Et sagn forteller om den gang kong Salomo og følget hans kom ridende inn i en landsby. På torget kranglet to kvinner. Kongen red nærmere, han ville høre hva de sloss om. Kvinnene kjeklet om et lite barn, de rev og slet i armer og ben, ungen skrek. Begge hevdet de var den rettmessige moren. «Vel, siden dere ikke greier å enes, får dere ta halvparten hver,» sa Salomo, ga sverdet sitt til en av soldatene og ba ham dele ungen i to. Idet han hever sverdet og hogger til, slipper den ene kvinnen taket. Den andre klamrer seg til barnet. «Da er den saken løst,» sier kongen og gir ungen til hun som slapp.
Og i sitt hjerte visste han, at dette ikke var stunden for sosialistisk propaganda; alle mennesker har lov til å leke og tøve; uten leken og tøvet er vi fortapte; men han hadde i seg den uforklarlige følelse av skyld og ond samvittighet som nesten alle nordmenn har, når de i offentlige forsamlinger ikke opptrer med alvorlig mine og sier dypsindige ting.
Jeg er sikker på at din far tror at han forstår seg på politikk og stemmer hver gang det er valg, samtidig som han forbanner politikernes udugelighet. Selv har jeg aldri lagt en stemmeseddel i en urne, og jeg kommer aldri til å gjøre det, men hvis du på død og liv føler behov for å opptre som en ansvarlig borger som gjør sin samfunnsplikt, må du i alle fall sørge for å stemme på de revolusjonære. Da har du om ikke annet gitt den eneste stemmen du har til en fjollete fanatiker som egentlig ønsker å halshugge deg uten annen grunn enn for å gjøre deg et hode kortere, sånn at alle blir like lave.
Det finnes så uforståelig mange eksperter på livet.
Til tross for at mine foreldre hadde hvert sitt soveværelse, må min mor ha vært av den oppfatning at det var her hun hørte hjemme, innkapslet i sitt eget følelsesløse og resignerte fravær. Jeg tror ikke at hun søkte trøst i det religiøse. Heldigvis, vil jeg si; hun ville utvilsomt ha blitt en fanatiker.
Uten hjernens evne til å glemme ville vi alle ha vært fullstendig vanvittige.
Får vurdere å ta en titt på den da, skjønner jeg :-)
Boka kan få en andre sjanse før avbrudd, men da gir jeg en god dag i om jeg er halvveis eller nær slutten. Funker det ikke, funker det ikke og boka legges til side :)
Discworldbøkene til Terry Pratchett er smekkfulle av snikfilosofi, det glemte jeg tidligere i dag :)
I denne sammenhengen er det vel ment litt humoristisk også, eller er det bare jeg som oppfatter begrepet som skrevet med et lite glimt i øyet?
Fin omtale! Gjorde Geert Maks bok at du endret oppfatning på ting du leste i "Turen med Charley", eller ble det mer en sammenligning mellom ulike tidsepoker?
Jeg slutter meg fullt og helt til dine betraktninger :)
Tony Hillermans navahokrim er det jeg kommer på i farten, kommer tilbake med mer senere tenker jeg :)
Som andre har nevnt her er det stort sett bøker basert på filmmanus til sci-fi og fantasy evt. også skrekkfilmer som er å finne. Star Trek og Star Wars f.eks. har jo en egen industri nærmest med tildels gode bøker satt til filmuniversene. Noen av disse er også veldig dårlige, men har fått innpass fordi forlaget skulle ha ut et visst antall nye Star Trek/Star Wars bøker det året :)
Vel tony Hillermans krimbøker har gitt meg innsikt i navahoene og naboene deres sine tradisjoner f.eks. Utenom dette så gir alle bøker meg innsikt i hvordan forfatteren bruker språket og alle engelskspråklige bøker jeg har lest har gitt meg mer innsikt i det engelske språket. "Bob's your uncle" f.eks. er ikke noe vi lærte om på skolen :)
Naar man lever længe blir man tilslut gammel.
Flatter me, and I may not believe you.
Criticize me, and I may not like you.
Ignore me, and I may not forgive you.
Encourage me, and I will not forget you.
Love me and I may be forced to love you.
William Arthur Ward
Jeg står på skyggesida
med rim på fortauet, snekkerne
svikter i steget, reisverket minner
om kart over stjernehimmelen, stillaset
stiler høyt, taktekkerne kan gå på jobb
med rak rygg, utslagsrørene streber
oppover som et tre fra en fremmed planet,
stillaset søker etter innsikt og skjønnhet.
Jeg sørger alltid når stillaser blir sendt bort.
Forfatter: Thor Sørheim
Utgitt: Fra samlingen «Meandertid», Gyldendal 1992
La meg si som den danske prost, da han så at han hadde skremt kirkelyden i uvett med sin svovelpreken om helvede: 'Ta det ikke så tungt, kjære sognebørn, det behøver jo ikke være sant!'
Misforstå meg rett, jeg likte mye ved boka, slukte den i løpet av et par dager. Endte opp med terningkast 4. Tror ikke du vil angre på å ta sjansen.