Bokelskere.no

I et intervju i Morgenbladet sier Petterson at det ikke er meningen at personene skal være helt like fra bok til bok som om de enklete bøkene var hvert sitt bind av den samme romanen. Omtrent slik sa han det.

Sitatene fikk meg til å lese boka, men som bok består det jo bare av slike løse sitater. Den minnet mest av alt om brokker som forfattere skriver som de ikke klarer å bruke til noe, eller kanskje gjemmer på for å se om det kan bli brukt i en sammenheng en gang.

Jeg liker det som skrives, men meg minner det om en som kunne blitt forfatter, men så har han dårlig tid og lite penger og bare sender inn skriveøvelsene til et forlag.

Kanskje det er jeg som er for gammel og ikke forstår det moderne, men dette er for kort til å fungere som novelle og det er da ikke lyrikk, heller...

Kanskje det bare er det uvante med en form jeg ikke har sett før? For brokkene er jo gode...

Finnes det flere bøker som er bygd opp slik? Noen som vet?

Boka var bra, og jeg måtte gjennom den, men den var så sterk at jeg brukte mange månder, måte ha mange pauser.

Jeg har alltid mistenkt Ambjørnsen for å ha skrevet den slik for å slippe maset om "Bare EI bok til om Elling."

Jeg likte ikke språket i den direkte talen til Johnny. Det er ikke språket til en tenåringsgutt, selv ikke en sær en. Greier en ikke å finne det riktige språket romanfiguren snakker, må en heller lage indirekte tale.

Karin Fossum begynte med troverdige personskildringer i krimbøkene sine. Det gjorde henne til noe mer enn en krim-forfatter.

Det var også en del inkonsekvenser i fortellingen. Begynner KF å bli slapp?

Grunnen til at jeg syntes versjonenjeg leste i 1980 var så TUNG, var at de av og til brukte ei til to sider på å si noe som kunne sies i EN setning.

Jeg har alltid trodd at avslutningen på Kristin Lavransdatter, Korset var: "... , og hun visste, at nu døde hun-."

Men da jeg skulle ta boka ut av bokhylla for å skrive det korrekt av, oppdaget jeg at det var over en side til, der hun skriver om en liten samtale mellom Sira Eiliv og Ulv.

Når man skal lese noe der en må øke konsentrasjonsevnen, har jeg fått anbefalt Largo fra Vinteren, De fire årstider av Vivaldi, på repeat. (Visse musikkelskere vil nok ha seg det frabedt..) Det handler om å sette hjernebølgene i passe rask svingning. Det skal være flere andre musikkstykker med samme effekt.

Jeg synes det fungerer godt når jeg husker på det.

Ellers foretrekker jeg å ha det stille. Klaver, kan være greit, enkelte ting av Bugge Wesseltoft f.eks.eller Sæverud.

( Og nå ser jeg det virker som jeg har mer avansert musikksmak enn det jeg har. men når jeg ikke leser,hører jeg på helt andre ting.)

Dette var en bevisstgjørende tråd. Jeg har ikke tenkt over det med signatur i bøker.

Jeg har en fin kokebok "Grønn gourmet" av Bente Westergaard som jeg har hatt dusinvis av anledninger til å få signert. Men gjorde jeg det? Nei.

Jeg har "Balansenøkler" signert av min venn og tidligere nabo Merete Sparre, og så har jeg Ild fra Asker OM Berit Ås, signert av Berit Ås.( Inger Johanne, vær modig, skrev hun.)

Og i kjellerboden ligger ei bok som er signert av oversetteren.Det var vel også noe, man bør ikek undervurdere oversetterne. Hm... Gå og hente den opp, da, kanskje?

Jeg kan ikke si det sikkert, men i en av Anne Holts kriminalromaner ( den om han som drepte flyktningekvinner)er et av vitnene en mann som bare har en E på døren sin, og han kunne høres ut som Elling i Ambjørnsens bøker, har kunne passe med beskrivelsen også, en Ellling som har blitt noe friskere og greier seg alene.

Jeg vil helst ikke tenke på hvor mange jeg har på vent, men nå har jeg kjøpt en egen lav Billy til de fleste av dem. De jeg planlegger å lese snart ligger i en egen stabel for å holde litt oversikt, og av og til er det noen jeg må innse at jeg aldri skal lese - likevel. Da gir jeg dem videre.

Jeg har alltid hatt skjønnlitteraturen etter forfatter, helt fra da jeg hadde en meter med bøker, og jo flere jeg har, jo mer pris setter jeg på systemet.

Unntak: Barnebøker og krim. Så har jeg Lyrikk, Store bøker og kokebøker. De andre skifter jeg inndeling på med noen års mellomrom, for med alder og visdom kan det en oppfatter som naturlige kategorier forandre seg.Fagbøker står for seg, og lykkelig var den tiden disse også hadde mer enn to underkategorier.

Jeg har alltid en avdeling i kjellerboden, der bare krim har egen avdeling, dvs kasse. Mer enn en gang har jeg vært glad ei bok ikke har vært gitt bort selv om det ble trangt oppe. (Men jeg gir bort også.)

Hva krim angår: Karin Fossum har fått stå oppe blant skjønnlitteraturen, men det kan hende jeg legger ned de siste hun har skrevet.

Don Camillos lille verden er morsom med en alvorlig undertone, hvis du liker det. Og så har vi Odd Børretzen. Mange som liker Kalvø liker Børretzen. Det er jo det med humor, at vi ler ikke av det samme, alle. Johan Borgen skrev en bok under pseudonymet Mumle Gåsegg: Far mor og oss. Den lo jeg veldig av. Da får man litt nostalgi med på kjøpet.

Ser du ikke har Per Pettersons "Ut å stjæle hester". Han har et veldig skildrende språk, synes jeg.