Bokelskere.no

Greit oversatt, men ellers bare ett poeng, for Yorkshires landskap og den sjarmerende anden Donald McDuck, romanens eneste sympatiske og troverdige karakter, som jeg gjerne skulle hørt mer til. I kontrast til anden har vi politifolkene som liksom skal være etatens skarpinger, men ute av stand til å skjønne motivet før lenge etter at leseren har gjennomskuet mordofferet. Plottet er også skjemmet av et uvedkommende nygift par som utgjør en del av et like uvedkommende og utroverdig trekantdrama.

Plukket med meg denne på impuls i bokhandelen fordi jeg hadde lyst på noe morsomt å lese. Men det ble ikke så morsomt som jeg hadde trodd. Her er det deprimerte og villfarne kvinneskikkelser med kronglete liv. Vigdis er utrolig slitsom med sine oppheng i (ekle) detaljer i hverdagslivet; det toppet seg med en utstudert beskrivelse av hvordan noen majonesflekker rundt en kvinnemunn skiftet plass til en serviett på bordet i løpet av en samtale. Jeg prøvde å undersøke om Linn var av den samme ulla, eller om det var ment at Vigdis skulle være en sånn type som ser glasset som halvfullt. Men disse utbroderingene finnes i synsvinkelen hos Linn også. Jeg ble også trøtt på ungen Billie, faktisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken fokuserer så mye på Billie? Billie og barnehagen. Jeg ville gjerne ha noe morsomt å lese, ikke grave meg ned i slitsomme liv som må tolkes. Det var feil bok til feil tid - eller feil forventninger.

OBS: omtalen under er på engelsk. Jeg håper ikke det bryter med noen regler. Jeg kan nok få skrevet en norsk omtale på et eller annet tidspunkt, men akkurat nå føler jeg at jeg sa det jeg trengte i den engelske omtalen min på goodreads. Så her er den:

I gave this book five stars/terningkast seks - but I was still a bit disappointed with it. (OOPS: SPOILERS AHEAD)

When I begun reading, it had everything: I was immersed instantly. The writing was superb, it had philosophy, it had shades of grey.

But throughout the book I realized this was not the revolutionary sci-fi-book I had hoped for. It was not a book that dared to confront the status quo, that dared to defy authority the way I had hoped - the way I felt it was building towards.

Paul's goal is not to fight for freedom for the Fremen - but to rule them, unquestioningly, and to secure the throne. He does not defy the authority of the Empire on Arrakis, he does not say to the fremen: I lead you now, but our goal is freedom and equality for all men. And we will all rule together. Instead he says: you are mine. He does not overturn the notion that not all humans are human.

In the beginning, I thought it would be a book like that. That we would see a fight for an Arrakis free of the Empire, free from fiefdom. A free Arrakis, with a free people. But unfortunately the book disappointed me in that regard.

The reason I still give it five stars is because it's so damn well written, and the story it tells - although a different story than I had hoped for - is grand. And in many ways, the fact that it DOESN'T tell the story I wanted it to is an advantage aswell - Paul is human, so very human, and flawed. And throughout this book you can clearly see criticism of religion, criticism of putting one person on a pedestal as a natural leader. Paul claims he wants to avoid a jihad with him as the prophet that soldiers kill those who defy, but at the same time he plays right into this to secure his own power. And the book doesn't hide it, doesn't pretend that he only acts out of goodness, doesn't pretend that he doesn't see where his actions are taking them. He might say: this is beyond me, I couldn't have stopped this - but he can, and he could. And he knows it.

This, I think, is one of the strengths of the book and one of the complexities - that you see, at the end of the book, a foreshadowing of a leader as brutal and bloody as the one they fought to overthrow. That you see a man drunk on his own power. That you, as the book closes, feels that all is NOT well. And that you almost already start fearing his reign.

Few books do this well. But this does so in both a beautiful, poignant and terrifying way. And therefore I cannot wait to read more. I just hope it continues to show that good intentions can still lead you to darkness, instead of elevating P to someone beyond good and evil.

Kan det være Sara Orwig 'Civil War Saga'? (3 bøker)
Søk henne opp på Goodreads.com. Jeg vet ikke hva de heter på norsk, men på engelsk heter de 'New Orleans', 'Memphis' og 'Atlanta'. Det er i den første boken at vi finner Rafe og Chantal. På Goodreads har leserene full oversikt over disse bøkene.
Se utdrag fra den her:

https://books.google.no/books?id=OsYQBgAAQBAJ&pg=PT249&lpg=PT249&dq=chantal+rafferty+rafe&source=bl&ots=D3rzI9RMh4&sig=ACfU3U3D-9Ukxw8onWsH190QJL-y6ujvLA&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiTm8OJk6DrAhUOr4sKHceaAa4Q6AEwEXoECAUQAQ#v=onepage&q=chantal%20rafferty%20rafe&f=false

Som det står forklart på s. 234, skrev han beretningen ETTER at tyskerne hadde forlatt Auschwitz. Dette kunne du tatt deg bryet med å lese. Som ofte når folk skal gjengi noe som har skadet dem dypt, skriver han i 3. person om seg selv. Dette skaper distanse til de vonde minnene det rippes opp i, og gjør prosessen mindre smertefull.

En fantastisk bok. En bok til å le og gråte og bli klok av. Poetisk. Inspirerende.

Jahren bestemte seg for å studere biologi fordi: "De naturvitenskapelige forelesningene handlet om sosiale problemer som fremdeles kunne løses, ikke om politiske systemer som ikke fungerte lenger, og der både de som var for, og de som var mot, var døde for lengst"!

Der Sherlock Holmes har sin Watson og Hercule Poirot har sin Hastings, har Anne Hope Jahren sin Bill. En assistent Bill som blir beskrevet med betraktelig ømhet og som også leseren blir glad i. Det er nå smått utrolig at disse to personlighetene nå faktisk jobber på UiO i Oslo - nesten så man får lyst å sette seg til utenfor Jahren-laboratoriet for å få et glimt av dem. Men da må man antagelig vente lenge, for arbeidstidene deres er ukonvensjonelle og lange, i hvert fall slik det fremgår i boken.

Å være forsker i USA virker å være noen hakk tøffere enn i Norge. Hvor er fagforeningen som kunne gjort arbeidsforholdene bedre? Jahren har bygget opp minst 4 laboratorier på ulike campus. Det er noe litt unorsk i dette å bygge opp sine egne laboratorier - dette er nok vanligere i USA der konkurransen om forskningsmidlene er så sterk at forskerne tvinges til å dyrke sin egenart og posisjon. Det at Jahren er kvinne og har "stanget hodet i en murvegg av akademisk skepsis" har trolig forsterket nødvendigheten av å bygge opp sitt eget forskningsfelt. Det går klart frem av boken at det ligger mye jobb og dedikasjon bak.

Livshistorien (eller episodene) er nøkternt og usentimentalt skrevet. Følelsene kommer først og fremst frem gjennom det personene gjør og ikke hva de direkte sier. Det kommer gradvis frem at Jahren har ett vanskelig forhold til sin mor. Men det utbroderes ikke på noe vis, og jeg liker at hun ikke "henger ut" noen av sine nærmeste. Da jeg hadde lest til siste side, bladde jeg opp på første side igjen, og oppdaget det jeg hadde glemt: "Alt jeg skriver, er tilegnet moren min".

Jeg liker bøker om levde liv; jeg blir stadig mer tiltrukket av det enn av fiktive romaner, egentlig. Min favorittdel i boken er kanskje den om oppdagelsen av opal i amerikanesletre-frøet. Hun setter godt ord på hvordan det er å forske og plutselig oppdage noe som ingen i verden vet. Det er nettopp slike opplevelser som gjør at folk - og jeg - driver med forskning.

Året er 1431 og forliste sjømenn fra Italia og Spania finner redning på Røst. Det er egentlig helt utrolig at så mange av dem overlevde med tanke på alle strabasene de må igjennom. Det er iskald vinter. Nøkternt beskrevet, men lidelsen skjærer i gjennom. Får et unikt innblikk i levemåten på Røst i Lofoten på 1400-tallet. Querinis reise skal nå bli film, ser jeg. Den skal jeg se! Boka kan lånes gratis som lydbok på bibliotekets BookBites app. Fin nordnorsk oppleser, jeg skrudde riktignok opp lesehastigheten et hakk. Jeg vil prøve å finne flere bøker med handling fra 1400-tallet.

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av at Norge må tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

En svært nyttig bok som fikk meg til å forstå mye om meg selv og min oppførsel i mellommenneskelige relasjoner - og hvorfor ting veldig ofte ikke har funker. Noen svakheter, men alt i alt svært interessant og lærerikt.