Bokelskere.no

Hvordan i all verden kan han tro at jeg kan "tilgi og glemme" ? Folk glemmer for mye.

Når en du er glad i, dør, og du ikke er forberedt, mister du henne ikke med ett slag; du mister henne stykkevis, over lang tid - etterhvert som posten slutter å komme, og duften hennes forsvinner fra putene og til og med fra klærne i skuffer og skap. Litt etter litt samler du opp de delene av henne som er borte. Og liksom det kommer en dag da en bestemt del som mangler, overvelder deg med følelsen av at hun er borte for alltid, kommer det nok en dag, og nok en del du spesielt savner.

My powers of denial were strong even then, and I was able to convince myself that it didn't really matter because it didn't really happend.

Til slutt tok eg på meg bobledress og gjekk bortom fjøsen. Der la eg meg rett ned. Tankane mine flagra rundt, slik som snøfnugga, og det var ikkje greie på nokon ting. I går hadde tante-farmor levd like mykje som meg, og i dag var ho heilt død. Tenk om eg også døydde. Det kan skje med barn. Tremenningen til Lena døydde i ein trafikkulukke. Han var berre ti år. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.

A young woman materialized with her whole face disfigured by a God-awful pink and piebald burn that started on her neck and stretched in a raw,corrugated mass up both cheeks past her eyes! Yossarian could not bear to look, and shuddered. No one would ever love her.

For to pray for their safety was to pray for the death of other young men he did not even know.

(...)He had then raised the price of food in the mess hall so high that all officers and enlisted men had to turn over all their pay to him in order to eat. Their alternative - there was an alternative,of course,since Milo detested coercion and was a vocal champion of freedom of choice - was to starve

No one had a right to take such frightful risks with his life.

• Hvornår rejser du? spørger jeg.
• Hva mener du - rejser?
• Ja, fordi dine forældre skal et andet sted hen.
• Det ved jeg ikke. Nej, men det varer nok ikke så længe.
• Men vi skal da skrive til hinanden, siger hun. Naiv. Gennemstrømningen er enorm på skolen. Jeg bliver venner med nogen, og så rejser de. Og jeg holder forbindelsen ved lige et stykke tid, men så glider det ud i sandet. Og jeg tror... det tænker jeg hele tiden, at det er lissom når folk dør - det er det samme. En måde at klare det på. De er døde. Jeg har ikke tillid til, at jeg vil se dem igen.
• Skal vi ikke det, Samantha - holde forbindelsen ved lige? spørger Gretchen.
• Jo, siger jeg. Når hun er rejst, er hun død.
• Skal du ikke snart have en kæreste, Gretchen? spørger jeg. - Jeg kan finde en til dig.
• Nej tak, siger hun
• Hvorfor ikke?
• Drenge er nogle svin, siger hun
• Jeg troede ikke du bandede
• Jeg bander ikke
• Hvad gør du så?
• Jeg siger det bare som det er.
• Hmmm, siger jeg
• Jeg vil hellere læse, siger Gretchen og begynder at flette.

(..) Hva tenker du på, da? Jeg vet ikke. På alt mulig. På teater. Jeg tenker i grunnen mest på teater. Ser du aldri på meg og kler av meg litt med blikket hvis jeg for eksempel står på en litt sexy måte? Det tror jeg ikke. Hva med andre kvinner? Nei. Jeg tenker på teater. Hva med Nigella? Jeg har aldri tenkt på henne på den måten. Tuller du? Nei. Telemann, dette gjør meg urolig. Javel. God natt. Nå ble jeg bekymret.

Utenfor kan han høre Nina som ler og leker med Berthold og Sabine, en eller annen sommerlek, sikkert noe med å rulle på gresset, på nazigresset, tenker Telemann. Nazigress! Faen. Det er teater. Han må notere. Farer opp og noterer på en tilfeldig avis. NAZIGRESS! Med store bokstaver og utropstegn. Men han angrer, stryker over utropstegnet igjen. Det blir bare dumt med utropstegn. Da blir det ikke teater. Bare dumt.