Denne boken er verd å ha for en person som strikker en god del. Den viser skritt for skritt med tegninger hvordan man legger opp og feller av på mangfoldige måter. Ja det finnes mer enn 1 vei å legge opp og felle av, noen er veldig lette og noen litt avanserte. Men utfordringer er til for å bryne seg på noe nytt. Selv har jeg hentet opplysninger fra flere plasser, men det var en god stund før denne boken ble utgitt. F.eks. så lærte jeg å legge opp på en Australsk måte som er speilvendt måte fra vår egen oppleggmåte. Her slipper man å strikke første pinne vrangt for å starte opp fra fremsiden - Vogue knitting 2005 (Design Knitting er den europeiske utgaven som har eksistert i noen år nå.).
Da jeg begynte å strikke igjen etter flere år, trodde jeg at jeg kunne alt om strikking - men her tok jeg fullstendig feil. Det har vært et studium av interesse og har lært utrolig mange nye teknikker.

Hvis du går inn på YouTube.com så har Drops flere videoer (de har også egen nettside med gratis mønstre). Eller så er der ett mange gode engelsk talende videoer også. Strikking/knitting, hekling/crochet, veving/weaving osv. Der er kommet på markedet 2 bøker som tar for seg utrolig mange forskjellige opplegg og avfelling, men de er på Engelsk - men utrolig gode. (For å nevne noen så kan både legge opp og felle av med picot, eller opplegg til sokker som er veldig elastiske - Tysk opplegg). Du kan også finne videoer på YouTube.com også. Her kan du faktisk lære å strikke mønster med flere farger frem og tilbake uten å snu strikket på vrangen, men det krever litt trening. Selv har jeg over 200 strikkebøker på norsk, dansk, tysk og engelsk (flest). Kjøper du engelske bøker kan jeg hjelpe deg dersom du står fast. (Fant fort ut at engelske strikkeoppskrifter ikke var vanskelige i det hele tatt - det tok en god del år før jeg prøvde meg for andre hadde fortalt meg at det var så utrolig vanskelig å forstå). På nettsiden Ravelry.com finner du mange strikkeglade folk fra hele verden - flere norske grupper. Alt som har med garn og tråd finner du der.

Fikk denne boken i posten og har så langt bare bladd i den. Utrolig mange og flotte design for den som liker å strikke. Boken ble utgitt først på www.hobbyklubben.no, men er nå å få tak i hos andre nettbutikker. Dette er den tredje boken i rekken av strikkebøker utgitt av Embla. De to første er Norsk Strikk og Norsk Småstrikk. Du finner den populære og omtalte Karpe Diem-genseren, Peer Spook-genseren som igjen er blitt populær. Jakker, gensere, tunika, lange strømper, lange bukser mm.

hehe her fant jeg noe av opprinnelsen av ordet lace: The word lace is from "Middle English", from "Old French" las, noose, string, from Vulgar Latin *laceum, from Latin laqueus, noose; probably akin to lacere, to entice, ensnare

Takk! Liker utfordringer. Hehe ser nå at jeg har bøker som omfatter forskjellige typer kniplinger. (Honiton-, Torchon-, Cluny-, Bedfordshire-, Bucks point-, Mechlin-, Valenciennes lace. (http://en.wikipedia.org/wiki/Torchon_lace - viser nederst på siden "lace type" klassifisert). Håper jeg snart får leselysten tilbake.

Er ikke kommet så langt til å¨bli medlem, men har hatt kontakt med ledelsen. Utstyret fikk jeg fra Sverige (måtte betal tollavg.) - like etterpå fant jeg en link i Norge (Seljord Vev og Garnsenter). Forskjellige kniplinger krever forskjellige pinner som f.eks. Honiton Lace som jeg fikk tak i til svært så rimelig pris hos Hi Drej, Danmark. Det var etter en tid leting på nettet. (Oppgir disse stedene i tilfelle noen her er interessert). (Evt. kniplingsider/lace website http://laceioli.ning.com/ , http://www.ravelry.com/account/login - begge steder krever medlemsaksept). :)

hehe liker å ha noe å bryne meg på. Utfordringer er til for å overvinnes! :)

Takk! Mine tanker gikk ikke til sprang-veving, det klassifiseres inn under veving. Knipling ble utviklet 1500-1600 tallet. Oppstod i Italia og Belgia, ble deretter spredt rundt i Europa. En variant er embroidery lace (om dette var i forkant av knipling vet jeg ikke enda), evt. filet lace. Alle mine bøker om knipling er enten på Dansk, Svensk, Engelsk, Tysk, Finsk eller Hollandsk (noen av bøkene er flerspråklig). I Norge ble det ikke noe særlig utbredt. Inntil nå har jeg ikke funnet en eneste bok på Norsk.

Om tillitens og åpenhetens kunst

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort.

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre.

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile.

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket.

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans.

Det er ikke så farlig.

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!"

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv.

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om.

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse.

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder.

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Men hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett."

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig.

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden.

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimmensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem!

Av og til oppdager jeg gode opplysninger når jeg følger Masterchef Australia. (Bønner/linser og forskjellige bløtningstid). Bønner/linser skal ikke kokes med salt før helt på slutten for å bli gjennomkokte. Ifølge Fedon Lindberg som svarte meg på Facebook-Tonsåsen (lukket tråd):

• Til Kirsten: Tilsett salt på slutten av kokingen, ellers tar det lengre tid, andre krydder kan godt tilsettes fra starten. Hilsen Fedon

Jeg er nysgjerrig og når du finner svar så vil nok jeg også. Er egentlig sakprosa person. Men som sagt så ligger den i huskelisten min og venter på at jeg får tilbake leselysten. Imens så studerer jeg knipling teknikker og forbereder meg mentalt på å starte selvkurs. Har flere bøker og flere nettsteder som er verdensomspennende så hvis jeg står fast kan jeg enten lete på nettet eller spørre erfarne kniple makkere. Både kvinner og menn driver på med dette og der finnes flere typer kniplinger. Det nærmeste vi har i Norge er Handangerbroderi. :)

Det kan også være avslørende pga farger kunstneren bruker for å fremheve personen(e)s karakter. Hadde en slik opplevelse da jeg besøkte Tate Gallery i London for mange år siden, den engelske kvinnen jeg var med ble helt fælen. Mannen på bilde hadde jeg ingen kjennskap til, men det hadde hun.

Vet du hvilken prosess det var?

Din begeistring smitter! Har lagt den til i huskelisten. Skjønner at dette er en bok MAN bare må EIE. :)

Jeg fikk vite om denne siden via jungeltelegrafen. :)

hehe en del av vår daglig væren i et nøtteskall.

Jeg ble observant på denne artikkelen da jeg var innom en lukket side Tonsåsen på Facebook. For noen år siden var jeg der i fire uker og lærte mye hver dag. Dels fordi vi hadde foredrag hver dag og fordi vi spiste som vi ble formidlet og diskusjoner oss imellom. Siden den gang har jeg vært inneforstått med at hvete og gluten ikke er av det beste. Vi ble også informert hvorfor våre hjemme bakende brød ikke var så høye som bakerens - det var at baker fikk gratis gluten på kjøpet av hvete (et tillegg, som ble tilsatt bakevarer).

Av den grunn vil jeg bare dele med dere som er interessert i egen helse linken til Kostholdsklinikken.

Beklager - feilplassering av melding. (Trodde jeg var på rett plass)

Det er kråker nok

Ute er det kråker nok å fyre for
Bekker nok å gå over
Poster nok å falle på
Steiner nok å trille opp og rulle ned
Og han fyrer og henter vann og triller steiner
og står vaktene ut, faller i søvn og står opp
Alt dette gjør han og gleder seg
over meningen med livet
Koker kaffe og setter ut frokostrestene til fuglene
og middagsrestene til rottene. Han
Mennesket; Kronen på Skaperverket
Uten naturlige fiender. Uten naturlige venner

Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Fra samlingen «Dikt i utvalg». Oktober 1997

Fransk debutant

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt.

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene.

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene?

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire.

hehe så sant - har man hatt en konfliktfull samtale med seg selv så nytter det ikke å gå sin vei for å samle seg heller. :)