Bokelskere.no

Så langt er dette den beste jeg har hørt av Warhammer-lydbøkene. Toby Longworth har en tydelig og god stemme, i tillegg er det masse med lydeffekter og musikk i bakgrunnen som skaper den rette stemningen. Mye av det går selvsagt på lyden av skudd og eksplosjoner. Historien handler om Space Marine-legionen Raven Guard, som har litt vansker mot opprørshæren til Horus. Det tar bare litt over en time å høre igjennom, og jeg hadde ingen konsentrasjonsproblemer slik jeg vanligvis får med lydbøker. Synes det blir kjedelig å sitte stille, så begynner som oftest å rydde eller betale regninger, og da får jeg ikke med meg alt. Men med Raven's Flight klarte jeg faktisk å sitte gjennom hele historien.

Doktoren og Martha havner på en sumpplanet hvor de møter kolonister, oterlignende dyr og tentakkkelmonstre. Klarte ikke å leve meg inn i denne, så den ble litt kjedelig. Virker som om annenhver bok i Doctor Who The New Series Adventure er bra eller dårlig. Alle disse bøkene er beregnet på unge lesere, noe denne bærer mer preg av enn andre i serien. Wetworld tok seg riktignok litt opp mot slutten, men ble litt for mye "jobb" å lese seg igjennom den. En positiv ting er at den er ganske kort.

Laget mest for min egen del, da jeg begynner å få så mange at det blir vanskelig å huske alle.

Men det er jo lov for andre å kikke, og bli misunnelige :-)

Alle er i hardperm, med mindre annet er notert. Listen vil bli oppdatert etter hvert.

Hva gjør man når en gal morder er på flukt? Kan man da føle seg trygg?

Dette er er en bok som er litt vanskelig å forklare. For det første er den bisarr (tro meg, jeg er vant til bisarre bøker), men den var ikke bare bisarr, den var også temmelig sær ... Jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal beskrive innholdet til tross for at jeg hittil har lest en del Laymon bøker. Men jeg skal prøve å forklare innholdet så enkelt som mulig uten å avsløre noe ...

En hodeløs kvinne blir funnet ved en sjø og to personer er vitne til en mann som stikker av fra åstedet. Hvem er mannen og hva vil han med kvinnens hode?

Mer vil jeg egentlig ikke røpe. Boka er jo så kort. Den er på bare 309 sider, og selv om boka besto av en del spennnende sider, må jeg dessverre si at dette ikke er en av Laymons beste. Han var ingen kvalitetsforfatter. Han var en B-versjon av Stephen King. King er på mange måter kvalitet, da snakker jeg om; skrivemåten, oppbygging av historier og originalitet. Mens Laymons bøker er som å se en underholdende skrekkfilm fra 80 - 90 tallet. Ikke noe galt i det. Jeg elsker skrekkfilmer fra 80 - 90 tallet. Også tiden før og etter. Når det gjelder bøkene av Laymon må man bare glemme hjernen og bare la seg rive med av underholdning istedet for fornuft. Man vet hva man får og uansett hvor usannsynlig det er, må vi bare på en eller annen måte akseptere det. Vi må bare tro det forfatteren skriver uansett hvor usannsynlig alt virker. Det er slik en bok som Among the missing er.

Det som var litt spesielt og artig var å finne navnet mitt. Jeg har aldri mitt liv møtt noen personlig som har samme navn som meg. Trodde Ina var et ganske vanlig navn, aldri møtt på en eneste navnesøster. Derfor var det litt overraskende at en av personene i boka hadde samme navn som meg. Første gangen jeg opplevde det i en bok var i Unni Lindells; Honningfellen for noen år siden.

Både i Honningfellen og Among the missing ble Ina beskrevet som en helt annen person enn meg, men morsomt å finne navnet sitt likevel. I Among the missing var det til og med et helt kapittel kalt Ina. Ikke verst det ...

Grunnen til at Among the missing ikke nådde helt til topps for meg var at mye manglet for min del. For det første ble jeg ikke så godt kjent med karakterene som jeg hadde ønsket. De fremsto for flate for meg og derfor brydde jeg meg ikke noe særlig om dem. Syns også at denne boka ble for tynn i forhold til andre bøker jeg har lest av Laymon. Da snakker jeg ikke om sidetall, men selve innholdet. Det var ikke mye som sjokkerte og jeg syntes mye av det som skjedde ble gjentatt flere ganger til det kjedelige.

Selv om Laymon på sin tid var en underholdende forfatter, foreslår jeg for nyebgynnere å lese en annen bok av ham. Husker at Blood Games var temmelig underholdende. I hvert fall en av de bøkene jeg husker aller best av ham.

Mye bedre enn den første boken, som jeg syntes var litt kjedelig. Man får en litt uggen følelse gjennom hele boken. Tilbedelsen av keiseren, hemmelig brorskap innenfor militæret og sjokkerte astartes (space marines) som ikke kan tro at folk mener de burde bli straffet for å drepe sivile. De kan ikke skjønne at de våger å tenke tanken engang. Dette er et samfunn man ikke har lyst til å leve i. Serien Horus Heresy handler om opprøret som Horus starter mot keiseren. Og etter to bøker er jeg fremdeles usikker på hvem som er værst. Har ikke hørt så mye om keiseren, men all heltedyrkelsen både mot ham og mot Horus blir litt kvalmende i lengden. Den jeg liker best i bøkene hittil er den fulle dikteren som bruker sine dikt til å si noen skarpe sannheter, og han har bare en mindre rolle. En ting jeg ikke likte så godt var den rykkvise historiegangen. I begynnelsen virker det som om man hopper frem og tilbake i tid, så går ting kronologisk, men plutselig så hopper man over noen måneder med kriging, og man får nesten ikke med seg hvorfor de begynte å krige engang. Men, hver bok skrives av forskjellige forfattere, så jeg tror jeg skal i hvert fall prøve et par bøker til i serien.

Joda, er jo enig at ikke alle bøkene har holdt helt mål, men så er det jo en veldig lang serie også da. Men likevel syns jeg det er en koselig serie som jeg på en måte har blitt avhengig av siden jeg har vært fast leser av den de siste årene. Kommer til å savne Amalie og gjengen jeg:)

Litt vemodig å tenke på at denne bokserien snart tar slutt. Bare ti bøker igjen av denne serien og så er det slutt. Småtrist i grunn ...

Fantasy-bok om alvetvillingene Tyrion og Teclis. Den ene stor og sterk kriger, den andre sykelig og svak men mektig i magi. Minner meg veldig om Caramon og Raistlin fra Dragonlance-bøkene. Forhåpentligvis går det litt bedre med Tyrion og Teclis, men med Warhammer vet man aldri. Selve historien syntes jeg var litt tynn. Tvillingene må forlate sin far og dra til fønikskongen for å bli testet for forbannelsen som følger etterkommerne til den store helten Aenarion. Samtidig er en farlig (og pervers) demon på jakt etter hevn over Aenarions slekt. Man får en lang og litt treg oppbygging av spenningskurven, så pang! og boken er ferdig. Warhammer-bøker er ikke kjent for å ha så mye dybde, men denne hadde ikke engang noen spennende action-scener som man vanligvis får litt for mange av i disse bøkene. Ble litt skuffet rett og slett.

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!

The Strain av Guillermo del Toro og Chuck Hogan er bra vampyrbok, litt annerledes enn det klassiske synet på vampyrer. Veldig skummel bok. Er første boken i en trilogi. Utgitt på norsk med tittelen Trusselen. Guillermo har visst sagt at han med disse bøkene ville gjøre vampyrene skumle igjen. Salem's Lot av Stephen King har også skikkelig skumle vampyrer. Presten fra den boken dukker også opp i Dark Tower-serien hans. Ellers liker jeg serien Vampire Earth (første bok Way of the Wolf) av E. E. Knight. Den handler mer om vampyrlignende romvesener som har tatt over jorda. Men de er vampyrlignende. :-) Ellers var Anne Rice allerede nevnt. De er veldig bra, men litt langdryge noen ganger. Hvis du heller vil ha vampyr-humor i stedet for grøss, kan jeg anbefale Carpe Jugulum av Terry Pratchett. (latinsk for grip halsen)

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

Har et par bøker jeg håper å få lest ferdig iløpet av helgen :) Sirile gentlemen søkes som er morsom og koselig og Hans Majestest drage - herlig fantasy med drager! Gleder meg allerede til å begynne å lese bok to :)
Kan hende får jeg tid til å starte på Demones blod del 2 også.

Sangen om eldane har jeg ikke hørt om. Vet du hvem som har skrevet den? Har første bok i Song for Eirabu serien liggende i skal-lese-haugen. Mange sier den skal være bra, men er litt skeptisk pga nynorsken :-)

Må si meg enig i de du har nevnt. Tolkien og George R.R. Martin er helt klart mine favoritter. Er halvveis i Vindens Navn og så langt virker det som om Rothfuss også vil havne der. Robin Hobb (Farseer trilogien, The Liveship Traders, mf) er også blant mine favoritter. Andre som er høyt oppe er selvsagt Tidshjulet (Robert Jordan), The Sword of Truth (Terry Goodkind), Shannara-bøkene (de første) av Terry Brooks, DemonWars (den første trilogien) av R. A. Salvatore, Lord of the Isles (David Drake) og Sword of Shadows (J. V. Jones). Og, ja, må ikke glemme L.E. Modesitt Jr eller Steven Eriksons Malazan Book of the Fallen heller. Blant de norske synes jeg Horngudens Tale av B. Andreas Bull-Hansen er best. I fantasy-sjangeren finnes det så mange som er veldig gode (og mye ræl også), så det er vanskelig å velge den beste. Som oftest er det den jeg leser akkurat nå som føles best :-) I hvert fall blant de jeg har nevnt. Alle de jeg har nevnt kan nok kalles mesterverk på sitt vis, men for meg er Tolkien fortsatt øverst, med Martin hakk i hæl.

Har forhåndsbestilt den norske utgaven. Er spent på om den er like bra som originalen.

Er omtrent halvveis gjennom Det Sorte Hjertet av John Connoly. Leser egentlig ikke så mye krim, men fikk anbefalt denne og den er ganske bra. Veldig mørk og brutal, og så er det hele tiden noe so skjer så det aldri blir kjedelig. Fikk også Vindens Navn av Patrick Rothfuss i postkassen i dag. George R. R. Martin har sagt at den er skremmende god, så da stoler jeg på det. Tror nok jeg kommer til å begynne med den etterpå. Nesten 900 sider, så kommer sikkert til å holde på med den frem til neste helg også.

Hva er galt med å være "unormal"?

En alvorlig hendelse på skolen gjør til at Chloe Saunders blir sendt bort. Hun blir plassert sammen med andre fremmde tenåringer i et slags rehabhjem (Veldig bra forklart, Ina ...). Det disse tenåringene har til felles er at de har overnaturlige evner og blir observert av et legeteam. Men det er noe mystisk med dette Lyle Huset som det kalles. Noe som ikke helt stemmer. Det er noe de skjuler, men hva?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne triologien. Ikke var det bare den spennende boktraileren som fikk meg til å sikle etter bøkene, men mange bokbloggere har rost denne boka og resten av triologien opp i skyene. Og ettersom det virker som om de fleste har lest disse bøkene allerede, så hvorfor ikke jeg også? Jeg vil jo ikke gå glipp av noe. Men etter litt nøling så tenkte jeg, hvorfor ikke? Og nå har jeg endelig alle de tre bøkene i hus. Det er jeg glad for siden jeg er ferdig med den første boka i serien som for meg var veldig lovende.

Det er meget viktig at første boka i en serie er drivende for å gi mersmak og det gjorde definitivt denne. Hvorfor? Boka var på mange måter veldig vanskelig å legge fra seg. Den var meget spennende, hadde mange interessane karakterer som jeg gjerne vil bli bedre kjent med og et fengende konsept. Dessuten skriver Kelley Armstrong godt. Ungdomsbøker har en tendens til å ha et lett språk, nesten altfor lett, mens hun klarer å skape litt dybde samtidig som å ha litt ungdommelig språk. Vet ikke om dere skjønner helt hva jeg mener? Vanskelig å forklare, men, men ... Det er ikke så farlig,

Jeg storkoste meg med denne boka så lenge den varte og er glad for at det ikke er helt slutt. To bøker til i seren venter på å bli lest og jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette blir spennende!

Etter åtte bøker om Black Jack Geary, bytter Campbell nå fokus til den andre siden: the Syndics. I stjernesystemet Midway, slår Iceni og Drakon seg sammen og prøver å gjøre Midway selvstendig, uten innblanding fra syndikatets regjering. Og det er ikke enkelt. Det undertrykte folket vil ha demokrati. Drakon og Iceni vet ikke om de kan stole på hverandre. De vet ikke om de kan stole på sine nærmeste undersåtter engang. Syndikatet vil ta tilbake kontrollen og kan sende sine krigsskip når som helst. I tillegg har syndikatets hemmelige politi nådeløse agenter som kan være gjemt blant befolkningen. Nabosystemene er også i opprør og de må passe på at uroen ikke sprer seg til Midway. Og i bakgrunnen lurer trusselen fra "enigma" romvesnene.
Boken inneholder selvsagt action og romkrig, men det som er mest fascinerende er hvordan samfunnet og lederne selv utvikler seg utover boken. Da syndikatet regjerte, gjorde de på toppen det de ville, og alle andre måtte finne seg i det eller bli drept. Iceni og Drakon går over til et litt mykere diktatur, og selv om demokrati virker veldig skummelt, kan man skimte det i horisonten. De har til og med radikale ideer om å innføre et realt rettsystem i stedet for å bare skyte folk de tror har gjort noe galt, eller som de rett og slett ikke liker.
I de tidligere bøkene i serien så har fokusert vært på Alliansen og særlig militæret. Nå utvider Campbell kompleksiteten i fremtids-universet sitt og gir bøkene mer dybde. Selv om styresettet er sjokkerende uvirkelig fra vårt norske synspunkt, beskriver han tankesettet til sine to "helter" eller protagonister såpass godt at boken føles realistisk. Måtte smile litt over hvordan de så arbeiderstyre (kommunisme) som en slags grusom infeksjon.
Campbell har alltid hatt et snev av samfunnskritikk i sine bøker, men her synes jeg han setter ting enda mer på spissen.
Amazon sier de vil sende meg den neste boken hans, Guardian, i juni neste år. Gleder meg.

Det var tittelen som først tiltrakk meg ved denne boken. Robopokalypse. Jeg fikk med en gang assosiasjoner til en maskindrevet dommedag og kom til å tenke både på Terminator og Matrix. Forsiden minner meg om filmen I, Robot og jeg ser for meg hærer av robotene fra den filmen som masjerer. Omslaget skryter om lovord både fra Stephen King og Clive Cussler. Forlaget sier at selveste Steven Spielberg kjøpte filmrettighetene allerede da forfatteren bare hadde skrevet rundt hundre sider. Dette må jo bare bli bra.
Og det var det.
Historien minner meg mest om Terminator-historien fra filmene og tv-serien. Det er ikke Cyberdyne som starter det hele, men en kunstig intelligens med en nifs barnestemme som heter Archos. Archos vender menneskenes teknologi mot dem selv. Heiser slipper seg ned og knuser passasjerene. Fly krasjer inn i bygninger. Bilene går på jakt i gatene, ikke ulikt Stephen King filmen Trucks, men mens den filmen bare var tåpelig er denne boken skremmende. Det sies at google-bilen kjører seg selv. Er nå det så lurt?
Historien presenteres gjennom korte glimt av folks opplevelser, både før, midt i og mot slutten av krigen mot maskinene. Omtrent som den glimrende World War Z av Max Brooks (tror den også har kommet på norsk nå). Dette gjør historien mye større. Dette er ikke en bok om en liten gjeng som slåss mot roboter, men om hele menneskeheten mot robotene. Det meste foregår selvsagt i USA, men vi får også høre om London, Tokyo og Afganistan. Norge er kun nevnt med en liten anekdote om noen nordmenn som ikke forstod engelsk.
Det er også mye som skjer mellom kapitlene. Dette blir kort nevnt men leserens fantasi blir nødt til å fylle igjen hullene, noe som lar leseren selv bestemme litt hvordan han/hun liker historien.
Dette er akkurat slik en bok som jeg liker: en stor, grandios historie om menneskets kamp for å overleve. Med roboter :-) Et lite aber er at det går alt for fort å lese igjennom boken. Men jeg syntes jo også at The Stand av Stephen King kunne vært lengre.
Det er i alle fall tydelig at Wilson har god greie på teknologi, han presenterer sitt dommedagsscenario slik at det virker troverdig. Man blir nesten bekymret for at dette kan skje om noen få år. Han skriver også med et lettfattelig språk, så man trenger ikke it-utdannelse for å forstå sammenhengen i det som skjer.
Dette er en skremmende og fascinerende fremtidsvisjon som jeg anbefaler på det sterkeste. Filmen kommer i 2014 og i følge imdb er Chris Hemsworth (selveste Thor) og Anne Hathaway (ryktes) med. Jeg tror det blir vanskelig å toppe boken.

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre