Hjertelig takk for anbefalingen av "The Shock Doctrine" av Naomi Klein. Noe ante jeg, men mye var rett og slett sjokkerende og vanskelig å fordøye.
Antagelig tror folk at en av oss, Lotta eller jeg, er kjæresten hans, og for å hjelpe dem litt på vei har jeg lagt hånden på låret hans og sittet veldig tett inntil ham i de siste drikkepausene. Det er sprøtt hvor mye mot det finnes i cider, hvitvin og øl.
Den ene konflikten fører til den andre; husstellæreren Elvira Kristell hører jo til de tynnhudedes sørgelige skare; det er nok at noen kommer til å bruke den innarbeidede betegnelsen "bollesløyden" om faget hennes så hun hører det, for at hun skal miste fatningen og selvfølelsen.
Deler samme inntrykk som dere. Jeg følte også at fortellerstemmen var en gutt hele veien og lurte på hvorfor den ikke kunne vært det, men da hadde jo historien blitt en helt annen. Allikevel så trekker det ned, enig i det Lillevi.
Men han skreiv nytt, lange krunglete tekstar. Dei kom ut av blyanten.
Det var vår, og flyttfuglane kom i flokkar gjennom småskogen og sette seg her og der og song så ein skulle tru at fuglehjarto ville bresta.
Fra stasjonen var det en timinutters spasertur gjennom et strøk med murhus, alle med en liten hage omsluttet av en teglmur. Noen av disse var dekket av stygge ord som mamma ville ha gått løs på med skurekosten. Eller kanskje hun ville ha stirret strengt på ordene til de kveilet seg sammen av skam og falt ned fra murene som flak.
Det hender at folk spør: «Hvorfor Dickens?» Det tar jeg for å være skånsom kritikk. Jeg viser til den ene boka som ga meg en annen verden da jeg trengte det som mest. Den ga meg en venn i Pip. Den lærte meg hvordan man kan smette under huden på et annet menneske, selv når den huden er hvit og tilhører en gutt som lever i Dickens’ England. Hvis ikke det er trolldom, så vet ikke jeg.
Han Elling var mer enn en småstrik. Det var ord i ham som i gammelt folk. Hun syntes det var rett å gjøre Alli den beinen å ha ham den dagen det stod over. Ellers så hun sant for dyden heller hælen enn tåa. Han var ingen artig onge.
Terje Eidsvågs omtale av Allis sønn i Adresseavisen fikk meg til å plukke opp og lese denne boka på nytt. Den gjør like sterkt inntrykk denne gang som da jeg leste den for mange år siden.
Den er et rystende psykologisk drama hvor Magnhild Haalke viser hvordan den lille gutten Elling blir formet av å vokse opp i en dysfunksjonell familie i et lite, tett øysamfunn hvor man er avhengige av hverandre og det ikke er så lett å slippe unna. Det er svært ujevne maktforhold i familien. Elling og mora blir hundset av besteforeldre/svigerforeldre. Reglene for Elling blir også svært avvikende fra hva som gjelder for de andre barna. Denne forskjellen blir enda mer merkbar når han begynner på skolen som ligger på naboøya. Den er såpass langt unna at det ikke går an å ro over hver dag, men dette blir vanskelig for mora som vil beskytte ham og ikke vil slippe ham fra seg.
Når maktforholdene i familien etter hvert endrer seg, er det vanskelig å forutse hva som kan skje.
Haalke er god til å beskrive naturen og øysamfunnet. Jeg kjenner også igjen en del typiske ord og uttrykk fra Trøndelagskysten. Hennes beskrivelser av barnets tankegang og utvikling virker både troverdig og skremmende. Dette er ei bok som fortjener mange lesere!
Ja, de i de moderne stykkene. De går alltid tilslutt. Jeg går nå, sier de. Ofte har jeg undret på, hvordan de greide seg, når de var gått. De kan jo ikke bo nordpå iallfall, de må ikke ta hurtigruten. En må ha minst femogsytti kroner. Og for det kommer en bare til Trondheim.
«Om man ikke har penger, så må man i det minste spise godt,» var Jægers slagord da han en gang på 1890-tallet satt lutfattig nede i Belgia og spiste selvdøde høner.
Litt inspirert av boble-diktet fra annelingua, tenkte jeg på dette diktet av Hans Sande:
I heile verda
I heile verda finst det hundre tusen
millionar menneske
men ingen andre enn du og eg
ligg ute i enga
med bruspulver i navlegropa
og ventar på regnet
(Fra samlinga «Kyss ein bananfrosk» 1995)
Hjertelig takk til deg og Marit Håverstad som trakk tråden frem igjen. Jeg lastet ned «The Blackhouse» fra amazon.com i går og leste til jeg gikk og la meg, nesten hele boka. Lastet ned bind 2 og 3 i trilogien i dag, alle til under 7 dollar!!!
Er så hjertens enig i din omtale, dette er kvalitet på alle plan, ikke bare språklig, psykologisk og plott/innholdsmessig, men historisk/kunnskapsmessig også. Mer forlanger ikke jeg av en bok.
Politifolk har jobbet undercover siden 1800 tallet. Rollen er ofte krevende. Man kan bli nødt til å agere alt fra drapsmann og doplanger til kunsthandler eller finansfyrste - med troverdighet..
En interessant bok om narkojegeren Øyvind Olsens liv som har jaktet forbrytere med bruk av ulike metoder. Øyvind Olsen var innkalt som vitne av forsvaret i Eirik Jensen saken, og ga et godt forsvar til en tidligere god kollega.
Her i boka forteller han de ulike grep som måtte benyttes for å få tatt kyniske forbrytere og det å benytte seg av kriminelle som informanter som var alfa og omega om saker skulle oppklares.. Her ble viktige avtaler gjort med ulike personer høyt i justis og politietaten og en del ting ble ordnet raskt for at det skulle bli et vellykket resultat..
Han levde et utsatt liv som mange ganger vel kunne ha gått galt, han hadde pris på sitt hode, og lever den dag i dag med trusler hengende over seg fra sin tid som narkojeger.
En bok fra en mann som har vært med å bekjempe importen av narkotika til bl.a. Norge. Terningkast 5 fortjener boka,
Han visste ikke hvor feil han skulle ta. Det var hans styrke disse årene, at han ikke visste om alle feilene som stilte seg opp der ute i fremtiden og begynte å vente på ham.
Det blir sikkert et interessant møte - skulle gjerne vært der :))
Våren 2009 var det mye oppstyr rundt den daværende næringsminister Sylvia Brustad fra Arbeiderpartiet. Årsaken var måten hun håndterte regjeringens eierskap i Aker Solutions på.
Lars Sponheim, daværende Venstre-leder, uttalte følgende til Nett-avisen om en generalforsamling Brustad viste til: «Denne generalforsamlingen er fikenbladet Brustad prøver å gjemme seg bak, og Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg,» Uttalelsen skapte mentale bilder så vel som store overskrifter.
Men Sponheim skulle ikke slippe ustraffet fra det. SV-leder Kristin Halvorsen slo tilbake på Brustad vegne: «Vi kvinner som har vært ute en vinternatt før, vet jo at de mannfolka som er sværest i kjeften og mest sjåvinistiske, det er de som trenger det minste fikenbladet selv.»
Alt mens hun holdt opp to pekefingre med en avstand som ikke ga plass til rare utstyret. Det var den manndommen.