Bokelskere.no

Hittil har det ikke lykkes å finne ut hvor den eventuelt kan kjøpes. Boken ble lagt til i samlingen min for lenge siden, da jeg fant den her inne via søkeordet "evolusjonsbiologi" . Jeg har rett og slett glemt den helt til du minnet meg på den nå nylig.

Jeg må tilstå at jeg er svært svak for tegneserier i såkalt fransk-belgisk tegneserietradisjonen, spesielt den retningen som kalles Comic-Dynamic, en dynamisk stil med spenstig strek og ofte runde, karikerte figurer, for eksempel med karakteristiske store runde neser.

De mest kjente figurene innen denne stilen er Asterix, Lucky Luke, VIggo og Sprint - kjente og kjære tegneseriefigurer som det stadig gis ut nye album av, også oversattt til norsk, mens vår egen Pondus er vårt mest kjente hjemlige eksempel på denne formen for tegnestil.

Trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein er nå ute med bok nummer to i deres felles kjærlighetsprosjekt Krüger & Krogh, tegnet i nettopp denne stilen. De kommer egentlig fra reklamebransjen, men har dette som et felles hobbyprosjekt.

Duoen Jacob Krüger og Otto Krogh befinner seg også denne gang i sekstitallets Oslo, som agenter i den hemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender). De tar de sakene som ligger mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Politiets Overvåkningstjeneste.

Dette er oppfølgeren til den svært suksessfulle førsteboka «Brennpunkt Oslo» som kom i 2014. Fire år tok det altså å ferdigstille de vel 60 helsidene i denne fortellingen, og det skjønner man godt - dette er presisjonsarbeid på høyt nivå. Tegningene fra 60-tallets Oslo er laget på bakgrunn av nitidig reaserch, og spesielt de store panelene kan studeres som de reneste kunstverk i seg selv.

Historien er laget på bakgrunn av samme type research, og har bakgrunn i ekte myter fra Osloområdet. I dette tilfellet må de to etterforskerne opp til Gamle Aker Kirke for å undersøke mystiske lyder og hendelser fra kirkens gravsteder. Hva skjuler seg under bakken blant graver og gruver midt i Oslo? Mystisk!

Boka preges av god og kjapp dialog de to agentene imellom, der dynamikken først og fremst preges av den snerte og unge Krüger og den godt voksne og moralistiske Krogh. Det er et glitrende eksempel på tegneserie som ren underholdning, men gjort så til de grader gjennomført at ingen som elsker enten gode røverhistorier eller gode tegneserier kan komme unna!

Denne passer for alle!

En av grunnene til at jeg ønsker å formidle tegneserier, er, foruten historienes verdi i seg selv, å vise at vi snakker om et seriøst medium, en kunstart, og ikke noe som er mindre verdt å ta til seg enn for eksempel romankunst, filmkunst eller billedkunst. Det er lett å si, men det er mer utfordrende å få til i praksis, interessen hos publikum er ikke ekstrem.

Men uansett så er det viktig å få fram at tegneserier kan gi leseopplevelser som er noe annet enn det alle andre medier kan gi. Ett lysende eksempel på nettopp dette, er Steffen Kvernelands selvbiografiske «En Frivillig Død», utgitt i fjor, som omhandler faren Odd Kvernelands selvmord tidlig på 80-tallet, da Kverneland selv var i slutten av tenårene.

Døden er et vanskelig tema i utgangspunktet, og når man skal beskrive selvmordet til en person i nær familie og i all sin gru, så gjør det alt enda mer utfordrende.

Kverneland skildrer en barndom og en oppvekst med en far som framstår som et forbilde på mange områder, en mesterhjerne som vinner priser for sine hydrauliske treningsapparater og andre mer eller mindre geniale oppfinnelser som han mekker sammen. Faren er skildret som en person som er glad i barna sine og på de fleste områder et over gjennomsnittlig godt forbilde for dem - alt i lys av søttitallets standard vel og merke.

Samtidig får vi også, ikke MINST i de ekstremt uttrykksfulle tegningene og i utstrakt bruk av familiefoto og faksimiler, et innblikk i fars mørkere sider. Det antydes alkoholisme, det sies direkte at det er tung depresjon med i bildet og det er spredte forsøk på behandling. Men det går som vi skjønner ikke så godt.

Det er et balansert og undrende portrett Kverneland gir av faren sin, tegnet både med kjærlighet til hans gode sider, men også men en viss forståelse for hans mindre sympatiske karaktertrekk. Det er også et godt portrett av 70-tallet, med antydning til kvinnefrigjøring og store samfunnsendringer som foregår mer i bakgrunnen.

Kverneland hopper mye fram og tilbake i tid, fra skildringer av tidlig barndom til ungdom og fram til sin egen tilværelse som 50-åring og far for sine egne. Vi finner han i undrende samtaler med venner, han stiller stadige spørsmål ved farens valg og kommer med få bastante svar, men han hinter mye, og mye av teksten og undringen er meislet inn i hans karakteristiske og lett karikerte tegnestil. Paradoksalt nok er det også en god del humor i dette, og selv om boken er krevende, til tider nesten uutholdelig, så har den også Kvernelands karakteristiske lette stil blandet opp i det hele.

                                                                                                                                                                                                                                                                                 Forfattere snakker ofte om at en bok var helt nødvendig å lage på et eller annet tidspunkt, og med det i tankene så må denne dypt personlige og svært bevegende tegneserieboken ha vært en påkjenning for Kverneland å lage. «En frivillig død» er en bragd om et svært alvorlig, men viktig tema.

«Det eneste som forener fattig og rik, by og land, yachtklubb og kjøkkenhage, er at alle samfunnslag støtter en president og et regime som for hvert år blir mindre demokratisk. Jeg har vært forelsket i Moskvas lyssirkler og levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker»

Slik begynner Bernhard Mohr sin personlige bok om det moderne Russland, formulert i tittelen som et enkelt spørsmål som det ikke finnes noe enkelt svar på, og som selv ikke i denne boken blir fullt ut besvart. Boken «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» omhandler en stat som gjennom lovgivning, propaganda og maktmiskbruk har tatt bort fundamentale rettigheter fra folket, som knebler sivilsamfunnet gjennom vold og ikke minst trussel om vold og som bedriver utstrakt korrupsjon i egen vinnings hensikt.

Hvorfor godtar russerne i dag en ledelse og en karismatisk leder som gjennom alle sine år ved makten beviselig og bevisst har stukket unna milliarder av rubler i lommene på seg selv og sin krets av medsammensvorne? Hvordan kan oppegående mennesker, mer intelligente og mer beleste enn de fleste, unngå å se og unngå å reagere på, at svært mange av de store mediene i Russland fungerer som rene propagandakanaler for statsmakten, en statsmakt som innskrenker handlingsrommet og friheten til 142 millioner mennesker – attpåtil vårt naboland?

Bernhard Mohr er journalist og forfatter, og han jobbet fra 2006 i en mediebedrift i Russland, en gratisavis ved navn Moj Rajon, som betyr «Min bydel», eid av norske Schibsted. Han beskriver denne tiden på midten av 00-tallet som en blanding av Klondyke og sitat: «The Roaring Twenties åtti år forsinket på grunn av kommunismen». For Mohr var dette en tid der de store økonomiske problemene på 90-tallet og opp mot århundreskiftet var i ferd med å legge seg, og en gryende liberal holdning føltes rådende i det russiske samfunnet. Han omtaler denne tiden som en optimistisk epoke både økonomisk og politisk i landets historie – og han beskriver denne tiden i sitt eget liv som nærmest rosenrødt.

Forfatteren av denne boka avsluttet sitt eventyr i Russland i 2011, da avisen ble solgt videre til nye eiere. Han beskriver at han fikk Russland mer på avstand da, men dette litt perifere forholdet mellom ham og Den Russiske Føderasjonen ble brått vekket til live i 2014, med opprøret på Majdan-plassen i Kiev der over hundre mennesker døde, og som etter hvert førte til at Russland invaderte og senere annekterte Krimm-halvøya, og krigen i Ukraina var et faktum. Det Mohr da ble vitne til, blant annet på Facebook, er at hans gamle arbeidskamerater og øvrige russiske bekjente førte helt andre argumenter for invasjonen og annekteringen av Krim enn de man kunne høre fra norsk og vestlig hold. Forskjellen var stor og påfallende.

Mohrs prosjekt i denne boka er å dra tilbake til Russland ti år seinere, for så å oppsøke gamle kollegaer og stille dem relativt direkte spørsmål om hva som har endret seg i løpet av disse årene, hvordan de ser på Putin og regimet som styrer verdens i utstrekning største land og en av verdens største økonomier. Det er et godt utgangspunkt for en interessant bok, og den avgir noen interessante svar, selv om denne boken selvsagt ikke er en fasit alene.

I boka møter vi en rekke mennesker som Bernhard Mohr tidligere har kunne kalle sine kollegaer og som han fortsatt kaller sine venner. Leseren får, foruten intervjuer med enkeltmennesker i ulike posisjoner, også en rask innføring i russisk historie og mentalitet. Mohr skisserer i lys av historien opp hva som forener og hva han mener skiller Russland og Europa – alt som har ført til dagens situajson, og han gjør det på en pedagogisk lettfattelig og spennende måte.

Boka innbyr til refleksjon, og jeg gjør meg selv egne refleksjoner over hvor vanskelig det egentlig er for et menneske å se seg selv utenfra i et system der propagandaen hagler. Jeg tenker også at vi alle er ofre for propaganda, fake news og løgner iulike former, selv i det åpne og liberale Norge. I en verden av teknologi der et amerikansk presidentvalg blir avgjort ved hjelp av datainnsamling og algoritmer er det grunn til å se kritisk ikke bare på Russland, men også på oss selv.

I et slikt perspektiv oppleves det som viktig å lese bøker av denne typen, skrevet av en person som har sett utviklingen i Russland både gjennom nyhetssendinger, analyser og gjennom sine russiske venners Facebook-oppdateringer og endog intervjuer med dem. Og det er fremfor alt viktig å forsøke å sette seg i russernes sted – hvordan ville vi selv ha reagert i et slikt system der vi materialt sett ikke lider noen nød, men der vi likevel ikke er helt frie til å mene og si hva vi vil, og samtidig risikerer alt vi har kjært ved å aktivt protestere og opponere mot makten? Ville vi gjort det?

Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]

Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.

«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.

Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.

I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?

Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.

Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.

Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.

Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.

Vikinger er noe som ligger i tiden, i romanform med Bjørn Andreas Bull-Hansens populære «Jomsviking», og på tv-skjermen med den påkostede «Vikings» samt den hjemlige parodien «Vikingene». Ingen grunn da for tegneserieskaper Øystein Runde å ikke henge seg på bølgen og lage en oppfølger til sin egen «Soga om Olav Sleggja» fra 2009.

Boka åpner i år 1000 der «Soga om Olav Sleggja» sluttet, med at en skadeskutt vikingrebell som går i land i Skåne i Sverige, med innvollene halvveis utenfor kroppen og en baby på nakken, etter å ha blitt skåret stygt opp av selveste Olav Tyggvasson i slaget ved Svolder. Olav mottar behandling for skadene, og han blir deretter innblandet i et intrikat møte med svenske berserker.

Det spares ikke på virkemidlene her, dette er ikke en tegneserie for sarte sjeler. Innvoller og kroppsdeler svirrer rundt, blodet spruter og den brutale vikingtiden framstår som mytene tilsier – kald, hard og med fryktløse menn som utkjemper voldsomme slag og med store ord. Men innimellom slagene får vi også ta del i det som er en ganske intrikat handling, man skal jammen følge godt med gjennom disse vel hundre sidene med grovtegnet historiefortelling, meget løst basert på virkelige hendelser.

Selv om dette er en røverhistorie i beste actionstil, med et plott og en presentasjon som kanskje legger seg vel så tett på kiosklitteratur som på sagalitteratur, så er grunnlaget for denne tegneserien ekstremt god research. Når innvollene først henger løst på magen, da har Runde gått den ekstra mila for å undersøke hvordan vikingmedisinen kunne ha fikset ham. Ikke helt realistisk akkurat, men i alle fall ikke tatt ut fra lufta heller.

Øystein Rundes produksjon som tegneserietegner er brokete og spenner fra humor, reiseskildringer, parodier og rene eksperimenter - og her altså en ekstremt blodig vikinghistorie der den mørke humoren og overdrivelsen er sterkt fremtredende. Det er nok en fordel å ha lest originalen «Soga om Olav Sleggja», men i min lesing av «Berserk» var denne ikke særlig langt framme i hjernebarken, så jeg vil påstå at denne kan leses som et frittstående verk.

Boken jeg skal lese denne helgen fant jeg helt tilfeldig på biblioteket tidligere i dag, - "Jeg er, jeg er, jeg er" av Maggie O' Farrell. Boken er nettopp utgitt, så jeg har lite kjennskap til den. Forfatteren skriver om en rekke nær døden- opplevelser, sykdom og opprørstrang, pluss kampen for sin syke datter. Av det jeg hittil har lest, virker boka å være spennende, engasjerende og godt skrevet.
Det er lite trolig at det blir flere bøker enn denne, været er ganske bra - derfor blir det endel utendørs aktivitet også. God fastelavn-helg til alle :)

Jeg har kjøp bøker derfra mange ganger. Har også benyttet bookfinder.com og funnet nye/brukte bøker til en rimeligere penge enn Amazon.

En ny bok om Eilert Sundt kommer ut 2. mai då.
Eilert Sundt-tilstanden av Espen Stueland