Et uttalt ord som rammer, er like godt som noe skrevet, og ingen øks kan hugge det bort.
Mannen var på grensen til å være kvapsete, og det tynne, bomullsfargede håret lå limt til issen som breddegradene over en globus.
Det er ikke til å komme fra at hun er en dårlig pike. Når hun dør vil sjelen hennes vandre i skjærsilden til evig tid. Jeg har ofte sagt det til henne, men da svarer hun bare at den i så fall ikke vil mangle selskap.
Bibelen sier jo at 'du skal hedre din far og din mor'. Jeg har alltid tenkt at det forplikter begge veier, det der. Fedre må gjøre seg fortjent til å hedres.
I Tone Selboes Karen Blixen kan jeg lese at Tales of Nozdef's Cook var tittelen Karen Blixen hadde valgt til fortellingene sine:
"Den refererer til Gogols Døde sjeler, der Nozdefs kokk lager mat av rester. På tilsvarende vis kan Blixen sies å koke sin høyst særegne litterære suppe på sitater og allusjoner fra verdenslitteraturen" skriver hun på side 34.
Da jeg leste dette gikk tankene mine til Gogols "Nesen" og "Kappen", som jeg husker med et smil, og siden "Døde sjeler" sto ulest i hylla, begynte jeg på den. På s 68 er vi hjemme hos Nozdrjov, som navnet staves i Verdensbibliotekutgaven:
"Middagen utgjorde åpenbart ikke livets midtpunkt for Nozdrjov, rettene spilte ingen større rolle, noe var svidd, og noe ikke kokt i det hele tatt. Kokken lot seg tydeligvis primært lede av en slags inspirasjon og helte oppi det første og beste han kom over. Hadde han pepper for hånden - så drysset han pepper, lå det kål der - så puttet han kål i, han stappet oppi melk, skinke, erter, - kort sagt likt og ulikt: Bare det blir varmt nok, så smaker det vel også på et vis. Til gjengjeld la Nozdrjov stor vekt på vinene:"
Jeg humrer meg gjennom sidene i "Døde sjeler", og må innrømme at humor er noe jeg savner i Karen Blixens fortellinger.
Nå har du fått boltre deg fritt her inne i ukesvis under dekke av at "denne diskusjonen" har med bøker å gjøre. Personlig synes jeg det er på tide at du tar meningene dine og flytter over på debattfora som er mer relevante enn bokelskere.no.
Jeg er også her!! Hyggelig å se deg tilbake Merete. Jeg er innom hver dag selv om jeg ikke skriver like mye som før.
Artig å følge med, få nyttige boktips, og ikke minst legge inn bøker som skal leses, har blitt lest, leses og ønskes.
Dette var Spania, fargene, arkitekturen, den høye himmelen, solsvidde fjell som sang om hennes barndom.
Du finner svar i Erik Egebergs artikkel fra oversetterforeningen.
Min beste bøker i januar er uten tvil Harpesang av Levi Henriksen Hadde også stor glede av å lese Huset ved bredden av Jurij Trifonov.
Stillheten møtte Tirill som en vennlig berøring da hun kom ut i stuen etter å ha dusjet og kledd seg. En ro så myk som bomull.
Leseåret 2016 har begynt litt svakt for min del, en toer, en treer, tre firere og endelig en femmer. Den går til Ingebjørg Berg Holms Stjerner over, mørke under . En god historisk krim, både språklig og innholdsmessig. Ligger ute på bibliotekenes e-bokutlån for de som måtte være interessert.
Ja, det er ikke nødvendig å forstå alt :))
Det burde ikke være noen grunn til å beklage, hvis han ikke visste, jeg er enig i det. Men jeg må innrømme at resten av den historien fortsatt forvirrer meg, så nå legger jeg fortellingen fra Pisa bak meg og går videre.
Jeg er enig med krira i at "Sult" er et godt valg. På goodreads.com har nesten 21.500 lagt igjen en anmeldelse og boken har fått 4.10 av 5 stjerner.
Ps. I USA hvor iTunes nærmest er obligatorisk, så kan han gå inn å laste ned en prøve på den utgaven Paul Auster skriver introduksjon og lese den gratis. Jeg gjorde nettopp det og hele teksten kom med i utdraget. Ellers har oversettelsen til Robert Bly fått en del kritikk, det virker som det er den utgaven Paul Auster introduserer.
Han avbrøt henne med et kyss, leppene deres passet sammen som bitene i et puslespill.
En trapp går skrått ned til fortauet, kantet med et svart rekkverk, et vakkert kunstarbeid der stålet snører seg sammen og kaster en slanges skygge i det gule lyset fra verdens mest ensomme gatelykt.
Jeg tenker at historien er om ham selv, og at Rosita er den vennen som har tilføyd ham den grove fornærmelsen som "ville gjort ham håpløst latterlig i alles øyne hvis den var blitt kjent". Selv om han sier "han", så er vel det for å kamuflere litt hvem det egentlig gjelder, og at det var sin kone han ville drepe. Mordet forstår jeg som en talemåte for det som egentlig virker som en bestilt voldtekt. Da Agnese forteller at hun hadde byttet plass med Rosita, beklager han jo, og det burde det vel ikke være noen grunn til hvis han ikke visste hva som hadde skjedd.
Takk for at du ansporet meg til å lese fortellingen en gang til. Nå fikk jeg atskillig mer ut av den. Når det gjelder Giovanni og Agnese, så tenkte jeg i begynnelsen at han handlet på eget initiativ, men så ble noe sagt som snudde opp ned på den antagelsen. Og nå slår det meg at det kanskje er det som er meningen fra Karen Blixens side. Jeg synes teksten åpner for begge mulighetene: både at han ble sendt inn av Potenziani(artig navnevalg) og at han handlet på eget initiativ.
Se historien som prins Potenziani forteller, den begynner med: "I Pisa, mine venner", siste linje s 28 i min Århundrets Bibliotekutgave. Hva den handler om, hvordan den fortelles og til hvem den rettes, og ikke minst Giovannis reaksjon, fikk meg til å tenke at den gamle prinsen ikke hadde noe med det å gjøre. Men så blir ting sagt i etterkant, som kan tyde på at det hele var avtalt spill. Blant annet der han ber Giovanni om unnskyldning.
Godt poeng om motivene på lukteflaskene, Gretemor!