Bokelskere.no

Bra at du har kommet deg såpass godt gjennom det. Selv føles det ut som om jeg har kjørt meg fullstendig fast, og vet ikke hvordan det er å være frisk/opplagt/oppegående. Alt er bare så monotont og ikke noe å se frem til. Da er det jo lett å ha det sånn som det er. At livet føles kjipt. Alt tar så lang tid. Det er det som er det verste med alt og ikke ha så mye å se frem til heller.

Så bra at du også kom gjennom det for jeg vet hvor langt ett år er og selv har jeg trødd hjemme litt over ett år nå og vet ikke hvor lenge jeg må trø hjemme. Umulig å si når jeg blir friskmeldt osv osv, det er det verste.
Jeg er selvsagt glad i dyr og jeg stoler mer på dyr enn mennesker:) Men akkurat nå har jeg ikke form til å ha ansvar for noen dyr. Får svimmelhetsanfall når jeg har gått et lite stykke og jeg tåler heller ikke å stå lengre enn 5-6 minutter før jeg får tåkesyn og da må jeg bare finne meg et sted å sitte. Utrolig rart, men sånn har det blitt. Så i skrivende stund må jeg nok vente med å skaffe meg et dyr., Men har katt da, på en måte, som jeg skaffet meg da jeg var 18. Men da jeg flyttet hjemmefra for litt over to år siden valgte jeg å la ham bli boende hos foreldrene mine for var redd han ville rote seg bort i område på et nytt sted og det ville ha vært vanskelig for meg hvis han rotet seg bort og jeg aldri fikk se ham igjen. Så jeg valgte å la ham bli værende hos foreldrene mine, men er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka og da får jeg møte ham:) Så det er et av de få høydepunktene jeg har.

Vet ikke hvorfor jeg deler alt dette med dere og hvordan jeg har det, men er bare ærlig. Er lei av folk som svever på rosa skyer og påstår at livet er fantastisk. Det er bare noe sprøyt:) Så jeg velger å skrive ting som det er. Hater livet mitt og jeg kan ikke noe for det. Leser så mye som mulig og drikker masse kaffe. Og blogger om bøker. Det er en av de få tingene jeg holder fast i for tiden. Min overlevelsesstrategi:) Skulle bare ønske jeg kunne finne en måte å få tiden til å gå. Det er det som er det verste.

Takk for omtanke:) Er vel vant til å ha det vondt og vet nesten ikke hva det er å være frisk og fornøyd lenger. Mens andre lever livene sine, sitter jeg hjemme og krangler med tiden. Nesten som en forbannelse, gitt. Ikke rart man blir mørk da, men så har jeg heller aldri vært positiv:)

Lesing er vel den eneste hobbyen jeg har for tiden. Malte litt før i tiden, men det har jeg ikke hatt helt energi til og venner har jeg ikke. Jeg hadde det en gang i tiden, men er flink til å få folk til å forsvinne haha. Så har bare de nærmeste som kommer innom av og til. Det er vel det eneste sosiale jeg får. Men så har jeg aldri vært særlig sosial. Savner å være opptatt med noe og få tiden til å gå. Det er et savn, men aner ikke hva det skulle være ...

Godt å høre at du kom deg gjennom den vonde tiden. Å sitte i klisteret er virkelig ikke noe gøy mens andre "bestemmer" over deg lege, nav osv... Livet er ikke annet enn kjipt. Så jeg drukner meg selv i bøker:)

Og en klem tilbake til deg:)

I motsetning til dere, strever jeg med å få tiden til å gå, selv når jeg leser. (Kjipt) Er bare så sur og gretten for tiden. Det blir man av å trø hjemme. Har vært sykmeldt og hjemmeværende i ett år og to måneder nå. Råtner opp snart. Har sikkert råtnet opp for lenge siden, haha. Det eneste positive her i livet nå er bøker og kaffe, og at det endelig er oktober. (Min favorittmåned). For da er det endelig ordentlig høst. Jeg liker ruskevær (regn, vind mørke kvelder osv).

Jeg har nettopp blitt ferdig med Marmor av Toril Brekke, og i kveld skal jeg starte på The Coldest Girl in Coldtown (en av bøkene som jeg har bestemt meg for Halloweenlesing - prosjektet mitt). Siden det er høst og det nærmer seg Halloween og som den grøsseelskeren jeg er må jeg lese litt grøssere også.

Ved siden av skal jeg lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og The Jungle Books (to bind i en) av Rudyard Kiplling. Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller. Vet ikke om jeg blir ferdig med noen av disse før uka er omme (har jo all verdens tid til å lese), men vi får se. Alt er etter dagsformen og har ikke samme konsentrasjon som jeg en gang hadde. De forbanna svimmelhetsanfallene/og tåkesyn altså. De stjeler all energi ut av meg.

Jaja, håper dere har og får en bedre helg enn meg:)

Er livet ditt bra nok som det er, og er det sjarmerende eller bare tull å ha forbudte følelser?

Ane er en voksen og kreativ dame, bor sammen med en fantastisk mann og har to skjønne døtre. Hun er keramiker og elsker jobben sin. Kan hun få det bedre?

Det er bare et problem. Hun er stormforelsket i en kollega og hver eneste øyeblikk sammen med ham, er en drøm. Stundene sammen med ham er en fryd og de gjør alt de kan for å skjule forelskelsen. De vil jo ikke at andre skal finne det ut. Men hvor lenge kan dette pågå? Og den dårlige samvittigheten river og sliter i Ane. Skal hun slutte med denne romansen mens leken er god eller skal hun ta vare på alle øyeblikkene med denne kollegaen som gjør henne så levende?

Voksne mennesker i midtlivskrise. Det er vel det boka egentlig dreier seg om. Som prøver å gjøre de beste og rette valgene her i livet, men likevel er de aldri fornøyde og gjør alt de kan for å bli og være lykkelige. Men sånn er livet, man prøver og feiler, noe som er et av budskapene i boka. Vi er bare mennesker og noen av oss våger å følge drømmene våre, andre ikke.

Det er ingen tvil om at forfatteren oser av skriveglede (og håper nå virkelig ikke at jeg dreper skrivelysten hennes fullstendig). Hun er debutant, men selv om hun er debutant dømmer jeg hennes bok på samme nivå som forfattere som har skrevet i flere år. Jeg kan ikke gjøre forskjell på det. Det føles feil. Jeg anmeldeler boka hennes på samme måte som andre bøker jeg leser og skriver mine egne meninger, som alltid. Og selv om jeg i enkelte anmeldelser kan virke krass og kanskje brutal, håper jeg at jeg hverken tar debutanter eller andre forfattere fra gleden deres til å fortsette og skrive. Jeg får jo dårlig samvittighet hver gang jeg skriver negative anmeldelser, men som sagt så kan man dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det hadde ikke vært menneskelig. Grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er på grunn av at den traff meg ikke på noen som helst måte. Jeg prøvde å sette meg selv inn i situasjonene til karakterene, leve meg inn i historien, men likevel fikk det meg ikke til å like boka bedre. Jeg opplevde karakterene som masete, en smule patetiske, og for ikke å snakke om hysteriske. De lever som fjortiser og lar følelsene deres overgå seg selv. Det blir litt drygt og pinlig i lengden. Og jeg irriterte meg grønn over alle skrivefeilene. Boka oversvømtes av skrivefeil og den kunne godt ha gått grundig gjennom språkvasken en gang til.

Det som er bra angående boka er at forfatteren skriver om voksne mennesker som er redde for å gå gjennom livet uten å bli elsket, leve ensomt og våge å oppfylle drømmene sine i stedet for å drømme. Likevel ble denne boka en smule hysterisk og masete. Jeg ble fort sliten av så og si alle disse karakterene. En fin og kanskje morsom roman for noen. For meg ble dette dessverre en plagsom leseopplevelse.

Jeg ble kjempeskuffa over boka. Oppskrytt. Syns ikke den var så original og voldsom som de fleste påsto at den var. For meg ble det for forutsigbart og lite fengslende, dessverre ...

Troll er da bare folketro, eller? ...

Året er 1887 da Oslo den gang ble kalt Kristiania. Edvard Frost er en guttunge på bare fjorten år og er så og si foreldreløs. Han har ingen tilhøringhet bortsett fra at han bor på et barnehjem og han gjør noen ærender for en som kaller seg professor Wolf (ekspert på overnaturlige vesener). Edvard er tross alt bare fjorten år, men han har allerede grått hår, noe som er spesielt siden han er så ung. En dag blir han kastet ut i et oppdrag sammen med professor Wolf. Sammen må de dra til Østerdalen for å finne ut noe for en rik mann som samler på temmelig spesielle objekter. Det hevdes at det er blitt funnet en diger skalle i Østerdalen og denne rike mannen vil at de to skal legge ut på denne reisen for å undersøke om denne skallen stammer fra et troll eller ikke. Men de to er ikke helt klare over hvor farlig dette oppdraget er og blir!

Boka består av norsk folketro; og da er det naturlig å ta med troll. Det finner man jo overalt i norske turistbutikker. Og det skrives ikke mange bøker der troll er involvert, så litt gøy at den har en liten rolle i moderne litteratur. Det betyr at det ikke er en døende rase, og norsk folketro er viktig å ta vare på selv om alle disse sagnene ikke er sanne. Men det skader jo ikke å tenke på hva som finnes i norsk skog. Innbille seg hva som er der ute etter mørkets frembrudd. Leke litt med tanken. Det er det denne boka oppfordrer oss til å gjøre. Leke litt med fantasien og bli kjent med norsk folketro, for det er ikke bare troll som dukker opp i boka, men også mange andre kjente skogsvesener og da snakker jeg ikke om dyr ...

Men boka består ikke bare av tusser og troll, men også mange forskjellige menneskelige karakterer. Og de nevneverdige er hovedpersonene professor Wolf og unggutten Edvard. Det er to forskjellige mennesker og på denne reisen lærer de mye om seg selv og hverandre, og de møter også på andre karakterer som de blir kjent med. Gjennom farer prøver de å overleve ved å hjelpe hverandre. Men spørsmålene er: Kommer alle til å overleve? Det de trodde bare fantes i eventyr, får de se med sine egne øyne. Hvordan takler de det? Og kommer de til å komme uskadet fra alle de fæle vesenene de møter på? Villmarken er jo fulle av farer! Mange spørsmål dukker opp mens man leser og mens man leser klarer man heller ikke å la være og tenke hva man selv ville ha gjort under en slik spesiell reise. Underveis i boka oppstår det både småskremmende scener, og spennende øyeblikk.

Trollskallen er nok en mer festlig lesing for eldre lesere og kanskje mer skummelt for målgruppene (barn/ungdom) boka egentlig er basert på. Dette er ingen klassiker, men tipper den vil slå an blant barn og unge som høytlesing i klasserommet. Kanskje vekker det leselysten deres også! Festlig bok, men personlig savnet jeg mer "skumle" scener og mer beskrivelse av skrømtene de møter under reisen.

Jeg ble dessverre kjempeskuffa:/ Boka ble for barnslig og irriterende. Lettet da jeg ble ferdig med den. Glad du fikk en bedre opplevelse enn meg:)

Takk får bare litt dårlig samvittighet av å ikke like en bok, men man kan dessverre ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke naturlig. Det ser ut som vi er enige angående boka. Jeg syns denb ble for irriterende og barnslig i lengden. Og som deg likte jeg bokomslaget, men innholdet ble dessverre skuffende. Det ble for barnslig og som du sier for mye oppramsing enn handling, egentlig. Det var ikke noe driv selv om jeg leste ut boka temmelig fort. Ikke på grunn av at den var spennende, men ville helst bli ferdig med den. Boka ble mest en irritasjon enn skummel og fornøyelig lesing. Jaja ... som sagt, man kan ikke like alt:)

Enkelte steder har mye historie i seg.

West Hall er et lite sted i Vermont. Mon skulle tro det aldri skjedde noe der, men innbyggerne har lenge vært plaget av mystiske hendelser. Forskjellige innbyggere har forsvunnet og aldri blitt funnet igjen. Den mest kjente historien blant de innbyggerne var om mora Sarah som mister datteren sin i et dødsfall. Noen få måneder senere blir Sara funnet drept bak huset.

Ruthie flytter inn i det huset sammen med moren og lillesøsteren sin hundre år senere. En kveld Ruthie blir kjørt hjem av kjæresten sin, finner hun ikke moren noe sted i huset selv om lyset er på, men lillesøsteren er hjemme. Dagen etter er det fremdeles ingen tegn til moren deres. Dager går, og det er fremdeles ingen tegn til henne. Bør de ringe til politiet selv om moren hennes har mye i mot dem? De kan vel ikke klare seg alene? En mystisk gjest dukker opp hos dem, og de befinner seg straks i fare. Vil de komme til å finne ut hva som har hendt moren deres eller vil det bli en gåte for alltid?

Jeg har lest en bok av denne forfatteren, Jennifer McMahon før så hun var ikke helt ukjent for meg. Jeg leste da Girl in the woods en tid tilbake. Jeg var ikke særlig begeistret over den, men valgte å gi forfatteren en ny sjanse. Men dessverre likte jeg ikke denne boka noe bedre heller. Den var lettlest, hadde en del overnaturlige elementer i seg og fortid som møter nåtid. Men jeg synes mye ble for forutsigbart og kjedelig i lengden. Dessuten var det mange av karakterene som irriterte meg grundig. De var ikke troverdige og jeg irriterte meg ofte over forfatterens barnslige skrivemåte. Det opplevdes nesten mer som en barnebok enn en bok for voksne. Det var den følelsen jeg fikk i hvert fall.

Jeg liker gode spøkelseshistorier og nå er jo tiden inne for det. Men at man flytter inn i et gammelt hus, finner en dagbok der en kvinne påstår at hun kunne se døde mennesker, folk som forsvinner og stedet de flytter inn i består av mange legender. Det blir litt for typisk for min del. Her er det ingen fnugg av originalitet. Den er fraværende. Boka er lettlest, men ikke særlig spennende. Ganske tidlig i boka skjønner vi hva som kommer til å skje og jeg savnet mer undertoner og atmosfære. Det føltes ut som om hele handlingen og karakterene var laget av papp. Lite interessant. Det er ikke meningen å virke krass, men jeg hadde nok forventet meg noe mer. Jeg savnet mer dybde, originalitet, levende bilder, men hele handlingen var temmelig stivt. Og slutten var så banal at det ble nærmest latterlig. Jeg godtar det meste, men denne boka ble nesten som en komedie for meg istedet for grøss/thriller. Og det er så skuffende. Handlingen hadde et godt utgangspunkt, men gjennomføringen ble for stusslig og tamt. Historien ble for "vanlig".

Vinterfolket ble en real nedtur for meg, dessverre ... Jeg hadde forventet meg noe mer. Jeg forventet mer atmosfære og mer liv. Men hele fortellingen opplevdes som dødt og det var lite som skjedde. Da har jeg lett for å kjede meg og jeg mistet fort interessen underveis. Synd, for denne boka så jeg frem til å lese, men man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig ...

Bør man snoke i fortiden?

I 1988 døde en ung jente i kjelleren på Gaustad Sykehus som på den tiden var et psykiatrisk sykehus eller et galehus som folk ofte omtalte det. Jenta var en datter av en av pasientene, og døde bare tolv år gammel i et uoppmerksomt øyeblikk. Saken blir tatt opp igjen nøyaktig 25 år senere At saken blir undersøkt på ny provoserer noen. Saken provoserer noen nok til å drepe andre på et kaldblodig vis og at denne morderen går rundt og dreper de involverte rundt Halloween-tider, gjør alt ekstra skremmende. Hva har den personen å skjule og hva var det som egentlig skjedde med jenta som døde i 1988?

Etter noen kjedelige krimbøker fra Unni Lindell (da tenker jeg spesielt på Djevelkysset, den var dørgende kjedelig), var det på tide at hun kom med Brudekisten. Det er ikke en av hennes beste, men det viser at hun er på sporet av sitt gamle jeg igjen. Syns hun har tapt seg litt med årene, og derfor gjorde det godt å lese Brudekisten. Som sagt er det ikke en av hennes beste, men hun bruker endelig atmosfæren som jeg kjenner meg igjen i en Lindellbok. Krypende og intens lesing. Selv om dette ikke er en favoritt så er det håp for Lindells vegne.

Likte godt at hun endelig prøver seg med overnaturlige elementer i krim. Det sier ikke jeg nei takk til! Overnaturligheter er alltid spennende, og hjemsøkte psykiatriske sykehus er jo bare lovende, men skulle ønske at Lindell utnyttet disse elementene litt mer. Det tok litt tid før det skjedde noe mer mystisk. Skulle ønske hun lekte seg litt mer med det i teksten for å løfte det mystiske mer opp. Og jeg liker heller ikke at Marian Dahle tar mer plass enn Cato Isaksen. Cato Isaksen er en mann jeg har lest om helt siden ungdomsskolen (over femten år), og har lenge fulgt hans oppturer og nedturer. Så han kjenner jeg godt. Marian Dahle har jeg ikke helt sansen for. Jeg vet at det er meningen at hun skal virke kald og tøff, men hun blir likevel for pappaktig for meg og irriterende. Jeg liker Cato Isaksens temperament bedre og hvor langt han er villig til å gå for å få viljen sin når han etterforsker en sak. Jeg har mer sansen for ham. Jeg skjønner jo at Lindell gjerne vil oppdikte/skape nye karakterer i bøkene sine, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere enn kvinnelige. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er vel bare gammeldags ...

Etter å ha lest noen skuffende bøker av Lindell de siste årene, var dette en mer oppløftende bok selv om den ikke nådde forventningene mine helt, men Lindell er i alle fall på rett spor. Og jeg skal selvfølgelig lese hennes fremtidige bøker. Jeg håper bare at bøkene hennes blir mer dystrere fremover.

Jeg mener at Drømmefangeren fremdeles er hennes beste. Håper hun kan få frem den samme intensiteten som i den boka igjen.

Mangler du noen i livet ditt eller har du det fint som det er?

Mange vokser opp uten en far eller en mor. Det gjør blant annet 16 år gamle Una. Hver bursdag får hun et postkort av faren sin. Det er bare det at hun vet ikke hvem han er. Hun vet ikke en gang navnet hans. Hennes mor vil ikke snakke om ham. Hun blir i hvert fall ikke snakkesalig når Una nevner ham og vil vite noe om ham.

Etter hennes 16 - års dag våkner hun opp alene i huset, tror hun, helt til hun finner en ukjent gutt i huset etter gårsdagens fest. Hun husker ikke på ham eller alt som skjedde på festen. De to blir straks gode venner, og hun liker ham veldig godt. Det er bare en ting som plager henne: Hun har ikke fått postkort fra faren hennes. Han har alltid sendt henne et hver eneste bursdag. Hvorfor ikke i år? Har noe skjedd ham? Er han død? Sammen med hennes nye venn - som også skal bli filmstudent, lager de en dokumentar hvor de prøver å finne ut hvem faren hennes er og finne ut om noe eventuelt har skjedd ham. Una syns det er på tide å finne ut hvem faren hennes er.

Jeg hadde lyst til å lese boka fordi den tar opp et aktuelt tema. Temaet angår ikke meg siden jeg har vokst opp og har fremdeles begge foreldrene mine til stede, men synes det er interessant å prøve og sette seg selv i andres livssituasjon. Prøve å forestille meg hvordan det er. Ikke alle er like heldige å ha begge foreldrene sine i livet sitt av en eller annen grunn. Ikke alle vet hvem de "tilhører" eller hvor de "egentlig" kommer fra. Og mange blir opptatt på et eller annet tidspunkt i livet av å finne ut hvem man er enten man mangler en forelder eller ikke. Så mange vil nok kanskje kjenne seg igjen i denne boka selv om jeg ikke gjorde det.

Grunnen til at jeg misliker boka så sterkt er at den ga meg ingenting samme hvor mye jeg prøvde å forestille meg selv som Una og tenke hva om jeg hadde hennes liv, hva hadde jeg gjort da? Men dessverre synes jeg ikke at Una var på noen måte spennende eller interessant. Føler ikke man blir godt nok kjent med henne. Hun viser nesten ingen sider ved seg selv i likethet med de andre karakterene i boka. Alle blir for pappfiguraktig. De har bare "en" rolle og gir veldig lite av seg selv uansett hvilken situasjon de er i. Dessuten syns jeg at boka er platt og tvers gjennom kjedelig gjennomført. Det er ikke meningen å såre forfatteren eller lesere som kanskje likte og som kanskje kommer til å like boka, men selv synes jeg at alt ble for naivt, opplagt og ikke minst, monotont. Det var heller ingen spenningskurver. Og fra begynnelsen, allerede da, vet man hvordan denne boka vil ende. Boka byr dessverre på ingen overraskelser. Og når boka er så tynn, forventer man jo mer. Jeg forventet mer intensitet og innlevelse, både gjennom plot og karakteroppbyging. Men å lese denne boka var som å kjøre på en flat og endeløs vei. Ingenting skjer. Alt går bare en vei. Det er ingen svinger, oppover eller nedoverbakker. Jo da, både hovedpersonen og noen av de andre karakterene viser litt følelser nå og da, men det er ikke nok og det føles ikke ekte.

Ikke meningen å virke så krass, men jeg er bare ærlig. Selv om jeg mislikte Pappa er et postkort, er det sikkert yngre lesere som vil få glede av denne. Boka er tross alt lettlest og handler om et tema som mange sikkert vil kjenne seg igjen i, og selv om boka har et godt poeng, var den for min del dessverre innholdsløs ...

Skjønner man ikke er i form til å lese/skrive noe særlig av og til. Har lav energi selv og det er ikke gøy, men får knote til noen ord:

Tidligere i dag ble jeg ferdig med: Vær hos meg av Harlan Coben. Den var litt skuffende til Coben å være. Og etterpå nå skal jeg begynne på Pappa er et postkort av Ida Løkås.

Ved siden av leser jeg: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og skal begynne på The Jungle Books (to bøker i en) av Rudyard Kipling. Så her er det mye variert med andre ord, men variert lesestoff må man ha når man ikke har så mange andre hobbyer.

Og endelig har været begynt å bli høstaktig og håper at det forblir sånn. Lei av sommer og sol! Grrrr.

God helg til deg også:)

Skjuler du noe for dine nærmeste?

Megan kunne ikke ha bedt om noe bedre: Hun har en mann hun er glad i, to friske unger og bor i et trivelig hus. På utsiden virker Megan som en vanlig kvinne og mor, men det ingen vet, til og med ikke hennes egen familie er at hun har hatt en fortid som hun både savner og som hun gjerne vil fortrenge. Men da hun en dag får en uventet telefon, blir tilværelsen snudd opp ned, og hun må ta et valg. Skal hun bare glemme fortiden eller skal hun oppsøke den? Er hun nødt til å slå sprekker på den fine familieidyllen hennes eller trenger noen å vite noe som helst om fortiden hennes? Dette gjelder ikke bare henne, men også andre mennesker hun en gang kjente. Hva bør hun gjøre? Oppsøke fortiden eller bare la det være?

Harlan Coben er en av verdens mest kjente thrillerforfattere, og han har jeg lest mye av oppgjennom årene. Noen bøker har jeg likt bedre enn andre, og forfattere kan ha sine oppturer og nedturer som oss alle andre. Etter å ha lest en del bøker av ham, begynner jeg å kjenne til formelen hans og da vet jeg omtrent hva jeg får. Noe betryggende. Har lest mange bøker av ukjente forfattere de siste årene og av og til gjør det godt å lese bøker av forfattere man kjenner til også. (Ja takk, begge deler). Men når man også leser av kjente forfattere, forventer man at de også skal komme med noe nytt. Bryte formelen og ta en overraskende vending, men det virker som om Coben i de siste årene har kjørt seg fast i sin egen oppskrift.

Misforstå meg ikke. Jeg liker måten han skriver på. Han skriver på en måte få andre thrillerforfattere gjør: det er fart i setningene hans og bøkene er lettleste. De er ikke så langtekkelige som mange thrillerbøker fort blir. Man må bare lese videre uansett om man har på følelsen av hvordan dette vil gå. Men bortsett fra det skulle jeg ønske at han fornyet seg noen hakk. Gjøre hva som helst. Hans typiske varemerke er familiemedlemmer som skjuler noe for hverandre, men samtidig prøve å beskytte dem. Det er spennende det, men skulle bare ønske at noe overrasket meg som de tidligere bøkene hans gjorde. Nå blir det på en måte litt for opplagt. Og jeg synes også at han var flinkere til å bygge opp karakterer før i tiden. Karakterer som var spennende og engasjerende å lese om. I denne boka brydde jeg meg ikke noe særlig om hva som hendte med noen av dem.

Selv om både Seks år og Vær hos meg har skuffet meg litt, har jeg likevel ikke tenkt å gi opp Coben, i hvert fall ikke ennå. Jeg vet han kan å skrive og sjokkere. Han må bare finne sitt gamle jeg igjen. Da han hadde både magi og overraskelser på lur. Da bøkene hans var umulige å legge fra seg og man tenkte på bøkene lenge etter de var ferdiglest. Har savnet litt av den gnisten i bøkene hans nå.

Vær hos meg ble dessverre ingen hit for meg, men heller fort glemt. Det er en av de få bøkene man blir glad for å ha ferdiglest i motsetning av å nyte. Istedet for å ta og føle på spenningen, var den stort sett fraværende. Håper med dette at Harlan Coben kommer sterkere tilbake. Jeg vet han kan bedre enn dette!

Bøkene: The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tight) er fremdeles hans beste.

Det er lett å bli misforstått ...

Etter at faren hans dør i en ulykke, blir Patrick besatt av døden og alt som har med død å gjøre. Han er ingen vanlig fyr. Han har Aspergers syndrom og forstår ikke alltid konteksten i en samtale, har noen tvangsritualer, og forholder seg ikke til mennesker like lett som andre. Han er annerledes og de andre rundt ham vet det. Moren hans forstår seg ikke på ham selv om hun prøver, men det er ikke lett etter at mannen hennes døde. Hun må ta seg av Patrick alene og hun er ikke like tålmodig og forståelsesfull som faren hans var.

Men Patrick er smart nok til å komme inn på universitetet og han tar et kurs i anatomi. Idet han skal undersøke et dødt menneske, finner han ut at det døde mennesket har blitt utsatt for mord selv om andre mener noe annet, men klarer han å overbevise dem? Eller kommer han alltid til å bli sett på som "rar"?

Belinda Bauer er ingen ukjent forfatter for meg. For noen år siden leste jeg Blacklands av henne som jeg likte meget godt. Mye bedre i forhold til denne. Synes konseptet til Nysgjerrigper virket både pirrende og kanskje lovende, men synes handlingen gikk tregt med tanke på at dette er en relativ tynn bok som består av bare 286 sider. Da forventer man at det skal skje noe og håper at handlingen er en smule intens, men det var den dessverre ikke. Selv om konseptet er spesielt, ga den meg ikke helt den store driven som jeg hadde håpet på. Følte ikke at det tok seg opp før de 80 siste sidene og da er det litt for sent. Jeg liker at boka er mørk og vittig. Patrick har noen poeng selv om han ikke alltid oppfatter konteksten i enkelte samtaler på grunn av Aspergers syndromet, men likevel synes jeg på en måte ikke at Patrick er spennende nok til å være hovedperson, selv om han er underlig og sier ting som det er. Han klarer ikke å være selve vekta for konseptet for min del. Synes han blir litt "masete", og selv om han har noen sarkastiske kommentarer (uten egentlig å mene noe med det) føler jeg at han blir for "kjedelig" til å "fortelle" denne historien. Det fenger meg ikke og boka ble derfor ikke så "lettlest" som jeg trodde, men når det er lite driv i en bok da mister man jo interessen litt underveis. Det er bare sånn det er.

Jeg liker å lese om folk som ofte blir misforståtte, har det vanskelig for å forholde seg til andre folk, og gjør det de mener er rett, men det er ikke alltid nok å lese om i en bok. Jeg synes ikke at det bare er hovedpersonen som er kjedelig, men synes ikke konseptet var spesielt fengende heller. Selv om man vil finne ut av mysteriet og se om Patrick har rett eller ikke, var tålmodigheten nesten over før jeg kom over de siste 80 sidene. Da begynte jeg å like hovedpersonen litt bedre og hans syn på ting, men skulle ønske det skjedde litt tidligere. Jeg savnet mer fart i handlingen og selv om jeg har sansen for mørk humor, skulle jeg også ønske at boka var hakket vittigere. Innholdet blir veldig fort tungtrødd og handlingsløs.

Nysgjerrigper tilsvarte dessverre ikke tittelen for min del. Jeg ble ikke nysgjerrig nok til å lese denne korte boka i ett jafs. Hadde boka hatt mer fart ville jeg nok ikke ha brukt fire dager på å lese den ferdig. Det tok lang tid før jeg begynte å like hovedpersonen Patrick og det tok for lang tid før det skjedde noe. Spennende karakterrelasjoner som består av ganske forskjellige personer og noen vittige poeng her og der, men skulle ønske at handlingen hadde mer spenning og handlingskraft.

Alle har skjeletter i skapet ...

Jentene Carey og Jenessa kjenner bare til skogen. De kjenner den like godt som deres egne bukselummer. Det andre livet, det livet de en gang hadde før er stort sett glemt. De lever i skogen sammen med sin mor. De har telt, og noen nødvendige utstyr og har få mengder av mat. Moren deres forsvinner inn til byen av og til og kommer tilbake med mer mat og andre nødvendigheter. Hun har sine problemer hun også. Hun er narkotikaavhengig og jentene er avhengige av at hun kommer tilbake de gangene hun reiser inn till byen alene. Men en gang er moren deres borte lenger enn vanlig. Dagene blir til uker og det blir mindre med mat, og jentene må klare seg med det de har, både det som gjelder av mat og utstyr. En dag kommer en mann og en kvinne opp ved leieren til jentene. Carey er storesøsteren og tenåring. Hun føler hun må vise ansvar for seg selv og lillesøsteren mens deres mor er borte og stoler ikke på noen. De to menneskene som dukker opp ved teltet deres viser seg for å være en sosialarbeider og den andre; faren deres. Klarer de to å overbevise jentene om å bli med dem for å starte et nytt liv, eller kommer jentene til å bli igjen i skogen? Og hvorfor dukker faren deres opp først nå?

Når man først ser på boka vet man ikke riktig hva slags bok det er eller hva man får. Er det en thriller? Er det grøss? Eller hva er det? Man blir litt usikker. Men når man først gjør seg kjent med boka uten å tenke på bokomslag og baksidetekst og alt sånn, og først kommer i gang, viser den seg for å være en roman blandet med litt mysterie. Jentene som er hovedpersonene i boka bærer på en fortid som er hele ryggraden av boka. Man blir nysgjerrig på hva de har opplevd og hvorfor de lever i skogen. Er det familietrøbbel? Gjemmer de seg for noen? Har de gjort noe kriminelt og prøver å unngå straff? Mange spørsmål oppstår for man tenker: vil man tilbringe resten av livet i skogen helt frivillig? Det må jo være en grunn til det?

Historien bærer på brutale menneskeskjebner. Noen mennesker går gjennom hardere prøver i livet enn andre, og må tåle mer enn andre. Boka er et bevis på dette. Om hvor sterke noen kan være for å overleve motgang, sorg og fortvilelse. Av og til havner vi i situasjoner uten å vite hvordan det hendte, og livet kan være brutalt urettferdig. Boka er et godt eksempel på det. Historien er sterk og tankevekkende. Selv om den gjør litt inntrykk, savnet jeg litt sterkere formidling fra forfatterens side. Jeg syns det blir litt tynt, og savnet mer vekt på karakteroppbygging og relasjoner. Syns historien er for sterk og tung til å få plass i en så tynn bok. Ting blir bare stykkevis og delt. Savnet mer dybde og følelser, men boka er for tynn til å få plass til alt det.

If you find me er en bok som får deg til å tenke hva du ville ha gjort i en slik situasjon. Ville vi selv ha overlevd i skogen gjennom kulde og lite mat? Ville vi ha latt andre hjelpe oss eller ville vi ha blitt værende i en slik situasjon på grunn av mangel på tillit? Ville vi ha tatt sjansen på å få et annet liv hvis vi var misfornøyd med det vi har nå? Må man klare seg selv? En bok som vil få deg til å stille deg selv mange spørsmål underveis.

Ingen kan jo slå skrekkongen, King da:) Og takk for det. Vet ikke når jeg kommer til å lese boka. Men den er i skal lesebunken og tar det etter tur:)

Gleder meg til denne. Har den i lesebunken og jeg liker grøssende bøker, og bøker med overnaturlige elementer i:)

Av og til er det delvis som å lese om seg selv ...

Hovedpersonen er fra Oslos østkant. Han har aldri vært populær, han og broren er totalt forskjellige og hovedpersonen føler ingen særlig tilhørighet noe sted. Vi blir kjent med hovedpersonen fra han er smågutt til voksen alder. Men etter hvert kommer han inn i den rette vennegjengen da de kommer over et band som en av fedrene deres presenterer for dem og livet blir aldri det samme. Gjennom musikken fra bandet Jokke & Valentinerne, blir denne guttegjengen sammensveiset for livet og de deler hverandres oppturer og nedturer. Vi følger hovedpersonens glød til bandets musikk, vennskapet til de få vennene han har, mobbingen fra andre, militærtiden og hans sjenanse til kvinner.

Etter russetiden vet han ikke hva han skal gjøre med livet sitt. Alt er helt rotløs. Han er skuffet over seg selv og føler han skuffer sine nærmeste. Dagene bare flyter forbi, og siden han er så interessert i favorittbandet sitt, begynner han selv å skrive for å få tiden til å gå. Det blir hans terapi mens han prøver å "snekre" sammen livet/fremtiden. Vil han noen gang finne fotfeste i livet eller kommer det bare til å fare forbi? Boka er løselig basert på forfatterens eget liv/scener og hvordan livet var på Oslos østkant på 80/90 - tallet. Debutant Yngve Kveine skriver med sylskarpt språk.

Har alltid vært skeptisk til debutanter. Aner ikke hvorfor. Jeg er ikke redd for å lese noe av forfattere jeg ikke har hørt om før og nye forfattere, men er vel skeptisk av gammel vane. Men som leser liker jeg å utvide horisonten, og jeg angrer ikke. Selv om jeg aldri hadde noen forhold til bandet Jokke & Valentinerne selv, var dette en underholdende og vemodig bok å lese. Jeg var veldig ung da bandet var populært (jeg er 83-modell), men kjenner til musikken og husker noen biter av den gjennom min bror som hørte en del på dem. Ellers har jeg ingen forhold til bandet. Jeg liker litt hardere og mørkere variant (black metal osv ... det er mer min gate), men selv om jeg ikke hadde eller hatt spesielt forhold til Jokke & Valentinerne, var boka vel verdt å lese på mange måter.

Det var mange måter å kjenne seg igjen i bokas innhold. Jeg levde ikke et liv på fylla og var ikke i samme miljø som hovedpersonen, men likevel kjente jeg meg selv i hovedpersonen på så mange andre måter. Han opplever motgang etter motgang, og den ene skuffelsen etter den andre, håpløsheten og tomheten. Hvordan komme seg videre i livet når man ikke har konkrete planer. Akkurat sånn har jeg det selv. Har vært sykmeldt over i ett år nå og føler at hele livet har gått rett i dass, møtet med kjedsommelige dager er en real tålmodighetstest og føler at hele fremtiden allerede er over og forbi. Føler meg like ødelagt som hovedpersonen i boka, og følte at jeg leste boka på riktig tidspunkt. Godt å lese om andre som strever også for nå til dags skal alle være så flinke til alt, være så positive og lykkelige at det er til å bli kvalm av, så det var godt å lese om livets mørke sider og om personer som sliter også, til tross for at det er oppdiktede personer det er snakk om, i alle fall de fleste.

Lyden av asfalt er en hard og brutal oppvekstroman om livets positive og negative sider. Og det var mye å kjenne seg selv igjen i selv om man ikke er fra samme miljø, og man trenger ikke å være fan av Jokke & Valentinerne for å like boka, og det er jeg et levende bevis på!

Er nok bra grøss for de unge ja og jeg har lest alle bøkene i Grusom - serien som har kommet ut så langt og mine favoritter hittil er En smak av zommer og Rom 33:)