Bokelskere.no

Hvis det erkjærligheten som påføres oss sår, hvordan skal vi da helbredes?

Cheries ansikt var uttrykksløst, bortsett fra en sitring ved munnviken nå og da, som betydde hva? Hun kikket på neglene sine og bestemte seg for å bruke tennene sine til litt manikyre.

Merket i pannen din er blitt større, Mye større, spurte kain, Ikke så mye, Noen ganger tror jeg at det vil vokse og spre seg over hele kroppen, slik at jeg blir svart,

Det var da josva kom med følgende trussel, Forbannet være for herrens åsyn den mann som går i gang med å bygge opp igjen denne byen jeriko, når han legger byens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter opp byportene, skal det koste ham hans yngste sønn. På den tiden var forbannelser gedigne litterære mesterverker, både på grunn av kraften i tanken som lå bak, og i det formelle, fortettede uttrykket, og hadde ikke josva vært den ufattelig grusomme personen han var, kunne vi i denne dag ha hatt ham som et stilistisk forbilde, iallfall på det viktige retoriske feltet som omhandler banneord og forbannelser, som i moderne tid blir så sjelden benyttet.

Han satte tomflasken fra seg på bordet og kom med en serie høylytte rap, som en rasende sjøløve som kaller på sin make.

Slipset hang skjevt og håret strittet til alle kanter, som en hveteåker som trengte tresking.

• jeg har gikt i skulderen og i kneet. Skulderen er brukket to ganger. Legene rørte den ikke, tok bare røntgen. Jeg har hatt minst to operasjoner for stær, men jeg har aldri hatt et hull i tennene. Se selv. Hun åpnet munnen. Riktig nok, ingen plomber, ikke så rart kanskje, når du ikke har en tann i munnen.

Nylonteppet var i to grønnyanser og så langflosset at det kunne trengt en omgang med gressklipperen.

Det siste jeg så av henne var kittelen som svulmet i vinden. Hun lignet en varmluftsballong sekundet før oppstigning.

Det er ikke alle som liker brukte bøker. Flekkene, understrekningene og de harde restene av smørbrød som tidligere eiere har etterlatt seg, kan virke en smule ekkelt på sarte lesere, som undertøy i en bruktbutikk. Da jeg var ung, likte jeg at bøkene mine var unge. Jomfruelige paperbacker med marger som nyavtørkede tavler, klare for narsissistiske skriblerier, var så billige at man ikke fikk dårlig samvittighet av å skrive i dem, og adstadige nok til å godta min tilsmussing uten å klage. På samme måte som jeg på den tiden trodde at alderen ville sette sine spor på andre menneskers kropper, men ikke min, trodde jeg at paperbackene mine ville vare evig. Jeg tok feil på begge punkter.

Da Charles Dickens leste høyt fra Oliver Tvist for fullt hus i St. James's Hall, økte pulsen hans fra 71 til 124, og det er ikke så merkelig. Først var han Fagin. Hans venn, Charles Kent, som så det hele fra kulissene, sa at Dickens i flere minutter så ut som "djevelen selv - trekkene hans var fordreid, øyenbrynene hevet ... febrilsk som følehornene på et livsfarlig krypdyr, hele fremtoningen hans - halvt ulv, halvt gribb - i sulten ondskap." (Det kan jo øke pulsen på hvem som helst å ligne et krypdyr, et pattedyr og en fugl samtidig.) Og så, etter å ha kastet et blikk på sceneanvisningene han hadde skrevet i margen ("Skjelv ... se skremt rundt ... Vil noen myrde meg?"), ble Dickens til Bill Sikes som veivet med en usynlig klubbe. Til slutt ble han Nancy - gispende: "Bill, å kjære Bill!" - mens hun sank sammen på gulvet, blindet av sitt eget blod. Etter å ha klubbet ned Nancy og hengt Sikes, kastet Dickens seg ned på en sofa bak scenen ute av stand til å snakke sammenhengende på ti minutter.

Jeg kan ikke tenke meg så mange bedre måter å presentere et barn for bøkenes verden på enn å la henne stable dem, velte dem, stokke om på dem og sette fingeravtrykkene sine overalt på dem.

Det er ingen andre i familien min som liker å løpe - ikke som jeg vet om - men bestemor likte å gå. Hun sa at da hun var ung og var forbannet på en venn, så pleide hun å skrive vennens navn med kritt på skosålen og gå til navnet var borte. Hun sa at innen krittet var slitt vekk, så hadde raseriet gitt seg også.