Først og fremst, hjertelig takk for alle podcast anbefalingene dine, før deg visste jeg nesten ikke hva det var for noe :)
Jeg leser med stor interesse tidligere nrk-journalist Christian Borchs Banalitetens tyranni, hvor han blant annet setter søkelyset på det moderne, materialistiske Europa. Tidligere tiders karakteroppbygging er satt til side for et stadig større jag på status, personlige ambisjoner og forgjengelige verdier. temaet er høyst aktuelt og gir stort rom for ettertanke. Jeg hadde ikke sansen for Borch som nyhetsanker på skjermen, men han skriver virkelig godt, både levende og engasjerende. Anbefales.
Når det gjelder Brødrene Karamasov har lufta gått litt ut av ballongen for meg. Akkurat nå kjeder Dostojevskij meg, men romanen tar seg kanskje opp mot slutten. Personlig likte jeg klart best de to første delene av verket.
Ønsker dere alle en riktig god pinsehelg og 17. mai :)
nydalenbokstue.no har Om Gud av Jonas Gardell.
Keplers heks av James A. Connor finner du på ark.no.
Jødeland og Saken gjelder tro fant jeg ikke til salgs.
På nettsiden theculturetrip.com kan du klikke deg rundt omkring til alle land i verden og lese om hva som er spesielt for det landet når det gjelder historie, kunst, mat, film, musikk, design og selvfølgelig litteratur.
Min lenke viser deg et eksempel fra Afghanistan.
En av dem som først og tydeligst definerte forvandlingene, var sosiologen Richard Sennett. Med utgangspunkt i to parallelle professorater i henholdsvis New York og London beskrev han the corrosion of character, eller nedbrytningen av den menneskelige karakter. Han viste hvordan enkeltmenneskets verdigrunnlag var endret gjennom det han i en boktittel kalte Den nye kapitalismens kultur. I Europas historie har mennesket bygget sin karakter i en etisk dimensjon, altså med et sett av moralske prinsipper som ramme. I den nye kulturen ble karakter skjøvet til side for personlighet, der kriteriene er matriell status, smak, vaner, omgangskrets, personlige ambisjoner osv. Markedsøkonomien bestemte premissene. Klassiske idealer forsvant. Matrialistiske verdier overskygget de moralske.
What had Granma Mary Rommely said? "To look at everything as though you were seeing it either for the first or last time: Thus is your time on earth filled with glory."
"Some day you'll remember what I said and you'll thank me for it."
Francie wished adults would stop telling her that. Already the load of thanks in the future was weighing her down. She figured she'd have to spend the best years of her womanhood hunting up people to tell them that they were right and to thank them.
Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.
Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».
Jeg tror ikke det er så langt fra at han tenker sånn. Jeg har akkurat fullført En forfatters dagbok 2, hvor han er på en etterlengtet rundreise i Europa, og om den ortodokse tro som den eneste sannhet, skriver han på side 184:
Russland forstod at hun bar i seg en kostelig skatt som intet annet land kunne oppvise maken til: den ortodokse tro. Russland måtte beskytte Kristi sannhet, Kristi uforfalskede bilde, som var blitt fordunklet i alle andre konfesjoner og alle andre folkeslag.
Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over Dostojevskijs beretninger i denne boka, jeg likte han bedre bak ordene i Brødrene Karamasov. Om jeg tidligere befant meg i en eller annen form for Dostojevskij-rus, så er den over nå.
Han rakker ned på det aller meste: katolisismen, protestantismen, islam, jøder, tyskere, franskmenn, engelskmenn, tyske og franske kvinner, de engelske fant han tiltrekkende. Han synes ikke noe særlig om verken Berlin, Paris eller London, og selv om han besøkte en rekke andre byer, som Wien og Venezia, så skriver han ingenting om dem. Ett eneste langt og surt oppgulp, etter min mening, og jeg kunne godt vært denne leseopplevelsen foruten.
Dostojevskij skriver riktignok i begynnelsen av boka at han kanskje kommer til å skrøne, og det er mulig at han overdriver noe med vilje, men på meg blir det hele både hovmodig og patetisk uansett hva som er tilfelle.
Jobben er viktig! Gratulerer!
Og en riktig god sommer til deg også.
Gjennom denne lenken: A Year of Reading the World, vil du finne mange tips.
Hvordan oppstår egentlig sladder, hvordan begynner et rykte å leve sitt eget liv, vandre videre, hvilken effekt har det? Ondskapsfull baktalelse er som en bakterie som spres fra menneske til menneske, forgifter og drar videre.
Tre kinesiske søstre av Anna Hagerup-Nielsen?
Det er sommer
sykkel og sommer
Hun sykler forbi
og hun sykler forbi
spør hun treet
en ettermiddag i kløver og gress
Ja sier treet
Ja sier treet
Men treet kan ikke svare
for andre enn seg selv
Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Hentet fra samlingen «Linnea-pasjonen», Cappelen 1992
Trilogien Alvetegnet av Sigbjørn Mostue.
Men jeg kan så klart ikke gi ham hele skylda, man er jo faktisk to i et forhold. En som blir urettferdig behandlet og en djevel.
Jeg er ikke helt "ferdig" med Brødrene Karamasov, og føler for en pause, så jeg foreslår at vi tar opp tråden igjen over sommeren, da fra kategorien Nyere Nordisk.
De mørkeste fregnene var over neseryggen, men på nært hold så jeg at hun hadde ørsmå fregner i nesten hele ansiktet, en galakse av knapt synlige prikker.
Ein skyt ikkje løver med pistol.
Ikkje med revolver heller.
Det trengst ei rifle.
Elefantar skyt ein med kanon.
Har ein to kanonar,
kan ein skyte ned månen.
Så skaffar eg meg to kanonar
gjennom eit postordrefirma
og sender månen til deg
som A-post
slik at du skal forstå
at eg enno tenkjer på deg
– så lenge etter.
Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Henta frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996
I 1970-årene, etter at han kom fra Tyskland, spilte Hugo i Tromsø-bandet Nytt Blod. Med sin drivende progrock og sine temmelig outrerte sceneshow ble de ganske populære. En stor konsert i Tromsø skulle åpne med at vokalisten hang naken fra et kors.
-Ikke nok med det, sier Hugo. - Scenen skulle være dekket at røyk, og så skulle vokalisten bli synlig når røykteppet lettet. Men røykmaskinen kortsluttet hele det elektriske anlegget, slik at vokalisten bare ble hengende foran hundrevis av tilskuere uten at bandet kunne begynne å spille. Til slutt ropte han: "Ta meg ned! Det er på tide!"
Jeg kan bl.a anbefale deg en interessant bok som heter "Kina - en reise på livets elv" av Torbjørg Færøvik