han kan være er det interessant å lese fra hans perspektiv. Det var i grunnen derfor jeg ble interessert i boka. Det er bare det at Du ble ikke den type bok man ville at den skulle være. For min del var det for lite thrilleraktig og altor få spenningskurver. I stalkerbøker forventer man i det minste snikende uhygge, men det var det dessverre veldig lite av og derfor opplevde man Du som noe monotont og daff, om det er lov å beskrive en bok med det uttrykket. En psykologisk thriller skal ikke være daff, men full av snikende uhygge og det er meningen at man skal bli opprømt, men opplevde ikke noe av delene. Da er det noe som mangler. Så dette ble en skuffende nedtur for min del til tross for at Du har fått mye skryt, men sånn er det som regel. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Jeg trodde dette var en bok for meg, men det var det altså ikke. Det ble for lite spenning og for få overraskelser. Du ble bare ikke den hjemsøkende boka man ville at den skulle være.

Selv er jeg glad for at jeg ikke har en stalker for han ville ha kjedet seg i hjel, for livet mitt er alt annet enn spennende. Jeg drikker kaffe og leser hele dagen, og spiller pc-spill , ser på filmer og tv - serier av og til, og fargelegger i leseavbrekkene, så livet mitt hadde ikke akkurat vært fascinerende å følge med på ...

Stemningsfull gufs fra 1920 - årene ....

Straff eller fordel?
Evie O'Neill blir sendt fra Ohio til New York som straff fordi hun viste evnen sin under et selskap, og skal i samme slengen ha gjort noen meget fornærmet. Siden hun nekter å gi noen en unnskyldning er det bestemt at hun skal bo hos onkelen hennes en periode siden hun har vært vanskelig å ha med å gjøre. Det er bare det at Evie klarer ikke å se på dette som "straff" siden hun skal til New York, og hvem vil vel ikke dit? Onkelen hennes er en smule eksentrisk og er oppslukt av alt som har med det okkulte å gjøre. Selv er Evie en trøblete jente som ikke mener hun er det og som vil bli noe spesielt; bli lagt merke til. Og det er faktisk noe spesielt med henne. Hun har evnen til å røre ved objekter, og se hva objektet har hvert gjennom og vite hvem dens eier er (samt deres hemmeligheter).

Onkelen hennes eier et museum som kalles Museum of the Creepy Crawlies som består av alt som har med det okkulte å gjore og overtro. Onkelen hennes er en ekspert på alt dette og hun er småredd for at han vil oppdage denne evnen hun har. Men da onkel Will blir kontaktet av politiet med å hjelpe til da en jente blir funnet myrdet blir Evie nysgjerrig. Grunnen til at Evie's onkel ble kontaktet er at jenta som ble myrdet ble funnet med et okkult symbol på seg. Evie funderer på om det er lurt av henne å avsløre evnen hennes og hjelpe onkelen og politiet, eller om hun bør holde seg unna? Evnen hennes om at hun kan "lese" objekter kan jo være til hjelp i en slik sak?

Fascinerende tid
Handlingen foregår i New York fra 1920 - årene, noe som er annerledes i ungdomsbokverdenen. I fleste ungdomsbøker tar for seg nåtiden og moderne tid generelt, men nå blir vi tatt med helt tilbake til 1920 - årene og det er både interessant og spennende. Liker atmosfæren fra den epoken godt som blir beskrevet i boka. Av og til er det nesten som å være i New York og oppleve denne epoken.

Evie er nok den mest irriterende karakteren jeg har lest om på aldri så lenge. Absolutt alt med henne er irriterende. Hun er bortskjemt og ufin, og tror hun aldri gjør noe galt. Aldri sier hun unnskyld for noe hun har gjort galt for hun nekter å innrømme sine feil. Man klarer ikke å få sympati for henne uansett hvor mye man anstrenger seg, men hun er og blir irriterende på mange måter. Hun er stort sett en flue som man bare ønsker å bli kvitt.

Unødvendig med kjærlighetshistorie i hver ungdomsbok
Til tross for noe treg start og seige partier her og der, så var plottet spennende i seg selv, dog det inneholdt noen partier som ikke var nødvendig å ha med. Forfatteren kunne godt å kuttet ut 200 sider for å gjøre innholdet enda strammere og enda mer engasjerende. Og selvfølgelig måtte forfatteren plotte inn en kjærlighetshistorie. Syntes "kjærlighetshistorien/kjærlighetsdelen" i denne boka ble altfor malplassert og tvunget. Jeg vet at ungdommer er interessert i kjærlighet og synes det er spennnende, men må det absolutt være med en kjærlighetshistorie i hver bidige ungdomsbok? Spesielt oppbrukt er det at en vanlig person blir forelsket i noen med spesielle evner. Hvor oppbrutkt er ikke det? Jeg kommer til å mase og "kjefte" om dette til den dagen jeg dør. Ungdomsbøker trenger en ny formel angående kjærlighetsdelen. Kom med noe nytt og annerledes fordi det er på tide! Heldigvis overdøver ikke denne kjærlighetsdelen i The Diviners som det har lett for å gjøre i andre ungdomsbøker, men likevel. Formelen trenger en forandring.

The Diviners er en bok med mye stemning og atmosfære. Det er det den vinner på. Selv om jeg aldri fikk sansen for Evie, var det andre fascinerende karakterer med engasjerende plott. Men som sagt så er boka unødvendig lang. Den ville ha beholdt tempoet og særegeneheten om boka hadde vært forkortet med 200 sider. Men for all del, spennende og annerledes plott fra en fjern fortid ....

Dette er første bok i The Diviners serien.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg også legger puslespill. Akkurat nå for tiden legger jeg et puslespillet av EifFeltårnet. Og det tar sin tid. Men, men, noe må da vi ha å gjøre. Selv er jeg en person som liker å være opptatt med noe for jeg tåler ikke å kjede meg. Det er det som er greia. Må alltid gjøre et eller annet.

Det ligger vel noe i det ordtaket:) Man må ta vare på barnet man har i seg;)