D'er inkje so snart gløymt som velgjort.

Jeg prøvde dette for et par år siden, men fikk da til svar at de ikke har lov til å lagre slike opplysninger særlig lenge etter at boka er tilbakelevert. Vet ikke om det er sånn nå, men regner med det er personvernhensyn som ligger bak.

Merkverdig oppførsel må jeg si.

Herregud! Jeg er sjokkert.

Ja, det er sant at vi kan være veldig ulike. Jeg har oppdaget at høye forventninger kan ødelegge mye for meg, så jeg har nærmest sluttet å lese anmeldelser for bøker jeg allerede har i bokhylla.

Andre ganger kan jeg kanskje oppfatte en bok annerledes fordi jeg er i en dårlig sinnsstemning, ikke liker språket ol. Jeg har også lagt merke til at bøker jeg låner på biblioteket legger jeg ikke så mye sjel i, som de jeg eier selv, dermed kan de få en dårligere bedømmelse enn de fortjener. Ikke alltid, men noen ganger er det sånn, hvorfor, vet jeg ikke. Det er flere ting som kan være avgjørende. Godt å høre at du likte den.

I hjørnet av en førsteklasses røkekupé satt forhenværende dommer Wargrave og dampet på en sigar, mens han interessert lot øynene løpe over de politiske nyhetene i Times. Han la avisen fra seg og så ut av vinduet. De kjørte gjennom Somerset nå. Han så på klokken - to timer til.

"Ti små negerbarn" av Agatha Christie.

Jeg har egentlig aldri hatt lyst til å dra til Japan. Rett og slett fordi jeg ikke liker fisk. Og jeg vet at det er veldig populært der nede i Afrika.
Britney Spears

Nå skjønner jeg at disse bøkene bør jeg lese, og spesielt etter flere av dere har uttalt dere positivt om de. Ikke det at jeg vil at andre skal "bestemme", heller det at jeg ønsker at noen skal argumentere og overbevise meg om jeg burde lese de.
Det er rart det derre med å utsette eller vegre seg over enkelte bøker, og jeg tror kanskje jeg ikke er den eneste som har "et rart forhold" til visse bøker.
Det skulle vært interessant å høre om det er andre bokelskere som har vært i lignende situasjon.
En dag Rolf, vil du nok se at jeg har begynt på serien :)

Dette er virkelig ei bok som man ikke så lett glemmer! Etter at jeg for et år siden leste den og skrev i tråden her, leste jeg Ragnhild Fearnleys bok om Lagerkvist. Jeg siterer litt av det hun skriver om "Dvergen":
Pär Lagerkvist synes å mene at alle mennesker på en eller annen måte har en dverg, noe forkrøplet inne i seg. Hvis det ikke var tilfellet, hvis vi virkelig var frie mennesker, ville vi reagere friere og rakere og ikke så lett bli bytte for aggresjon og ondskap. Og hun skriver litt senere: Pär Lagerkvist mener øyensynlig at som vi alle ved vår hardhet og tankeløshet er medskyldige i bøddelens gjerning i blant oss, er det menneskene selv som ved sin mangel på kjærlighet og omtanke avler dvergene, d.v.s. de åndelig forkrøplete menneskene, og derved opprettholder ondskapen i verden.

Hun skriver også:Dette dype synet på lidelsens lutrende evne, på det onde som bare er en dimensjon av det gode får oss igjen til å tenke på Dostojevskij. Det er påfallende hvor nære humanisten Pär Lagerkvist gjennom sitt dype innblikk i menneskesinnet er kommet til å stå Russlands store religiøse forkynner. Dostojevskij lærte at forbryteren sto Gud nærmere enn oss andre fordi han hadde påtatt seg en større skyld å sone. Pär Lagerkvist synes på en tilsvarende måte å mene at vi må ha kjent det onde for å kunne nå det virkelig gode.

Jeg grublet også på forholdet dvergen hadde til fyrsten og til fyrstinnen. Hvis han elsket fyrstinnen, visste han vel at det var en håpløs kjærlighet, og hvis han heller ikke var i stand til å uttrykke sin kjærlighet (fordi han aldri selv er blitt møtt med det?), er det ikke da nærliggende for ham å reagere motsatt? Hat og ødeleggelse er jo de områdene hvor han føler seg hjemme... Fyrsten blir et nyttig verktøy for dvergen når han skal gjennomføre sine ødeleggelser, og omvendt - fyrsten kan skjule seg bak at dvergen er ond.

Bernardo synes jeg blir et ypperlig bilde på at også den som er god kan bidra til det onde, alle må være seg sitt ansvar bevisst.

Mye å spinne videre på etter denne boka...

Fint å få en korrekt oversettelse. Jeg ser nå at ymist er hva nå sier ymse, men at læja betydde å le hadde jeg aldri trodd før jeg søkte på ordet. Brukes det enda?

Jeg valgte et bilde som viser to ting jeg er glad i: Vår kattefrøken som sitter på taket av fuglebrettet foran kjøkkenvinduet (hun setter seg gjerne der når hun sier fra at hun vil inn), og i bakgrunnen er utsikten til sjøen. Når man er "vokst opp i fjæresteinene" betyr det mye å kunne se sjøen ;-)

Jeg har bare såvidt startet på boka, men i dag kom jeg over denne nylig utgitte NOVA-rapporten som gir mange gode innspill til en aktuell debatt.

Dengang du gik

-- Du vendte dig om mod mig endnu engang,
-- da var øinene store af alvor.
Saa nikked du stille og vendte dig atter.
Og gik!

Du gik nedad veien. Længere. Længere.
Jeg saa mellom stammerne, kjolen blaaned,
-- snart var du derborte, hvor bakken skraaned.
Parasollen strøg henad markens kant --
-- og svandt.

Jeg sad der tilbake -- stivnet -- og stirred.
Alt var saa underlig høstligt og rart,
solen skinned saa blegt og saa klart
over den gulnede slette.
Veien bugted sig ræd som en slange
hen gjennem agerens mylrende mange
duggblanke aks, --
bugted sig henimod markens kant
der, hvor du svandt --

Saa var det ikke mere. Og ingenting hændte.
Alt var sa skræmmende stille som før.
Et spindelvæv flimrede henover marken,
en enslig snipefugl peb borti parken.

Og jeg vilde reise mig. Magted det ikke.
Vende mit hoved -- turde det ikke.
Kunde ei røre en fod eller finger,
ei løse det skrig der kvalte min strube.
Kunde kun sidde der -- isnende stille
stirrende, stirrende.

Vilhelm Krag

Det var lite jeg fant på nettet, men jeg tror at ymist = uvisst og læja = å le/latter. Så Per Kristian har nok kommet med den rette betydningen.