Bokelskere.no

Ikke alle er til å stole på ...

Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.

Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.

Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.

Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.

Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.

Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!

Huffda. Ikke noe særlig med vaktmesterbråk nei. Du får hive en vannballong på ham eller noe:)
For meg har det ikke noe å si om det bråker. Er bøkene jeg leser i spennende nok, kan mobilen bare ringe, nabobarn bråke så mye de vil osv uten at jeg legger merke det. Da er jeg uansett fortapt i boka:)

Denne uka har jeg hatt den meste effektive leseuka på lenge. Jeg leser hver dag, men når man har ferie får man selvfølgelig mer tid til overs. Man får lest enda mer til vanlig. Denne uka har jeg lest: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, Frostrosen, den første boka i serien Nattmannens datter av May Lis Ruus og jeg ble også ferdig med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson.

Nå har jeg kommet godt i gang med Brødrene fra Iron House av John Hart og jeg har også startet på Jeg kan se i mørket av Karin Fossum. Begge er spenningsbøker og jeg leste en bok tidligere i år av John Hart (Ved Elven) og likte den godt. Så det er godt å lese noe av ham også. Leste også en god del av Karin Fossum tidligere, og måtte ha en pause, men det er spennende å lese noe av henne igjen, selv om dette dessverre ingen Konrad Sejer bok. Men jeg liker måten hun beskriver mennesker på så godt.

Ellers har det vært godt vær ute, for første gang denne uka så jeg har lest ute i hele dag. Og snart er to av fire ferieuker snart over. Det har gått bra, men savner fremdeles den gråhverdag. Vurderer nesten å møte opp på jobb neste uke, og avslutte ferien litt tidligere, men da har vel sjefen sendt meg hjem eller til en psykolog hihi:)

God helg!:)

Å være barn før i tiden var ingen dans på roser ...

Året er 1701 og handlingen i boka foregår i Bergen. Der møter vi ungjenta Lucie. Hun kommer fra fattige kår og mistet kontakten med faren. Hun husker så vidt at faren ble hentet av noen menn, men hun vet ikke hvorfor. Hun vokser så senere opp i noe som kalles for Tugt - og manufakturhuset, der hvor foredreløse barn får jobbe til de fyller 18 år og må deretter finne en annen jobb selv. En natt sniker Lucie og en venninne seg ut for å finne en gave til en god venn av Lucie. Lucie føler et slags ansvar for Tilly, ei av de svakeste jentene i huset. Hun føler en slags omsorg for den jenta og hun ser mye av seg selv i henne. Derfor er hun overbeskyttende når det gjelder Tilly og vil gjerne finne en gave til henne siden hun fyller år neste dag. Men det skulle ikke hun og den andre venninnen ha gjort. De kommer over noe de sent vil glemme.

Denne serien har jeg lenge vært nysgjerrig på - helt siden i fjor faktisk. Grunnen til at serien for min del ble litt utsatt var at jeg har en tendens til å lese mange serier på en gang og da kan det bli litt mye. Derfor måtte Nattmannens datter vente litt av den grunn, men bedre sent enn aldri!

Dette er den andre serien jeg prøver meg på fra Norske Serier. Den første var Fossefall av Jorunn Johansen. Mangler å lese de fem siste bøkene i den serien. Akkurat som Fossefall, ble jeg meget nysgjerrig på å lese Nattmannens datter etter å ha sett boktraileren. Da var jeg solgt! Og det er spennende å lese litt historie. Hvordan levevilkårene var før i tiden forhold til nå. Syns det er interessant og i Bergen har jeg aldri vært, så det er spennende å få en smak på den byen selv om det ikke er snakk om den moderne varianten av byen. Syns også at selve nattmannen er en fengslende karakter. Nattmannen har en veldig lav status og blir sett ned på av de andre. Grunnen er at de tar på seg uverdige jobber som også må gjøres; som å feie gater, tømme utedo og hjelpe bøddelen med henrettelser. Bøddelen blir faktisk mer respektert enn nattmannen.

Frostrosen ga meg ingen spesiell leseopplevelse, men likevel gir den mersmak til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Bergen, og selve persongalleriet.

Tro meg det er verdt det. Det er en vakker og skjønn bok på mange måter. Hva er det du venter på? LES! LES!LES!:)

Jeg er for tiden i Bergen og året er 1701. Der er jeg i Manufakturhuset sammen med unge, foreldreløse piker og der skal vi være til vi blir 18 år gamle. Ferdig utlært til å komme inn i verdig arbeidsliv.

Jeg leser: Nattmannens datter(1) Frostrosen av May Lis Ruus.

Innimellom får jeg tak i bøker som er forhenværende biblioteksbøker. Jeg synes det er litt interessant at bøkene mine har kommet fra så mange forskjellige steder. I tillegg synes jeg det er hyggelig å tenke på alle som har koset seg med akkurat den samme boken som jeg leser.
Vil oppdatere listen etter hvert som jeg får tak i flere.

Har også en liste over mine signerte bøker her.

Også vil jeg gjerne anbefale De dødes tjern av Bernhard Borge (eller André Bjerke som han egentlig het). Norges beste kriminalroman mener nå jeg. Ypperlig hvis du liker krim blandet med overnaturlige elementer:)

Jeg leste ferdig i dag: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen. Det er en perle og det er lenge siden jeg har kommet over norske perler, så den kan trygt anbefales:) Naturskildringene hans er bare skjønne.)

Hvem ønsker vel ikke å rømme vekk fra alt?

Sune er en helt vanlig nordmann som ønsker å få være i fred. Han vil av en eller annen grunn vekk fra alt og alle. For å oppfylle dette ønsket vandrer han til skogs som regel når hyttesesongen er over. På den måten kan han bryte seg inn i den ene hytta etter den andre. Han gjør det ikke for å være ekkel mot hytteeierne, men han gjør det for å søke ly. Ha et sted å sove og det eneste han stjeler er mat som ligger igjen og litt klær. En ganske harmløs fyr. Men kan han holde på slik uten å bli tatt?

Dette er mitt første møte med Ambjørnsen siden ungdomsskolen, og det er lenge siden. I ett av årene på ungdomsskolen skrev jeg en særoppgave om ham, da jeg skrev om noen av bøkene i Pelle & Proffen - serien og Elling - bøkene. Sammenlignet ungdomsbøkene med voksenbøkene, og skrev litt om hvordan Ambjørnsen beskrev outsidere. Det er tross alt det Ambjørnsen er best kjent som. Å beskrive outsidere. Folk som både frivillig og ufrivillig blir stemplet som litt annerledes og sær. De som går sine egne veier og ikke bryr seg hva andre måtte mene om det. Så det er mange år siden jeg leste noen av bøkene til Ambjørnsen og tenkte det var på høy tid med et lite gjensyn. Spesielt siden jeg så ham bli intervjuet om denne boka i Bokprogrammet i fjorhøst. Da fikk jeg enda mer lyst til å lese hans nyeste utgivelse: Natten drømmer om dagen.

Selve tittelen Natten drømmer om dagen lyder litt poetisk. Det klinger bra, og bokomslaget er skjønn. Man får en hyggelig naturfølelse av å se på boka og desto mer jeg leste om Sune og hans vandringer til ingensteds, jo mer ville jeg følge hans fotspor. Bare ha på meg en liten ryggsekk og forlate sivilisasjonen for en stund. Vekk fra alt og alle. Fordufte. Det er en herlig og fristende tanke. Men jeg har ikke like mye guts som Sune til å realisere dette. Likevel er det en herlig bok å drømme seg inn i og på en måte få være med på Sunes vandring langt inne i skauen - uten mål og mening. Sune er så og si helt alene til han støter på en kvinne som kommer ingenstedsfra med utenlandsk bakgrunn. Hun er blodig på hendene og sier ikke stort. Selv om Sune helst vil være alene på disse ferdene sine, har han ikke hjerte til å gå fra henne. Dermed blir de to gående som erteris. Hun blir på en måte skyggen hans, og velger å stole på ham selv om de ikke skjønner hverandre særlig stort.

På mange måter er dette en sær og en småbanal bok, men dette er også noe som godt kan skje i virkeligheten. Så det er ikke så virkelighetsfjernt i grunn. Og jo mer jeg leste om Sune og hans tanker, så likte jeg ham bare mer og mer, og bare ønsket jeg var med på en av disse ferdene hans. Han virker så sammensatt og bryr seg ikke om hva andre mener om ham. Han bare gjør det han mener er rett og det han føler for. Går sine egne veier. Det virker så befriende!

Natten drømmer om dagen er fornøyelig lesing og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tok så lang pause fra Ambjørnsens forfatterskap. Han beskriver styrken i outsidere så godt og jeg elsket naturskildringene hans. Det var som å være der og føle naturen selv. Bøker som denne vil jeg ha mer av og dette er ypperlig årstid å lese nettopp denne boka. Får man ikke hyttefølelse av å lese Natten drømmer om dagen, så vet ikke jeg!

Fantastisk fin og vemodig bok. Nå er det noen år siden jeg leste den, men husker den svært godt.

Ja, vi får håpe det. Det er bare litt kjipt at det har vært sånn siden desember. Litt tidlig å føle seg som en 90-åring:)

Og jeg er helt enig med deg i synspunktene dine angående bøkene fra sanne historier om disse psykopatene og ofrene deres. Tror vi har mye til felles når det gjelder boksmak:)

Ja jeg vet hvordan det er å streve med å stå på bena. Det hender nå også det. At jeg må bare bøye meg fremover eller sette meg på huk for å ikke kollapse. Veldig flaut når jeg gjør dette på jobb, men når svimmelheten/eller jeg blir skikkelig svaien så må jeg bare gjøre det sånn likevel. Pappa tror jeg må ha et snev av ME, men det håper jeg ikke. Det høres slitsomt ut å ha ME så håper ikke at det er det jeg har at det bare er kroniske bihulebetennelsen som gjør meg sånn. Sys bare jeg har hatt det så lenge nå. Jeg får bare være tålmodig.

Jeg også er fascinert over å lese sanne romaner om grusomme ting folk gjør. Jeg blir nysgjerrig av å lese om folk som ikke har empati. Hvordan er det å leve sånn og være så ondskapsfull mot andre og ikke føle anger? Samtidig er det fascinerende å lese om styrken til ofre som overlever slike psykopater. Hvordan holder de ut?

ME høres ikke noe særlig ut nei.
Husker selv jeg var 100% sykemeldt i to måneder i begynnelsen av året pga kronisk bihulebetennelse og svimmelhet (som jeg fremdeles ikke er ferdig med og er delvis sykemeldt ennå). Men hvordan jeg holdt ut å være hjemme i hele to måneder skjønner jeg ikke noe av. Jeg holdt på å bli gal. Men så var jeg så svimmel at jeg kunne ikke stå eller gå på egenhånd så jeg hadde heller ikke noe på jobb å gjøre.

Romantiske komedier er bare noe kliss. De eneste gangene jeg må eller ser de filmene er under tvang hehe. Jeg styrer unna de filmene så lenge jeg kan. Det er bare møl.

Men bøker fra virkeligheten syns jeg også er veldig fascinerende, spesielt fra kriminelle handlinger sjangeren. Hvordan ofre overlever diverse seriemordere og slike ting. Jeg vet det høres groteskt ut, men av og til er det bare spennende å lese om grusomme ting. Det skjer jo noe grusomt i verden hver dag, så. Det er noe man ikke kan se bort ifra.

Jaja, skal finne senga nå før natta er over. God natt bokelskere:) Ikke sitt for lenge oppe:)

Ja, og det jeg prøver å si er at late dager er godt, i periodevis, men ikke i lengden. Da får jeg følelsen av å dovne bort. Jeg må ha en grunn til å stå opp om dagene, hvis du skjønner. Det som er litt kjedelig med ferie i lengden er at man "må gjøre det samme" hele tiden. Så personlig liker jeg strukturerte dager best. Det er i alle fall da jeg funker best.

Å, Bobsey-barna, Hardyguttene, Nancy Drew, nå ble jeg nostalgisk. Av og til skulle jeg ønske jeg var barn igjen og kose meg med disse bøkene som jeg vokste opp med.

Jeg ble allerede rastløs etter de 2 -3 første dagene så dette er en hard prøvelse for meg. Da jeg var elev/student hadde jeg ikke noe i mot lange ferier, men etter å ha kommet inn i arbeidslivet så sliter jeg. Det må være noe galt med meg. Jeg klarer ikke å slappe av fullt og helt selv om jeg ikke har adhd. Jeg klarer å sitte stille og konsentrere meg om bøkene jeg leser, men jeg savner rutinerte dager litt. Være i gang liksom hvis du skjønner hva jeg mener? Vurderer nesten å kjøpe meg et puslespill på flere tusenbiter bare for å virke produktiv:)

Ja, romantikk og humor er vel sjangre jeg har styrt unna jeg også så der har vi noe til felles, men prøver meg på litt humor nå gjennom Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Syns mannen og boka er sjarmerende, men det er ikke helt min type humor. Jeg ler aldri av bøker heller ikke av komedier. Det er ikke lett å få meg til å le, men likevel prøver jeg å få testet sjangrene litt. Blir jo litt kjedelig i lengden å lese fra den samme sjangeren og de samme forfatterne hele tiden. Man må bevege seg litt utenfor "comfort" sonen også. Selv foretrekker jeg mørk litteratur (grøssere, psykologiske thrillere og krim), men jeg prøver å lese litt "lystig" litteratur også bare for å gi meg selv litt variasjon. Av og til blir jeg positivt overrasket og av og til ikke. Man vet jo aldri når man finner perler:) Det er det som er så gøy med å utfordre seg selv som leser:)

Hei!

Da er første ferieuke av fire overstått og jeg lengter faktisk etter jobben. Godt med late dager av og til, men ikke i lengden. Syntes jeg var bedre når det angikk ferier før i tiden, men nå grøsser jeg nesten hvis noen nevner ordet ferier. Jeg liker ikke at dagene sklir helt ut av kurs selv om det er godt en gang i blandt. Det positive er jo at jeg får mye tid til å drikke kaffe og lese enda mer enn før. Vel, vel, sikkert bare jeg som er en blanding av å være sær og kontrollfreak:)

Tidligere denne uken ble jeg ferdig med En vampyrs bekjennelser av Anne Rice som jeg begynte med på slutten av mai. Lenge siden sist jeg har brukt så lang tid på en bok, og det var verdt det selv om boka opplevdes som litt tung.

Nå i helgen skal jeg lese ferdig Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant av Jonas Jonasson & Natten drømmer om dagen* av Ingvar Ambjørnsen. Så denne gangen ble det ubevisst skandinaviske forfattere for tur. Det er vel på høy tid. Må jo utvide horisonten som leser og ikke lese det samme hele tiden. Sånn sett har jeg blitt flinkere til det med årene.

God helg!:)

Første bok i serien om mannen med det herlige navnet Skulduggery Pleasant. Det var tittelen og det tøffe omslagsbildet som fikk meg til å lese denne.
Skulduggery er en trollmann og detektiv (litt som Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher), men han er også et vandrede skjelett (ulikt Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher).
Historien fortelles utifra synspunktet til 12 år gamle Stephanie. Når hennes onkel (en forfatter av grøsserbøker) dør, arver hun huset hans og, vil det vise seg, vennskapet med Skulduggery Pleasant. Dermed blir hun kastet inn i en farlig verden full av magi, monstre og trollmenn. Og selvsagt er det en ond trollmann med navn Serpine som har skumle planer for verden.
Jeg koste meg like mye med denne som jeg gjorde første gangen jeg leste Harry Potter. For det lukter faktisk litt Harry Potter av denne boken, uten at det er så farlig. Og fremtoningen til Skulduggery minner meg veldig om en navnløs, tidsreisende doktor jeg har sett på tv.
Dette er en spennende bok, som er morsom å lese. Selv om den er beregnet på yngre lesere, så følte jeg aldri at det ble teit eller barnslig.
Jeg kommer garantert til å lese flere bøker i denne serien.

Gode, gammeldagse vampyrer, som jeg har savnet dere!

Jada, det har ikke tørnet for meg. Jeg vet at vampyrer ikke eksisterer, men det er godt å få et avbrekk fra moderne vampyrer som herjer i litteraturens verden og få et innblikk i hvordan vampyrer egentlig skal være. Blodtørstige, farlige, hevngjerrige og sensitive. Ikke disse moderne vampyrene som flyr etter High -School jenter og drømmer om forbudt kjærlighet. Når begynte de med det tullet? Jeg bare spør!

En vampyrs bekjennelser handler om intervjuobjektet Louis. Han er en "gammel" og ensom vampyr som har opplevd det meste og blir intervjuet av en modig, ung journalist som tar opp hele intervjuet på kassetter - en klassisk båndopptaker. (Jada...det fantes en tid da CD'er ikke eksisterte, bare så du vet det). Louis forteller om sine dager som plantasjeeier, og da han som ung mann mistet både sin kone og sitt barn under fødselen. Han blir ensom og forlatt. Ikke lenge etter møter han Lestat som er vampyr. Lestat gjør Louis om til vampyr, og det viser seg at Lestat og Louis er to helt forskjellige vampyrer. Lestat er voldelig, hevngjerrig og liker å få viljen sin, mens Louis vet ikke helt hvordan han skal håndtere sin nye tilværelse som udødelig. Han sliter en kamp mot ensomheten, det å finne seg selv, og hvor han hører hjemme. Han vet for sikkert at han er ikke som Lestat og vampyrer flest. Louis er mer sensitiv. I intervjuet med den modige journalisten forteller han om forskjellige epoker i livet hans og tar oss med både til New Orleans, (Louisiana, USA) og til Paris,( Frankrike).

Denne boka har på mystisk vis stått ulest i hylla mi i en evighet. Jeg kjøpte den da jeg gikk enten nest siste året eller det aller siste året (husker ikke) på barneskolen, så ja, jeg har vel alltid hatt sansen for mørk litteratur. Jeg har vel en mørk side i meg. Har ikke annen forklaring på det .. Men hvorfor den har stått ulest i hylla så lenge har jeg ikke svar på. Bedre sent enn aldri. Har bestemt meg i år for å bli flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker i hylla som bare har stått der i evigheter og "støvet ned". Og jeg har i år faktisk blitt flinkere til å ta frem disse bøkene. Jeg liker å blande både "gammel" og moderne litteratur. Ja takk, begge deler, også får jeg bare dårlig samvittighet av å se på bøkene i hylla som bare venter på å bli lest. Men nok om det.

Selv om jeg ikke har lest boka før nå så kjente jeg til historien. Jeg så filmen med Brad Pitt, Tom Cruise, Kirsten Dunst, Christian Slater og Antonio Banderas bare for å nevne "noen" i rollene. Helt ærlig husker jeg ikke så mye av filmen. Jeg husker plottet, men jeg husker ikke på om jeg likte filmen eller ikke, så kanskje det er på tide å se den igjen? Selv liker jeg å lese boka før jeg ser filmversjonen, men av en eller annen grunn ble denne gangen omvendt.

Dette er mitt første møte med Anne Rice og hennes vampyrverden. Jeg liker måten hun beskriver vampyrene på, sånn som de skal være; de tåler ikke dagslys, lever av menneskeblod, er truende og gjør det de brenner for. Jeg liker også måten hun beskriver hovedpersonen(vampyren) Louis på. At han er litt delt etter han selv blir vampyr. Han husker så godt det å være menneske at det å drepe på den måten som Lestat gjør, er en tanke han ikke kan fordra. Samtidig lever han i en veldig ensom tilværelse. Han syns til tider at livet kan være utholdelig og kan ikke fordra seg selv. Følte jeg kjente meg igjen i ham på mange måter. Selv om jeg likte Anne Rice sin måte å beskrive vampyrer og atmosfære på, så må jeg innrømme at hun har ikke den mest spennende skrivemåten jeg har opplevd. Mange ganger i boka opplevde jeg motsand og fikk følelsen av at noen av sidene måtte være innsmurt med sirup. Enkelte partier i boka gikk veldig tregt og testet tålmodigheten min til de grader, men jeg holdt ut til the bitter end. Jeg fikk et voldsomt elsk/hat forhold til denne boka. Det er sjeldent jeg bruker 1 - 2 måneder på å fullføre en bok og det gjorde jeg med denne, men enkelte ganger krever bøker lengre tid og det får bare ta den tiden det tar. Jeg avslutter aldri en bok uansett. Jeg gjorde det litt før i tiden, men nå fullfører jeg alle bøkene jeg begynner på, enten jeg liker dem eller ikke. Det var deler av boka jeg virkelig hatet og deler som virkelig fascinerte meg og jeg måtte bare lese videre. Det jeg savnet aller mest i En vampyrs bekjennelser var selve spenningen. Det tok veldig lang tid før spenningen og intensiteten virkelig tok seg opp i boka og den virkelige spenningen som jeg lengtet etter begynte ikke før de 40 - 50 siste sidene og det er litt drøyt, men verdt det.

Alt i alt ga En vampyrs bekjennelser meg en skrekkblandet fryd. Jeg både elsker og hater boka. Jeg elsker boka fordi den på forskjellige måter har gjort meg nysgjerrig på de andre bøkene i denne serien og jeg har lyst til å finne ut hvordan alt utvikler seg videre. Samtidig hater jeg den for at den utfordret meg virkelig. Den testet tålmodigheten min og selv om det av og til virket håpløst å gjennomføre boka, klarte innholdet å gjøre meg nysgjerrig nok til å holde ut til siste side.

Skolemassakre kan skje overalt, når man minst venter det, også i litteraturens verden.

En High - School blir plutselig angrepet av tre personer som gjemmer seg bak hockeymasker med hver sin farge. De braser inn på skolen og skyter vilt rundt seg. Hva er det som skjer? Hvem er det og hvorfor gjør de dette? Har de en tilknytning til skolen i det hele tatt eller er det bare et tilfeldig angrep?

Samtidig er det politietterforsker Jacob Strikers første dag på jobb etter seks måneders fravær. Han har tatt seg fri fra jobb etter at han mistet kona si på et tragisk vis og må ta seg av tenåringsdatteren Courtney alene. De går som regel godt overens, men også de har sine feider. Første dagen hans på jobb blir mer dramatisk enn forventet og etter den grusomme tragedien på den lokale skolen må han finne ut hvem som står bak denne massakeren og finne ut hva som var motivet. Vil han finne ut hvem de skyldige er? Første dag på jobb blir på ingen måte rolig eller kjedelig.

Den kanadiske forfatteren Sean Slater og Jørn Lier Horst har noe til felles, de er begge politietterforskere i virkeligheten og forfattere, så her er det snakk om realistisk krim på høyt plan. The Survivor er Slaters debutroman og han har gitt ut flere bøker siden. Jeg fikk denne av forlaget hans for et par år siden da jeg drev en engelsk bokblogg samtidig med den norske. Etter hvert kuttet jeg ut den engelske bokbloggen fordi jeg fant ut at jeg har ikke krefter/energi til å drive to bokblogger og ville konsentrere meg om min norske bokblogg istedet.

Boka begynte veldig lovende og var stappet med action, men så begynte det å ta mange forskjellige vendinger at det til tider føltes ut som å lese flere historier blandet i en. At det kom inn mange sideveier og det føltes ut som om man leste til slutt en helt annen bok enn den man egentlig begynte på. Det ga en rar følelse egentlig. Jeg sier ikke at det ble til det verre, men savnet at hovedplottet i historien kunne ha blitt strammet mer opp istedet for å ta så mange unødvendige sidesprang eller hva jeg skal kalle det. Det gjorde til at tempoet i historien gikk litt tregere enn det jeg hadde håpet på.

The Survivor hadde en lovende start der sidene ble vendt i en fart, så ble det roligere og forskjellige intriger oppsto etter hvert mot en slutt som minner meg om en dårlig Hollywood-film. Savnet også litt sterkere karakteroppbygging. Savnet å komme mer i dybden på dem, ikke bare på overflaten. Alt i alt en grei krimbok, men ikke noe særlig minneverdig. Om jeg skal lese flere bøker av Sean Slater? Jeg har ikke bestemt meg ennå. Vi får se!