For at drømmer skal vokse og bære frukt, trengs det tålmodighet.
hehe sant nok! Det ligger ytterst på tungen når ting går litt skeis.
Jeg vet at Sigmund Skard gjendiktet noen Frost-dikt, men jeg er ikke sikker på om dette er et av dem... Hvis han faktisk har gjendiktet "Stopping by Woods on a Snowy Evening" vil jeg tro at det er gode muligheter for å finne det i Framande dikt frå fire tusen år.
Den beste boken jeg har lest i september er nok Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore av Robin Sloan. Det er en bok om lesningens magi - en slags hyllest til fantasylitteratur, og dessuten er den smekk full av sjarmerende bokhyller, eldgamle gåter og mystiske hemmelige selskaper. Ja, og så lyser omslaget i mørket!
Livet er så langt, av og til
varer det i flere måneder
avbrutt av høyt gress,
dype elver
og kyss
som varer like lenge som et eple
faller
i det lille sekundet mellom sommer og høst
Forfatter: Terje Johanssen
Utgitt: Fra samlingen «Uttexti», Gyldendal 1997
Altså ca 130 bøker i hver av de to posene. Det må ha vært poser av størrelse XXL :-)
Bergrepet "relevant" kan oversettes med "å ha betydning for en sak" ( for eksempel en kriminalsak) . I setningen "Opplysningene er ikke relevante (altså irrelevante) for saken " blir altså betydningen at de opplysningene politiet har fått etter f-eks et innbrudd, ikke er relevante nok til at de kan hjelpe til at innbruddet blir oppklart.
Haustnotti kjem or aude
fjellvidder ned,
skrymtar imillom snaude
sprikjande tre;
hangande, klaka blad
ringlar i vind -
Foss burtanfjords ein stad;
nysnjo på tind.
Gluggopi måneskiva
kjem fram og glor -
almkruna tek til å leva,
isflotr på fjord;
månen i nysnjo-rondi
glid bak ei sky -
audsleg som fyrr ligg strondi,
meir myrk og lyd.
Votn svartnar, og dulde
botnar søkk -
Upp stig i snjo og kulde
Vassfjøro døkk;
kaldsnoen kjem or gjeli,
takom-til sus -
og dunk av tust på tili
i gråe hus.
Stjernor vindhøgg mot vøter*…
Atter mi sjel
eismal einsemdi møter
til haustkløkt spel:
Vatn klunkar under is,
idar i svell -
klagande vindul ris
langt uti fjell.
Seinhaust og frost og naud
ribbar kvar grand
soli og våren baud
hungrande mann,
strøyr for vind, slær i klake
alt sumarjugl;
einast audni tilbake,
snautt nok ein fugl.
Kulde og snjo og myrke
kvelver på jord
jøklut dauding-kyrkje
med stjernekor.
Hug, du som dregst mot død,
frys imot kveld,
søkjer attende til
eigen eld.
*vøter: vinter
Olav H. Hauge, (frå Glør i oska)
hehe Ingvar Moe er god. Husker han skrev en eller annen plass "spel meg inn" - tror det var hentet fra et kortspill lag.
EG KAN
Eg skriv ikkje fint, eg les ikkje fort,
så meg er det lett å terge.
Men gjeld det å springe av stad
som ein hjort,
å dukke i elva
og klatre i berget
Jau det kan eg greie,
ja, da går det an
om nokon kan seie dei trur at eg kan !
Eg somlar og rotar, sit aldri i fred
eg får nok aldri ferdig ei lekse.
Men gjeld det å lokke mor til å le,
ein hund til å danse,
ein blom til å vekse -
Jau det kan eg greie,
ja, då går det an
om nokon kan seie dei trur at eg kan !
Eg greier mest aldri å fange ein ball,
eg spring nok men stega er tunge.
Men gjeld det å stelle ein hest
i ein stall,
ein sjuk i ein seng
og ein ørlitan unge-
Jau, det kan eg greie,
ja, det kan gå an
om nokon kan seie dei trur at eg kan.
Ingvar Moe
En del mennesker ser problem og spør "hvorfor?". Jeg drømmer mine drømmer og spør "hvorfor ikke?"
Robert F. Kennedy
The art of being wise, is the art of knowing what to overlook.
William James
Den sikreste måten å skjule sine begrensninger på, er å ikke overskride dem.
Giacomo Leopardi
Menneska kan koma til å gløyme siine beste eigenskapar, sine nedervde evner til å vera saman, til å sjå dei andre, tolka dei, løfta dei, elska dei. Menneska kan koma til å oversjå sine beste sider, sin intuisjon, si innlevingsevne, si subjektive vurderingsevne, dei kan koma til å tvila på sitt vesen, sitt kompliserte sanseapparat, og i staden kan dei koma til å tru på enkle løysinger, overdrivne tankar om kontroll og rasjonalitet, og om plan og evaluering.
Isen er helt smeltet, jeg har den fortsatt i hånda. Det er butterscotch flavour, ekstra krem, i et plastbeger i en bil på vei ut av en parkeringsplass ved et kjøpesenter ved en vei uten trær, bare gittergjerder og ensomme hunder i hagen.
Her sitter vi, jordens frukter. Og livet, det stakkars fattige korte menneskelivet renner ut mellom hendene på oss som krittstøv.
Det var ikkje ofte ho hadde fri. Det var ikkje ofte eg hadde fri heller. Det var viktig å gi kvarandre litt rom. Livet var stridt nok som det var, om ein ikkje skulle nekta kvarandre å leva.
Samvitet jagar oss som ein svolten ulv.
"Opp Oridongo" klarte jeg å fullføre med et nødskrik. En svak bok, til Ingvar Ambjørnsen å være.