Bokelskere.no

Enig, denne likte jeg ikke så godt da jeg leste mye dikt, men nå liker jeg den stadig bedre. Den galne guten min hug hev dåra, eg fanga sit som ei fugl i snåra. Det er kulere når enn er snart førti enn nesten atten

Å herrregud så bra. Vanlivis er vanlig bok best, men her anbefaler jeg rett og slett lydbok. Hørte Kjell A lese denne mens jeg lå med hjernerystelse etter ublidt møte med oslo politiet. Fantastisk, som å ha fortellingen inni hodet. Etter dette hører jeg askildsens stemme hver gang jeg leser ham.

Den første boka jeg leste av Askildsen. Fin bok, men jeg var for ung, og novellene er det virkelige mesterskapet

Hurra for Askildsen. Kåra til norges beste bok og sånn, og det er vel fortjent. Syns askildsen tidvis er enda bedre, men aldri morsommere enn i denne. For en mann, både Kjell A og Thomas F. Håper jeg blir sånn når jeg blir gammel

Humra og lo da jeg leste den, men kjenner at jeg rett og slett ikke har lyst til å vende tilbake hverken til boka eller forfatteren. Laddism er rett og slett ikke moro mer enn en gang, og i lengden ganske irriterende

Nei, rett utgave fra 1972 er en fakkelen eller lanterne utgave, mørk blå, hvit rygg, klassisk fakkel eller lanterne logo på ryggen og baksida

Helt enig, hadde det ikke vært for at jeg dro til bokmessa i Lagos i fjor hadde jeg knapt hørt om noen jeg heller. Det er derfor vi prøver å løfte fra ti forfattere i neste uke. Kjappe tips, fykdigere begrunnelser ligger på profilen min her på bokelskere:

1. Chinua Achebe, Things fall apart. Dette er den efinitive klassikeren som har forma moderne afrikasnk litteratur. Boka handler om en mann som kjemper seg fram til å bli landsbyens fremste, bare for å oppleve hvordan alle de parametrene han har blitt en big man lagns forviterer og devalueres etterhvert som det moderne samfunnet vinner vei inn i landet. Det er boka om hva som skjedde da de hvite kom til Nigeria, men har danna skole for hele fortsåelsen av modernitetskrisa i afrikanske historie

2. Chimamanda Adiche, EN halv gul sol, nesten ny roman om biafra, som alstå ikke var en sultkatastrofe, men en krig i Nigeria, hvor de områdene som erklørte seg sjølstendige under navnet Biafra er de samme som i dag er fulle av olj eog Statpil

3. Maboncou Knust glass og African Phsyco

4. Niq Mhlongo Dog Eat Dog + +

5. Petinah Gappah, Klagesang for easterly

6. Tstsi Dangeremba Nervous Conditions, burde stått mye høyere opp

Og ikke minst, FRanz Fanon, en tenker som er utradert i europa, men ekstremt viktig i afrika. Han gjorde stort inntrykkk på meg da jeg var sytten, gleder meg til å lese ham igjen nå

Har hørt fine ting om henne, hun er dessverre ikke blant de som kommer til Oslo i neste uke, det blei for mange nigerianere. Sjekk programmet på http://www.litteraturhuset.no/nyheter/2009/afrika

Må være den mest lettleste Solstad boka på år og dag. Og den dystreste. Historien om Bjørn Hansens siste forsøk på å knytte seg til sin egen familie er mer i slekt med 90-tallsbøkene til Solstad enn Armand V. Skal lese den en gang til med en gang. Så bra er den.

Denne utgaven er nesten utlest hos meg, noen som har coveret å legge ut? Eller "samlede verke" i to bind fra tidlig nittenhundretall med røde omslag? Min favoritt

Har hatt ei fantastisk uke på ferie i egypt, men kofferten full av afrikanske romaner og novellet. Svarte forfattere, alle relativt unge, alle sør for sahara. Herregud så mye bra, og herregud så lite man veit om Afrika. Bøkene er steinbra, forfatterne kommer snart på litteraturhuset, men det er ikke poenget mitt nå. Jeg har en tese jeg gjerne vil teste på dere. Hvor mange har lest en eller flere afrikanske romaner? Og hvis dere har det, hvor mange av disse var ikke enten skrevet av en hvit sør-afrikaner eller en fra det arabiske afrika nord for Sahara. Tesen min er at vi stort sett ikke leser noenting fra det "svarte" afrika, og at det er en av de mange grunnene til at vi nesten ikke veit noe som helst om hva som er et vanlig liv i afrika. Og dermed blir vi , igjen i følge tesen min, lettere ofre for fordommer, enten det er "Stolte og sterke" , "sultne og fattige" eller "primitive og brutale" som er vår smak i dommer og fordommer. Hva tror dere, er de bare meg?

Kommer på norsk til høsten. Nye noveller fra Adiche, mye om det å bo i Nigeria og ville til amerika, eller å bo i amerika og ville tilbake til nigeria. Den doble identiteten, nøden og drømmen om det forjettede land burde nordmenn kunne kjenne seg godt igjen i, det er utvandreren, hverken mer eller mindre. Vi er kanskje bleike og de er svarte, men drømmen om amerika er den samme ser det ut til

kommer på norsk om et par uker, og på litteraturhuset ja, afrikansk uke, egenreklame her ja.

Novellesamling fra Zimbabwe. Kommer ut om et par uker på norsk. En fest, mye humor, mye kjipt fra er land hvor inflasjonen stadig loves å synke fra to og en halv million til kanskje bare en og en halv million. Det er noe fantastisk med å begynne å lese ny afrikanske litteratur, de er ikke ferdige med å fortelle historier og har et arsenal å ta avsiden vi i Europa er fullstendig blanke på deres liv og historie

Moderne klassiker fra Zimbabwe, ikke en gang oversatt til norsk. Boka var banebrytende da den kom ut i 1988, handler om ei unge jentes vei fra landsbysamfunnet til byen via utdanning, fra patriarkat til opprør, fra apartheid til frigjøring. Boka er feministisk, politisk, afrikansk, nasjonalistisk. Men jeg merker at den gjør det bøker ska. Den tar meg ut av stua og til et helt annet sted jeg aldri ville kunnet dra uten. Jeg har det utrolig kult med afrikanske bøker for tida.

Knust glass sitter i en bar og skriver ned historiene til folk som drikker der. Franske intelektuelle er egentlig ikke mi greie, men den kongolesiske utgaven likte jeg godt. Boka gir et bilde av de mindre vellykka mannlige beboerne i Kongo Brazzavilles (fransk kongo) liv, og dermed også et bilde av landet. Fikk litt Bukowskifot av boka, men mengden litterære allegorier og den noe, men bare noe, mer subtile humoren gjør at det er litt mer for voksne

Kommer på litteraturhuset!

Leste den på ferie forrige uke. Han kommer på Litteraturhuset på afrikansk uke som starter 16. november. Boka går som en vind, er morsom, velskrevet og skarp. Den viser et sør-afrika så fjernt fra Andre Brinks at det er en fryd å lese. Skulle man finne et norsk slektskap, er ragnar hovland og erlend loe noe å tenke på, men livet som student fra soweto på universitetet i Johannesburg er så fjernt fra Bergen på syttitallet at sammenligningen ikke helt holder. Jeg tenkte å film gjennom hele boka. Den må ha blitt filma, hvis ikke er det noen som har ei gullgruve i vente. Og den handler altså om en ung svart student som drikker, fester, puler og gjør alt annet enn studere mens han prøver å lure seg til stipender, bolig og karakterer på universitetet

Dei beste ein kan finna. Kor var bragejuryen det året. Dei må ha vørt fulle

SKal uansett lese dem på ny, må bare spare litt sånn at jeg glemmer enda litt mer før jeg setter igang. Men jeg mener å huske at han begynner å surve så jævli over aqt mor og far er døde i tillegg til alt annet han er sur for i en av disse bøkene. Dette er forøvrig det eneste negative jeg har å si om harry potter, det vil si dette og castingen av ratcliffe til rollen som harry, spm bare undestreker de usympatiske trekkene hans. Dette og valget av hva han nå heter til frodo i ringenes herre er skjønnhetsfeil som kan få meg til å våkna om natta i ergrelse

Jeg skal lese den fordi jeg elsker 1800-talls-romaner og fordi jeg har en sjette sans som sier meg at jeg kommer til å legge meg flat for denne romanen, som i sin tid ble anbefalt meg av min venn og kollega, Karl Ove Knausgård - jeg har foreløpig kun lest noen kortere fortellinger av Eliot, som "Amos Barton", men jeg har på følelsen av at store ting er i vente mellom henne og meg :) Noen forargelse blir det neppe! :) Så kjekt at det fantes flere Eliot-lesere her inne!

Huff, jeg har lest på meg et slags Tolstoj-kompleks, som gjør at jeg føler meg like dum overfor ham som jeg gjorde da jeg så fabelaktige jenter på ungdomskolen som jeg ikke turde å snakke med.

Jeg har lest Anna Karenina, og jeg vet at det er lysende, men jeg må innrømme at jeg fant betydelige deler av boka vanskelig å komme gjennom. Jeg antar det skyldes det jeg opplever som Tolstojs tørrhet; han har ekstreme skikkelsesdannende evner, han har full melodramatisk kontroll over de følelsesmessige sidene av verket sitt, han står foran deg med voldsom intelligens, men så er det også store deler av verket som er viet til historiske omstendigheter osv., hvor jeg ikke synes han klarer (eller vil?) å pumpe inn så mye intensitet som f.eks. Balzac gjør når han skriver om samme type ting, eller andre forfattere. Og der er det jeg detter av. Jeg har diskutert dette med mange som er mer historisk og politisk skolerte enn meg, og de får selvsagt et helt annet utbytte - men da handler det vel ikke om litterær kraft?

Ah. Resultatet er og forblir det samme. Jeg er omgitt av folk som roper "Anna Karenina!" "Krig og fred!" Og jeg går her og har komplekser og vil heller lese Dickens og Balzac og Proust og Erlend Loe. En dag må dette løsne. Jeg vet det skal løsne! Deg og meg, Leo Tolstoj!