Det er på tide å oppsummere leseåret 2015 og jeg lurer på hva din store leseopplevelse har vært i år.
For meg var Øyeblikkets lys av Juha Itkonen boka som jeg kommer til å huske. Hva er din?
Her er min anmeldelse av Den femte dykkeren (ekstern lenke)
Machines aren’t quite accurate enough because they don’t have feelings. Humans aren’t quite accurate enough because they do.
Her er min anmeldelse av Nødhjelp (ekstern lenke)
It is remarkable that persons of sensitively-nervous organization are the very persons who are capable of forcing themselves […] into the performance of acts of the most audacious courage.
In one state of a man’s mind, his conscience is the severest judge that can pass sentence on him. In another state, he and his conscience are on the best possible terms with each other in the comfortable capacity of accomplices.
In every class of society, gratitude is the rarest of all human virtues.
Her er min anmeldelse av Monopol (ekstern lenke)
Bøker som har gitt meg fine leseopplevelser på hvert sitt hvis. Noen er det flere år siden jeg leste, andre har jeg lest ganske nylig.
Det var så mye vi ikke kunne snakke om. Det var godt at vi bodde på forskjellig sted, så kunne vi alltid snakke om været, det var liksom berettiget nå når det faktisk var forskjellig vær rundt oss.
Her er min anmeldelse av Helvete åpent (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Englefjær (ekstern lenke)
Så et fint diagram over når en "skal/bør" låne bort en bok på Waterstones, her
Hun husket følelsen når mennesket som femåring blir seg bevisst at det er unikt og samtidig uavvendelig ensomt.
Jeg har sjelden lest en bok som bedre beskriver hvordan det er å være menneske eller the human condition som de sier på engelsk. Livet som ikke akkurat ble slik man hadde trodd, håpet eller planlagt. Kjærligheten som ikke holder, familiene som splittes, karrieren som ikke blir så bratt som en hadde håpet. Men det også gode minner, og en god del humor spesielt i begynnelsen av boka.
Samtidig er dette historien om vår egne nære fortid. Optimismen på 50-tallet, radikalismen og ungdomsopprøret på 60-tallet, økonomiske oppgangstider og nedgangstider, fra samhold og fellesskap til individualisme. Jeg leste i et intervju med Itkonen at hans mål var å skrive middelklassens historie.
Skrivestilen minner meg om Kjell Westö på sitt beste f.eks. måten å på et naturlig vis flette inn hendelser opp gjennom tiårene i handling slik som månelandingen, sportsbegivenheter og politiske omskiftninger.
Boka beskriver hendelser i en finsk familie fra slutten av 50-tallet fram til 2011. Den hopper fram og tilbake både i tid og mellom personer, men allikevel synes jeg ikke det var noe vanskelig å henge med. Jeg synes tvert imot at dette gjorde boka spennende å se hendelser fra flere ulike perspektiver og at historien ikke er fortalt kronologisk. Stilmessig minner dette om Der vi en gang gikk av Kjell Westö.
Samtidig handler boka om hva vi husker og hvordan vi erindrer det vi har opplevd, hva som trer fra i forgrunnen og hva som skyves ut.
Det er ikke ofte jeg gir en bok en sekser, men det er en bok som kommer til å sitte i lenge og jeg håper det blir flere bøker i samme stil fra Itkonen.
En motorvei er som livet selv, du må holde deg i trafikken og stort sett kjøre i samme hastighet som andre.
[J]eg var alltid så snill, det var problemet mitt, og derfor overså folk meg
[Hun] snakker åpenhjertig på den måten som en bare kan snakke nattetider.