STJERNENE
Frå eg var fem år var synet mitt uklårt som på ein moldvarp;
eg hadde briller med skjelpaddeinnfatning som aldri var heilt reine
og stjernene såg kvite og disige ut,
uklåre perler på ein fjern himmel.
På femtenårsdagen fekk eg linser av foreldra mine -
små skålforma ting som dreiv inn i synsfeltet over irisane.
På veg heim med dei den kvelden fekk eg brått auge på noko,
kom meg ut til kanten av enga og såg,
forundra og vantru som om Kristus sjølv hadde lækt auga mine,
for stjernene knitra og gneistra
som nyslipte diamantar på fløyelen i gullsmedvindauget, så nært og klårt at eg kunne strekt meg og halde dei,
bore dei heim i mi eiga lomme.
Det var gåva foreldra mine gav meg på fødselsdagen -
stjernene.
SJÅ
Første gongen eg såg dei var eg berre tre.
Far min løfta meg ut av senga,
bar meg på kraftige skuldrer
opp til sølvmørkret på loftet.
Eg var enno ni tidelar sovande, i noko fjernt
som gjorde orda og tankane mine lodne.
Blant støvete skuggar av esker og teppe og tog,
høyrde eg huset klukke og visle;
kjende lukta av eple, saftige og mjuke i den sveipte stilla.
Han heldt meg høgt opp mot takvindauga,
opp mellom sperrene.
Eg såg, leita,
etter det han måtte ønskje eg skulle få auge på.
Berre stjernene spraka og gneista
over dei grå formene i hagen.
Vinden røyvde seg uroleg i trea.
Då kom eitkvart anna, noko som
svømte, pressa seg fram frå nord,
undersida av vengene lyste i måneskinet,
brøytte bølgjer midt i natta - femti, hundre, meir -
djupt gjennom himmelvatnet vårt, fór til slutt forbi
inn i nokon andre si natt.
Eg følgde dei med fingeren min,
visste då kvifor eg var der;
far min der nede, sa med bedande røyst -
Såg du dei? Såg du gjæsene?
REISANDE
Når kvinnene kom på døra
kunne du alltid sjå kven dei var.
Noko i håret, auga,
som ikkje hadde falle til ro, som ikkje var pantsett
i ein by. Dei selde korger,
klede, leiker - fattigslege ting for nokre få pence.
Mor mi bad dei inn,
gav dei kjøtsuppe, på novemberdagar
som buldra av vind og regn kring huset.
Ho sende dei aldri ut att utan ei eller anna gåve;
dei takka henne med røykrøystene sine, røffe,
og når eg såg på dei tykte eg dei likna hestar,
utemte hestar som ikkje frykta markene,
som kunne sove lett i le av åsane,
tråve frå stall til stall,
grovskodd.
Mennene deira møtte dei ved novene,
raude av drikk. Dei kvarv, alle i hop,
som lauv om hausten.
MAI
Vi var på veg heim
ein dag som skifta mellom sol og torevêr.
No og då skein vegen opp og glinsa,
svarttrostsong i det opne vindauget
lik våte plask, varme og mjuke.
Og mens vi køyrde over dei siste åsane
brast noko i mor mi,
opna seg som eit sår.
Ho stoppa bilen, andletet hennar glasaktig,
i vindens kraftige kast.
Mot heile maihimmelen gret ho
så lita mot åsane;
fordi far min ikkje var der,
fordi dei ikkje kunne sjå, saman,
staden der dei såg svartstrupane,
heile året grønast til sommar -
lerker, bjørker og lam med raklehalar.
Eg sat ihopkrøkt i bilen, høyrde bårer
bryte i henne, for alle år med kjærleik,
og undrast -
blir vi vise i sorg,
og kvar hen strøymer alle tårer?
Jeg har laget bok-blogg på http://voll.vgb.no/ - men hvordan i alle dager får jeg avataren min til å vises på http://vgb.no? Noen snille bokelskere som kan hjelpe meg?
Er det egentlig så meget mere forkastelig en sjelden gang imellom å fortære en misjonær, en svigermor eller sin kone, enn å utrydde hverandre systematisk ved hjelp av mitraljøser og moderne automatiske ildvåpen? Enhver fugl synger med sitt nebb.
Bare meget sterke mennesker kan leve uten engstelse for å tape sin selvstendighet. Allikevel er dette forutsetningen for å elske: Ikke å ville ha makt, - ikke å ville eie noen.
Tror De virkelig De kan hjelpe et menneske uten å ta konsekvensene? Hjelpsomhet forplikter, styrmann. Filantropi er en kostbar fornøyelse.
I alle fall var det en overlegen ro og stoisisme over ham, og belgierens truende ballett med haikniven lot han til å ha glemt fullstendig eller muligens å ha akseptert som et igrunnen fredelig utslag av europeiske omgangsformer. Og for enhver som kjenner litt til britisk fremferd i Kina, er dette egentlig ikke til å undres over.
Mitt mål er å bli kjent med de norske klassikerne og samtidig holde meg oppdatert på de norske og engelskspråklige nyhetene.
Men også veien dit er en vei i frihet, i valg, å velge noe, betyr å gi avkall på noe annet, valg betyr ensomhet, - og frihet betyr også frihet til det onde. Menneskehetens befrielse må være menneskehetens eget verk. Veien til målet - til å bebo jorden i broderlighet og rettferdighet - må vi selv gå; gudene kan ikke gå den for oss, da var det ikke en vei i frihet. Og veien vil gå langs avgrunner og i dypene, gjennom ørkener og over slagmarker, gjennom ruiner og fangeleire, med millioner på flukt og i hunger og i hjemløshet, veien vil føre til det Ondes villfarelser, og villfarelsens ondskap, - og denne vei fører oss til møtet med oss selv.
Men jeg er ikke alltid i denne tilstanden av unormal våkenhet og ro og tankeklarhet. Det finnes tider da hjernen lukker seg, da hjerneskallen danner et solid, totalt stengsel, så vanntett at ikke engang ånder eller tanker slipper igjennom panseret. Det er tider av fortapthet, meningsløshet, forvirring, mørke. For meg, som er vant til sammenheng mellom alle ting, til at alt, alt har en klar og gyllen mening, er disse tidene av fortapelse og meningsløshet meget tunge å bære; - de fyller meg med hele fortvilelsens håpløshet og håpløshetens fortvilelse.
Hvem mønstret oss på henne? Hva er hennes destinasjon? Hvem leser kompass og logg, hvem leser solhøyden og med hvilken sekstant? Hvem har stukket ut kursen? Hvem har bestemt posisjonene? Hvem bruker passeren og linealen? Og til slutt, hovedsaken: Hvem fører journal for den store reisen? Hvor mønstret vi på? Hvor seiler vi hen?
Jeg vil bare tilføye at ingen når bunnen av menneskehjertets dyp ved hjelp av søkke og loddeline.
STEINALDER
Det hender at hun ønsker at man kunne sette lykken i banken, på en konto med lav, men indeksregulert rente. Først da ville hun være virkelig trygg
Eg kosa meg i alle fall veldig med den. Bare så synd at ho var så tynn...
Jeg lurte på om det fantes menn her i landet som syklet mange kilometer på ubrøytede skogsbilveier bare for å høre denne lyden på kommunebiblioteket: når en kvinne, en bibliotekassistent, huker seg ned for å sette en bok på nederste hylle og det knaker stille idet beina folder seg sammen.
Jeg glemte helt Agnes Cecilia av Maria Gripe, tror jeg må ha lest den sikker fem seks ganger. Tordivelen flyr i skumringen og.
Maria Gripe vet å sette en melankolsk og mystisk stemning som du blir helt slukt opp i. Nå fikk jeg lyst til å lese de igjen!
Spørs kva du vil ha. Sidan du har starta med den beste, kan det hende du vil bli skuffa av nokre av dei andre. Men Ein vakker dag gjev god feel good-stemning, tykkjer eg. Novellene Eg vil at nokon skal vente på meg er også gode. Dei andre bøkene til Gavalda er ikkje dårlege, men dei når ikkje like høgt opp. Eg elska ho er den eg likte dårlegast.
Kanskje du bør ta ei bok frå ein annan forfattar no, og så kome tilbake til Gavalda etterpå?