Bokelskere.no

Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona,
varmestråling. Plutselig
å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.

Og siden
vikle seg ut av den. En sommerfugl
ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorda.

«Bølgelengde». Fra diktsamlingen Kaffekjelens vinger (1988)

den viktigste reisen går en annen vei enn dit vi trodde da vi var unge.

Å vite at man ingenting vet - det er ingen oppgivelse, ingen resignasjon, men det er et dypt bukk for selve livsgåten.

«Arnulf Øverland har, i sitt berømte essay om ytringsfrihet og straffelov, påpekt at nettopp ytringsfriheten er vår mest dyrebare rettighet, men det betyr ikke at vi kan få lov til å gjøre hva som helst i ytringfrihetens navn. Og derfor er jeg litt skeptisk til den gjøken nede i Danmark som fant det så viktig å latterliggjøre Muhammed. Det er ikke ytringsfrihet, det er blasfemi. For det er noe hellig for ethvert menneske, enten man bor i Sumatra, i India, i Saudi-Arabia eller i Sverige. Det hellige for et menneske, skal man aldri tråkke på.»

Vi lengter etter harmoni. At alt skal stemme. Men det gjør det sjelden.

Jeg synes jo at rynkene i et gammelt ansikt er vakkert. Det er en inskripsjon, det er tekster og fortellinger. Vi skal la dem være der.

«Du startet denne siste samtalen med å snakke om Lucifer og kampen mellom det gode og det onde?»

«Ja, og jeg tenker på dem det har gått skeivt for, rusmisbrukerne, alkoholikerne, de som sliter psykisk. Ofte er de større enn de tilsynelatende prektige som hviler eller speiler seg i sin egen vellykkethet.

De virkelig store menneskene i verden, er slett ikke alltid de som er mest synlige, ofte tvertimot.

Aldri føler man kapijaens vidunderlige og usedvanlige skjønnhet så sterkt som i skumringstimen etter en slik sommerdag. Man sitter der som i en fortryllet huske - snart nede ved jorda, snart ute over vannet, snart oppunder himmelen, og hele tiden likevel fast forbundet med byen og de hvite små husene på bredden med hagene og plommetrærne omkring. Mange av disse beskjedne borgerne, som ikke eier stort annet enn dette huset og den vesle butikken ved markedsplassen, kjenner ved kaffen og tobakken i slike stunder hvor rik verden er, og hvor umåtelige Guds gaver. Alt dette formår et byggverk å gi menneskene i århundre etter århundre, når byggverket er vakkert og sterkt og riktig tenkt ut og bygd på rette sted akkurat slik det skal være.

Kvar dag arbeider vi med døden
Det vanskelegaste
Å sleppe alt og
gje frå seg andletet sitt til sola

Hanne Aga