Bokelskere.no

Advent

Vinternatta held si ishand
over fjord og folk og dyr
rim og frostrøyk
mørke timar
det er alt kva dagen byr

Sovande du veks og duvar
i di eiga vesle verd
mens vi lengtar
mens vi gler oss
til å ha deg hjå oss her

Vinternatta gryr og demrar
noko sparkar under barm
du har vakna
du skal kome
levande og mjuk og varm

Arne Ruset

(voksen spurv)

i juli har ungene hans for lengst vokst opp
han har ikke kontakt med dem lenger
de sitter på ledningen der han pleide å sitte
nå er han for seg selv igjen
en langt mer voksen spurv enn han var i januar
med fettete frakk og mørk hette
han holder seg i nærheten av henne fortsatt
selv om hun har dannet par med en annen
han spriker med sjaskete fjær i nakken
han håper at noen skal komme og nappe i dem
plukke litt på ham og gjøre alt godt igjen
om morgenen roter han seg lenger bort enn han pleide
mot slutten av dagen flyr han utslitt hjem
tvinger seg til ikke å se på det fuktige gresset som yrer av mark
han vet at hun har spist ferdig for dagen
hun sitter og kaller på en hann som ikke er han
han kan høre at hun lager den samme lyden

(trost)

en trost løper fort over plenen
det er så lett å si trost
som om det var den samme trosten
som alltid satt i alle trær og i alle dikt
men denne er helt ny
han har aldri vært trost før
og ikke noe annet heller
han begynte å fly i forrige uke
han løper med hodet bøyd
han har stjålet noe fra en kollega eller slektning
han tar alt like alvorlig
livet og biller og en tørr kvist
han virker tenksom når han sitter i treet
og han ser sleip og listig ut når han løper
med senket hode og vingene gjemt på ryggen
han er verken sleip eller listig eller tenksom
han er bare enda en trost
svart i det svarte, gul i det gule
og umistelig for seg selv

(komme tilbake i en annen skikkelse)

Våkne en morgen og ikke vite hvem du er
Eller noe annet, noe som var mye mindre:
som å lete etter en gjenstand, og prøve å huske hvor du så den sist
Gå fra det ene rommet til det andre, opp og ned trappene
Tenne lyset i et lite rom. Skru lyset fort av igjen
Stå i mørket og ikke huske hva det var
som du prøvde å finne
Bli stående i det mørket
Høre kjøleskapet synge fra etasjen under
En gang å ha kjent et barn, en lettere kropp, én meter lang
og med så store følelser at de kunne fylt en hel kirke:
hver eneste kirke som finnes i verden,
hver eneste svimlende nattehimmel av mørke,
uendelige skoger av oppskjørtede svaiende trær
som ikke aner at de er blitt satt i bevegelse
Barnet vokste gjennom alt hun hadde ventet på
Noe skulle skje. Noe var stort og utrolig
Å stå ved et vindu om kvelden når det mørkner
og brette sammen klærne hennes. Små plagg. Trøyer og jakker
Klærne har fortsatt form etter kroppen som vokste ut av klærne

jeg gikk inn og ut av huset hele sommeren
ofte satt jeg i trappa i hagen
hun så meg der
hun hørte meg komme og gå

hun med sin ekstreme følsomhet for små lyder og brå bevegelser
gjorde meg ekstremt oppmerksom på at jeg satt her
på det nest øverste trinnet, i ly av epletreet
jeg kunne bla forsiktig i bøkene
jeg kunne se ut i lufta og se ned igjen
jeg kunne ikke snakke eller reise meg
jeg kunne ikke finne noe å skrive med for å notere dette
jeg kunne ikke se direkte på henne
for eksempel mens hun skiftet grep med klørne rundt greina
jeg kunne se litt til siden for henne
hun så litt til siden for meg

Sett meg som seil på hjertet
og sjøsett hjertet en natt

alle stjerner er skjult bak skyer
La det drive til et usett kontinent

eller seile inn i armene
til et portugisisk krigsskip

Et merkurår varer like lenge som overgangen
fra vinter til sommer utenfor vinduet mitt
Annethvert år er det dag og annethvert år natt

men forskjellen mellom dag og natt der
er mye større enn mellom vinter og sommer
her Jeg har aldri vært ute en vinternatt

Jeg har sovet bort utallige sommernetter
Slumrende har jeg sett for meg andre tilværelser
der jeg ikke alltid våkner før jeg når deg

Det aller første mennesket
som skal begraves på Mars

går blant oss nå
Det aller siste mennesket

som skal vaske kroppen din
er fremdeles ikke unnfanget

Jeg er stemmen
som bærer det fram

[...]

no er boston maraton utsett

kan uansett ikkje dra
til boston eller new york
amsterdam rotterdam
eller berlin

kan ikkje besøke
tante i los angeles
onkel i bilthoven

kan ikkje dra
nokon stad

det er ei sorg
det er ei lette

å sleppe ta stilling
å sleppe velje rett

å måtte vere her
i huset, på stiane

fanga og fri på
same tid

[...]

Hvite, heterofile menn (som tross alt er majoriteten av menn i Norge), har en manglende forståelse av konseptet ubevisste stereotypier. Budskapet må kommuniseres på en annen måte enn man har gjort til nå. Som Michael Kimmel har sagt så godt: "Priveleges are invisible for those who have them."

En studie publisert i 2009 av Katie Liljenquist med flere utfordret homogene og heterogene grupper til å løse en krimgåte innen en gitt tidsfrist. Før gruppene fikk vite om de hadde løst gåten riktig, vurderte gruppedeltagerne om gruppearbeidet hadde vært effektivt, og hvor sikre de var på at de hadde svart riktig. De homogene gruppene følte oftere at gruppearbeidet hadde vært effektivt, og hadde større tro på at svaret deres var korrekt. De heterogene gruppene tvilte mer på svaret, og sa arbeidet hadde vært mer ineffektivt. I virkeligheten hadde de heterogene gruppene rett 60 % av tiden, de homogene gruppene hadde rett 29 % av gangene. Mangfold kan med andre ord føles vanskelig, men øker sannsynligheten for å ta gode avgjørelser.

"Jeg ble kvotert inn første gang, men ikke igjen. Jeg kom videre på grunn av egne prestasjoner. I veldig mannsdominerte miljøer er menn allerede kvotert inn - de velger menn som ligner på seg selv."

Grieg minner om at mild tvang historisk har vært nødvendig for å få til viktige samfunnsendringer.
"Hvem er det i dag som stiller spørsmål ved at man skal ha ansatterepresentanter i styret? Ingen. Eller at man skal ha rett til barnehageplass, rett til permisjoner? Ingen. Alle de rettighetene vi tar for gitt i dag, har noen slåss for," sier Elisabeth Grieg.

I noen situasjoner kan vi være blinde for én type atferd på grunn av kondisjonering, og det blir vanskelig å se systematikken i atferden. Dette blir særlig virkningsfullt i kombinasjon med bagatellisering, latterliggjøring og seksualisert sjargong. I andre situasjoner kan vi være mye flinkere til å identifisere samme type atferd. For eksempel: De som har levert ufine seksualiserte vitser mot yngre kvinnelige kolleger, hadde sannsynligvis reagert hvis deres egen datter fikk tilsvarende kommentarer i et familieselskap.

Disse historiene, og historier fra #MeToo, har avslørt at det finnes mange kvinner som har opplevd at det er kort vei fra seksualisert humor til seksualisert atferd. Med slikt erfaringsgrunnlag er det umulig å vite hvem som "bare har det i kjeften", og hvem du er nødt til å dytte ut av rommet ditt midt på natten. Det er den viktig grunn til at mange kvinner ikke setter pris på den seksualiserte humoren, og vurderer tilsynelatende "uskyldige" vitser som nokså alvorlige.

Et sted der ute
fins det en sommer,
og i den sommeren fins det et du
i kortbukse.

De lyse øynene som leter
etter steder å lande
leppene som prøver å formulere
en sommerfugl,
en blåvinge,
en ligustersvermer
stor som en hånd mot skyggene
i hagen om kvelden
mellom alle navnene som fins,
og plutselig er vi der,
klar i stemmen sier du navnet mitt
som om det hadde vært der hele tiden,
griper det
som om du griper en hånd,
og du haler deg i land,
står der og skinner
med navnet mitt på leppene
som det selvfølgeligste i hele verden!

Det skulle vært vært helt forbudt
at mødre faller om på gaten,
på fortauet,
at mødre stuper framover
og blir liggende,
med handleposen eller veska si
eller hva de nå har hatt med seg,
at de ikke reiser seg igjen,
de skulle ikke hatt lov
til å holde på sånn,
til å dø helt sånn plutselig
en formiddag eller en kveld,
bli liggende på kjøkkengulvet
eller i stua.
Ikke mødre.

Den første loven av alle lover:
Du skal ikke koke mandelpoteter!
For mandelpoteten er melen,
og det er de som lar melne poteter koke,
men melne poteter
skal bare trekke,
for hvis potetene koker i stykker,
da koker hele jula i hjel,
koker seg vassen
i grumsete, gulhvitt vann,
og da fins det ikke lenger håp
for julaften.

God jul til badet,
det snille, vennlige badet,
som står der og er et tilfluktsrom
for alle som trenger det,
et sted å puste,
et sted å gråte,
et sted å tørke øynene, pusse nesa,
legge maskara på vippene,
rette seg opp, telle til ti eller tre hundre,
et sted å sitte og vente
til det verste er over.
For badet er alles venn,
her har alle et rom,
også moren,
selve selvmedlidenhetens vase.

God jul til de som gruer seg,
til de som tenker på alt som kan gå galt,
det som ikke må sies,
det som ikke må nevnes,
det som ikke kan trekkes tilbake,
noe som åpner et hull,
et sluk
hvor alt kan forsvinne.
Alt det som ikke må skje,
alt det som ikke må fram,
esker som aldri må åpnes,
bare skyves enda lenger
innunder senger,
dypere inn i skap og kott,
lukke dører,
holde pusten.