Bokelskere.no

Enig i at dette er en veldig god roman, og jeg likte dine refleksjoner omkring den mangetydige tittelen.

Ringen sluttet

Vi følger Jørgen Heim gjennom hans siste døgn på sykehjemmet, døende, forvirret og med smerter når han blir stelt eller skal røre på seg.

Det er lite ytre handling i boka, men vi blir tatt med inn i Jørgens tanker og minner som gir oss et innblikk i hans liv. I likhet med mange andre har han drevet heimgården videre av plikt. Men i hans tilfelle så har pliktfølelsen en helt spesiell grunn, og Jørgen prøver å huske, som her (s. 115):

Det var en helhet, bygget gjennom et liv, men nå er det som om lyset
får alt til å rase. Jeg leter, men finner ingen sammenheng, bare biter
og bruddstykker, små potteskår jeg må lime sammen. Prøver å huske, men
minnene flyter gjennom meg, uten at jeg greier å huske. Alt jeg har er
kroppen min, hendene mine. Gult glass over knokene. Åretråder under
glasset.

Hendene, minner og husk er sentrale tema som stadig gjentas. Han skiller mellom minnene, som er ganske flytende, og husken som er en mer reell gjengivelse av hva som har skjedd. Det er flotte passasjer omkring dette, som for eksempel på side 127:

Som vi holder fast i hverandre. Holder fast i minner. Holder fast i
tid. Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket.
Min datter slapp fingeren min, så slapp hun hånda mi, som jeg slapp
min fars. Hun grep nye hender og jeg gjorde det samme. Grep etter
hender, etter ting, etter steder å høre til, kropper, mennesker å høre
sammen med. Nå griper jeg etter lyset og skyggene i rommet mitt.

Ved slutten av hvert kapittel får vi journalens tørre oppsummering av det som har skjedd – en effektiv kontrast til Jørgens indre liv. Det gir også grunnlag for refleksjon omkring hvordan det kan oppleves for en pasient som har vanskelig for å kommunisere med pleierne.

På omslaget er boka illustrert med et utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet av hans aldrende far. De gamle hendene harmonerer veldig godt med Jørgens stadig tilbakevendende tanker omkring hendene sine, bl.a. på side 247:

Og det er så mye jeg vil holde fast i, bare holde og holde, men
hendene har holdt alt de skulle holde.

Husken kommer etter hvert til Jørgen. Selv om det ikke er noen store overraskelser, så er handlingen bygd opp på en måte som holder på interessen og gir lyst til å lese videre. Det er også mange beskrivelser og refleksjoner som får meg til å stoppe litt opp og lese flere ganger.
Dette er den andre boka jeg har lest av Johan B. Mjønes, og det har absolutt gitt mersmak!

Jeg leste denne på norsk for veldig mange år siden, men husker ikke så mye annet enn at den var verdt å lese om igjen. I går lastet jeg den ned på engelsk.

Det er altfor mange år siden en "historie" og en forfatter har frembrakt et så stort smil hos meg. Og det er altfor lenge siden jeg har valgt en favoritt her inne. Stor takk til Roald Dahl, igjen.

Denne likte jeg også veldig godt. Jeg har stor sans for hvordan Siri Hustvedt fletter inn kunnskap og livsvisdom i gode historier. Litt humor er det også - som at hovedpersonen kaller mannens elskerinne for «Pausen» :-)

Spennende populærvitenskapelig forskningsformidling

Lone Frank er en dansk vitenskapsjournalist med doktorgrad i nevrobiologi og en cand. scient-grad i biologi. Hun har skrevet flere fagbøker, bl.a. Mine vidunderlige gener, som ble utgitt i 2010.

Boka Lystlegen kom ut i 2016 og er nå oversatt til norsk. Den har undertittelen Skandaleforskeren som satte strøm til sinnet og åpnet døren til fremtiden. Som forlaget skriver om boka, er dette «en blanding av biografi, psykiatrihistorie, gravejournalistikk og glitrende forskningsformidling».

Historien om Robert Heath som var en pioner i hjerneforskningen og brukte teknikker som i dag letter hverdagen til bl.a. parkinsonpasienter, er både interessant og spennende. Frank setter seg fore å finne ut hvorfor Heath ble glemt og ikke fikk æren for sitt arbeid.

Boka gir innblikk i hjerneforskningens historie, og den stiller viktige spørsmål om hva som er forskningsetisk riktig. Hva er et menneske? Hva er vår personlighet? Hvor mye er det riktig å «justere på», og hvem skal bestemme hvor mye som bør endres?

Et sted i boka har hun denne refleksjonen:

Kan man forestille seg at nevrokirurgien med tiden vil utvikle seg
etter samme mønster som plastisk kirurgi?

Denne kirurgien ble så å si funnet opp i kjølvannet av første
verdenskrig for å reparere sønderknuste krigsveteraner, og lenge var
feltets eneste mål å behandle det abnorme og deformerte. Men det har
som kjent endret seg. I dag overgår den kosmetiske plastiske kirurgien
den behandlende kirurgien klart. Det er en enorm verdensomspennende
virksomhet, der høyt spesialiserte fagfolk forstørrer bryster,
forminsker kjønnslepper og forskjønner det normale i tråd med tidens
mote og kundenes varierende ønsker.

Spørsmålet er om ikke den dype hjernestimuleringen åpner samme brede
dør for nevrokirurgene. Vi lever i en tid der vi ser oss selv som
biologiske maskiner, og i den optikken kan det være vanskelig å se noe
feil i å oppgradere sin medfødte maskinvare.

Vi får følge hennes samtaler med tidligere kolleger og motstandere av Heath, og vi får historiene til pasienter som han hjalp ut av en invalidiserende institusjonstilværelse. Hun leter etter årsaken til at han falt i unåde, og finner forsøk som i dag virker rystende uetiske. Men hvorfor rammet ikke den samme fordømmelsen andre leger som gjorde tilsvarende eller verre forsøk, som for eksempel lobotomi?

På side 122 i boka skriver hun:

Nettopp det personlige er et oversett aspekt når vi snakker om den
vitenskapelige verden. Vi forestiller oss forskningens utvikling som
en langsomt rullende bølge som bare skyller framover ifølge sin egen
indre dynamikk. Mer eller mindre anonyme generasjoner av forskere
bygger tålmodig videre på allerede oppsamlet kunnskap og avdekker mer
og mer av den skjulte virkeligheten, nesten som om det er en
automatikk i det. Men i praksis er det jo individer med særegenheter
og individuelle karaktertrekk som driver utviklingen og bestemmer dens
mange veier og forgreininger. Det er noen som må bestemme seg for å gå
i en bestemt retning til en gitt tid. Noen som må tenke annerledes
eller bryte med tradisjoner for at det skal skje interessante sprang.

Samtidig har hun motforestillinger og ser at kunnskap kan misbrukes. Et annet problem er at bedriftene som produserer utstyr presser på for å få godkjent nye behandlinger hos myndighetene. Dermed blir kliniske utprøvinger satt i gang for tidlig.

Dette er god forskningsformidling i et lettfattelig språk og med en spennende oppbygning. Anbefales!

Strålende kollektivroman fra Island hvor historiene glir over i hverandre og du håper at de ikke skal ta slutt. Poetisk, ømt, rørende, sanselig, rått, humoristisk og melankolsk.

Jeg skjønner godt din frustrasjon, og synes selv at dette nettstedet blir stadig mindre relevant etter som det infiltreres av deltakere som later til å ha sin egen agenda. Når det spammes ned med innlegg som enten saboterer pågående diskusjoner eller mer eller mindre skjult fremmer monomane budskap, så blir det bare slitsomt.