Bokelskere.no

Jeg har hørt
at barn tror
tankene bor i ørene.
Kanskje de har rett?

Jeg hører hunden gå
fra rom til rom.
Jeg hører pusten min puste
og hjertet mitt hviske.
Kom,
sier jeg til hunden.

Det fine med hunden
er at den finnes.

En katastrofe kommer inn i huset
uten å bestille tid, uten å banke på.
Plutselig er den her
og tar all plass,
fortsetter å vokse,
sprenger dagen i biter, verden i filler,
maler vegene mørke,
spikrer opp kors.

Kva er det med oss
når du vaker og eg vaker,
mellom reir av dyner, tyngdekraft
og uventa kjensler.

Lufta er spent av glede og dun,
snø har dekka marker og tak
utan at vi merka det,
utan at vi stansa og fall ned.

Kva er det med oss
når du vaker og eg vaker.
Det er så lyst når
snøen fell kring oss,
held fram i all snø.
Vil gøyma denne forma for alltid.

Når lærte vi om kjærleik?
Var det mors babykyss,
fars varme arm, og
glimtet i blikket
då han greip etter mor?

Var det Lady og landstykaren
eller Maria i Sound of Music?

Kjærleiken som sprang opp i åsane
og vann kvar ufattelege kamp

fram til sigeren mot toppane. Fjella
og bilda,
medan tonane frå Edelwiss
voks like inn i himmelen.

Jeg var børsa. Jeg var kulen, siktet, det et ord betyr når det står alene. Det er det hevn betyr, også når du skriver det ned

VINTEREN

mor snuser seg fram mellom trærne
som om hun fremdeles kan se
hun synger hjertesårt

hun synger
om regnet som fryser til is
og om lyden av is

snøkrystaller og ord
om varmen som fryser
hjertesårt synger hun vinteren fram

jeg drar og fyrer opp i et gammalt hus
som ingen lenger bor i
åpner vinduene, får ut fukten
kjenner ansiktet mitt lyse foran ovnen

jeg ville at noen skulle komme
og bo litt i meg
tørke støv og ta inn posten
stryke en finger langs listene
fylle rommet med lys
før de låste seg ut

jeg kjører forbi hus etter hus
som alt har falt sammen

nå står navna våre i barken, søster
jeg har skåre oss inn med kniv
pressa meg inn i den harde veden
snudd barken med sårsida ut

det damper av skogen det renner av trærne
de står der og størkner i vinden
det ryker av navna våre:
her er to som vil finnes

en mandag i august er du en tom stol
når navnet ditt ropes opp
og det er ingenting merkelig med det, det er bare en stol som en annen kan få, og det er jo helt vanlig
at noen ikke kommer

vennene dine står i skolegården
de skyver lufta mellom seg
der du skulle stått, de kjenner at ingenting ligger fast
og neste morgen er det en annen
som er blitt den morsomme, og ei anna jente
er blitt den raskeste, og uka etter er de blitt vant til
at du ikke kommer med bussen
og bussen lukker dørene og kjører av gårde
og treneren avfyrer startpistolen
sjøl om du mangler i ytterste bane

slik forsvinner du
fra startlistene, klasselistene, venninnenes planer
de stryker deg ut
jeg stryker deg varmt over ryggen
trekker sperrebånd opp foran huset: beklager
vi har stengt

hendene mine forstår noe
som jeg ennå ikke har forstått
de holder glasset mot munnen din
de gjør det ikke vanskelig
å mate et voksent menneske
de får det til å se enkelt ut
å holde andres gråt i hendene
de følger en oppskrift
jeg ikke kan huske å ha lært
hvordan kan jeg ha unngått å få med meg dette
som hendene har visst om besteandig

jeg legger hodet ditt fra meg og går ut
i hagen, der åpner jeg ansiktet alene

jeg lister meg ut før noen har våkna
slipper håndkleet i graset, kaster meg uti
kløyver vannet varm og brå

i huset lukker jeg skuldrene
strikken har røke i ansiktene rundt bordet
vi sender brødet og mjølka
svelger tvilen
før den når munnen
og ingen vil være den første
til å spørre: hva betyr det
at hun mangler til frokost
vi ser ut av vinduet, er det noen der ute som vet
hva det er som har begynt

EVIG LYS

Er det noe som trekker meg mot
det som varer evig, så er det blikket hos dem
jeg elsker.
Bak øynene til mine kjære vakler
et umistelig, håpefullt lys.