Bokelskere.no

Man kan mene hva man vil om serieromaner og dets like, men kiosklitteratur er ikke lenger et dekkende begrep, som du er inne på. Det selges veldig mange typer bøker i kiosk i dag, også Austen. Bjørnebo med mer. Forfattere som Frid Ingulstad selger heller ikke mest gjennom kiosk, hovedparten av hennes bøker selges gjennom bokhandelen.

Underholdningslitteratur er et begrep jeg har lest brukt, og som jeg mener er mer dekkende.

En annen ting som også kan være verdt å ha i mente er at mange store forfattere har begynt med å skrive underholdningslitteratur. Dickens og Collins er ett eksempel, deres fortellinger var ikke vel ansett av litteratureliten da de utkom.

For min egen del har jeg alltid ment at det er viktigst at folk leser, ikke hva de leser. Og jeg personlig koser meg med alt fra Isfolket til Bjørnebo. Jeg er slettes ikke forundret over at serieromaner selger så godt, de er spennende, har romantikk, dramatikk, en dæsj historie slik at man kan drømme seg bort til svunne tider og de skaper leseglede.

Jeg synes også dette er en spennende diskusjon. Jeg lagde for en stund tilbake en diskusjon her inne hvor jeg skrev at jeg synes det er fascinerende hvordan noe blir bestselgere og andre ikke. F.eks Stieg Larsson sine bøker, som jeg opplevde som dårlig skrevet og uengasjerende. Og Twilight fenomenet.

Og skal jeg komme med noen som helst kritikk av bestselgerfenomener må det være at jeg skulle ønske media fokuserte litt mer på bredden, og ikke bare på forfatterne som tjener millionbeøp i året.

Mannen min er fullstendig oppslukt i disse bøkene fortiden.

• Kjære, er du der? Hører du meg? Neivel....

Jeg har lest dem i rekkefølgen de ble gitt ut og fullførte Sorgenfri i dag. Jeg synes det er den beste jeg har lest av Nesbø så langt.

Det jeg synes er Nesbøs styrke er at han skriver på en unorsk måte, men kan være fordi jeg er så vant til å lese krim fra kvinnehånd. Og jeg synes han er helt eminent på plott - der er han så langt en av de beste, norske forfatterne jeg har lest.

Denne boka er en blanding av lettlest, nesten chick-lit litteratur og historisk drama. Jeg må innrømme at jeg ble fanget fra første side og satt oppslukt gjennom bokas femhundre sider. Personene, miljøet og historien er fengende. Svært fengende. Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint.

Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192).

Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

ikke min favoritt Le Carre.

Litt musering rundt denne boken - et herlig stykke barndomsminne. Det er ganske utrolig at første utgave kom i 1951 og at den er like bra! Vestlandets leirgjøk

Jeg har da lest Hellemyrsfolket, og såvidt jeg husker var det mye sprit, ja. Jeg må ta en titt på den også. Takk!

Det ringer svakt, veldig svakt, en liten bjelle, så kanskje du har rett. Jeg skal ta en titt på Borgen neste gang jeg er på biblioteket. Kanskje Lillelord? Tusen takk - det er litt skattejakt dette her, så nå kan det bli spennende!

Guy Gavriel Kay jobbet sammen med Christopher Tolkien i redigeringen av The Silmarillion, og at han er inspirert av Tolkien er ikke vanskelig å merke: En magiker med langt skjegg (Kay er unnskyldt – boka er fra 1984 før Dumbledore gjorde det for evig og alltid umulig å gi magikere langt skjegg og spiss hatt), dverger, alvelignende folk (heter lios alfar), ridende folk (Rohan hos Tolkien, Dalrei her), en ond fiende med episke krefter med fjell som spruter ild og lava da han gjenoppstår, folk som står sammen mot fienden, og en gjeng utvalgte som må bekjempe ham.

Kay har valgt en merkelig start. Han har ingen hovedperson i boka. I begynnelsen føles det helt rart. Fem universitetsstudenter trekkes over i en annen verden og i løpet av noen dager får alle mektige posisjoner i den andre verden. Fra å være vanlige studenter framstår de som episke karakterer i språk og lynne etter bare noen få dager. Det er jo helt fjernt! Alle fem framstår som noe utydelige, jeg får aldri helt grepet på de fem fra ‘vår’ verden. Det er lettere å få et bilde og et inntrykk av de vi møter i Fionavar. Jeg synes Kay sliter i etableringen. Det blir diffust. I starten.

Men så klarer han det likevel. Han maler med bred pensel, han gaper skyhøyt – det er pompøst, det er episk, det er poetisk – nesten så det tipper over. Noen ganger er det litt for komplekst og forklarende uten egentlig handling (mye bakgrunnsstoff – igjen inspirert av Silmarillion?) .

Men så er likevel Guy Gavriel Kay god nok. Han er talentfull nok til å sjonglere hele sin avanserte verden. Jeg gripes. Jeg tror. Jeg er med.

Det er noen ganske kule karakterer med. Brødrene Diarmuid og Aileron. Ganske komplekse og ikke til å blir kloke på. Levon fra Dalrei, steppefolket (jeg er for evig og alltid forelska i alle Aragorn lignende karakterer, tause og barske). Jaelle - sterk og tidvis ikke særlig snill prestinne med stort potensiale.

Dette er første boka i en trilogi, jeg må si jeg er spent på fortsettelsen. Han har en del bra konsepter når det gjelder magi (en magiker trenger en ‘source’, altså et menneske som er kraftkilde til magikeren, en kompleks binding) og han legger ut mange røde tråder som skal nøster og følges opp. Jeg har bestilt neste bind, og gleder meg. Jeg er veldig nysgjerrig på fortsettelsen – kan tenke meg at det kan bli bra, selv om jeg ikke er helt overbevist etter første bok.

Overalt og når som helst. Omgivelsene har ingenting å si, jeg har sittet på bråkete fester og lest uten å la meg affisere. Jeg har alltid en bok i sekken, glemmer jeg det, må jeg inn i en bokhandel ellers får jeg abstinens. Jeg har klart å lese mens jeg vasker opp, og gjort et forsøk på å lese i dusjen, men det gikk ikke så bra.

Lørdag og søndag morgen i senga med masse kaffe. I timesvis.

Fysikk så enkelt forklart at til og med jeg kan forstå det. Lurt nok pakket inn i en fiksjonshistorie - tenk om de hadde gjort det da jeg grublet over fysikkbøker der jeg ikke begrep de mest elementære ting.

Jeg forelsket meg helt i denne her - og blir rasende hver gang jeg tenker på hva som skjedde med henne. Samtidig er det jo historien om hvordan manuset overlevde en fantastisk historie i seg selv.

Jeg aner ikke hva boken heter, eller hvem som har skrevet den. Jeg tror den er norsk. (Dette er litt jeopardy). Men det finnes i boken en scene hvor det fortelles: (Fritt etter hukommelsen) barnet fikk en klut dyppet i rødvin når han skulle sove, noe som førte til at han tidlig ble alkoholiker. Jeg trodde denne scenen kom fra Tryge Gulbrandsens bøker: Og bakom synger skogene, men kan ikke finne akkurat den historien i noen av bindene. Noen som kjenner den igjen?

Dette måtte jeg fundere over en stund. Jeg lar meg inspirere av bøker hele tiden, men noe skiller seg selvsagt ut. Det angår også deg av Herman Sachnowitz ble den boken som "åpnet" krigen for meg - mye mer enn Anne Franks dagbok. Sikkert mye fordi Herman var norsk. Boken gjorde mektig inntrykk på meg og jeg har aldri glemt Hermans sterke historie.
Sånn i begynnelsen av tyveårene hadde jeg stor glede av Sigrid Undsets Jenny og Cora Sandels Albertebøker - det hadde med valget av livsform å gjøre; det vanskelige kunstnerlivet eller det trygge sporet. Som tenåring leste jeg Ernst Hemingway og skulle bli forfatter når jeg ble stor - komplett med absint og sigarer, og helst hvinende kuler rundt ørene ... Nå for tiden finner jeg inspirasjon i bl.a. Stephen Kings On writing - jeg liker å lese om andre forfattere. Det er hyggelig å lese at andre også sliter med deadlines og inspirasjon - blir mindre ensomt her jeg sitter.

Jeg dytter litt på denne jeg. Kanskje er det flere som har erfaringer med lesebrett nå. Jeg har utrolig lyst til å prøve ett men usikker på hvilket merke jeg skal gå for.

Jeg tror jeg slet ut to eksemplarer av denne her - en alldeles nydelig bok som holder seg fantastisk godt.

Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Denne boka er fra 1950. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.

Lagerkvist sin fortelling begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.

Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.

Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.

Tomas Espedal klarer det jeg synes svært få klarer. Han skriver poesi i fortellingsform med stor intensitet og språklig rytme. Som oftest snubler de som prøver. Det blir distansert, det blir påklistra, det blir falskt. Men Espedal klarer det på en jordnær og ærlig måte. Jeg likte denne boka veldig godt.